6. desember

Her er årets tre mest minneverdige kunsthendelser ifølge kunstner og direktør for PRAKSIS, Nicholas John Jones.

Fra anti-Sackler-kampanjen på Guggenheim-museet i New York. Foto: Arda Asena.

Anti-Sackler-protestene på Guggenheim New York

Få har donert like mye til kunsten som Sackler-familien, som har navnet sitt på talløse museer verden over. En betydelig del av familiens enorme formue kommer fra deres farmasøytiske selskap, Purdue Pharma. Da familien fikk erfare alvorlige juridiske konsekvenser, etter det ble påvist at de visste at selskapets smertestillende medisin OxyContin var avhengighetsskapende, reiste et samlet kunstfelt seg. Den amerikanske fotografen Nan Goldin, som selv hadde blitt avhengig av opiater etter å ha fått utskrevet OxyContin for en senebetennelse, ble frontfiguren i anti-Sackler-kampanjen. Goldin førte an i en høyprofilert okkupasjon av Guggenheim-museet i New York (som har mottatt store pengesummer fra Sackler-familien), der hun og medokkupantene strødde haugevis med resepter og pillebokser rundt i Frank Lloyd Wrights berømte atrium. Protesten ble starten på en bevegelse som, i kombinasjon med protester mot offentlige institusjoner som tok i mot penger fra olje- og våpenindustrien, har omfattende konsekvenser for kunstfeltets institusjoner, og som viser at kunstnere og publikum ikke lenger vil godta at kunsten brukes til «grønnvasking».

Camille Norment under samlingen Imaginary Leaps into a Decanonized Future i regi av Office for Contemporary Art Norway på Ingensteds i Oslo, 28. september 2019.

Office for Contemporary Art Norway (OCA), Imaginary Leaps into a Decanonized Future, Oslo

OCA omtalte ettdags-eventet Imaginary Leaps into a Decanonized Future som et program heller enn et symposium, seminar el. Med mål om å revurdere standardformater, oppmuntret de en høyere grad av intimitet og et mer varig personlig engasjement mellom de inviterte deltakerne gjennom utvekslingen av brev i for- og etterkant av arrangementet. Denne gesten er betegnende for revurderingen av normer som OCA har gått i bresjen for i senere år, gjennom å utfordre utbredte historiske konstrukter og øke kjennskapen til stemmer som har blitt undertrykt i vestlige kunsthistoriske narrativer. Vi burde alle være oppmerksomme på dette arbeidet, som potensielt kan transformere måten vi forstår verden på.

Robert Bordo, crackup (crackdown), installasjonsbilde, Bortolami, New York, 2019. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Bortolami Gallery, New York.

Robert Bordo, crackup (crackdown), Bortolami, New York

Med en kombinasjon av maleriske ferdigheter og slående symbolisme forfører og konfronterer Roberto Bordo sitt publikum. I egenskap av direktør for PRAKSIS var jeg så heldig å få arbeide med Bordo i mars i år, og utstillingen hans (som jeg ivrig så frem til) på Bortolami skuffer ikke. Til sin første separatutstilling på galleriet holder Bordo frem med å ta for seg problemer som er presserende i hans eget liv, men som òg har en bredere resonans. Serien med store monokrome malerier av vindusruter – mørke hull omgitt av sprekker som truer med å utvide seg – er mektige, med et nærvær som holder tilskueren fast, oppslukt av spekulasjoner om hva eller hvem som har forårsaket skaden. Livet som kunstner i Trumps USA gir kanskje ikke grunn til optimisme, men jeg håper det knuste glasset skiftes ut før klimaet skaper kaos på innsiden.

Nicholas John Jones er en kunstner basert i Oslo. Han har en mastergrad i maleri fra Slade School of Fine Art i London og deltok ved CuratorLab ved Konstfack i Stockholm. Jones er grunnlegger og direktør for organisasjonen PRAKSIS, som skaper støttende miljøer for utviklingen av kreativ praksis, diskurs og forståelse.

Diskussion