De nominerte til Lorck Schive kunstpris kan neppe lastes for at utstillingen fremstår postapokalyptisk.
Årets avgangsutstilling fra Kunstakademiet i Trondheim har over middels høy temperatur.
Lasse Marhaugs og Eirik Blekesaune & Hasan Daraghmehs videoverk på Only Connect Trondheim fører med seg en lettelse når de er over, men kunne fint stått på i mange timer.
I Yaniya Mikhalinas film Sisterless siver det inn hvordan psykiatrien, som alt annet, i ytterste forstand er et spørsmål om klasse.
Boken Oslo Graffiti forteller historien om alle disse guttene som løp ut i natten for å markere et kulturelt, hvis ikke evolusjonært, skifte.
Folk må spise mindre kjøtt. Men er billedkunst egentlig et egnet verktøy for å få dem til det?
Hvert eneste penselstrøk i maleriene til Solrunn Rones tar sikte på å komme seg videre og ut av gitte rammer.
Marthe Elise Stramruds utstilling på Trondheim Kunstmuseum vekker en genuin nysgjerrighet på hvor i alle dager man tar det herfra.
Susanne M. Winterlings utstilling på Kunsthall Trondheim er egentlig utilgjengelig. Effekten er en økt grad av intimitet når du vel har kommet deg inn.
Maria Meinilds The Chairs fremstår som noe så sært som å være genuint godt ment.
I årets avgangsutstilling fra Kunstakademiet i Trondheim anes en akutt politikk bak nær sagt hvert eneste arbeid.
Simone Hooymans’ utstilling under Meta.Morf i Trondheim gir et skinn av å være fortryllende og begjærlig, men fremstår fort som alt annet enn det.
Ingen kurator. Ikke engang en udvælgelseskomité. Hvad sker der med Documenta? Er det tid til at begynde forfra – eller er enden nær?
Hvilke udstillinger i Norden var årets bedste? Kunstner Uffe Isolotto giver sit bud.
– Jag fanns inte. Kristina Eriksson om sorgen, eländet och varför hon slutat måla. Om att växa upp i ett konstnärshem, men ändå vara fri från andras förväntningar.
De mange skimrende paljettene i Admir Batlaks utstilling på Munchmuseet avleder ikke fra dens mangel på håndfaste ideer.
Kunstkritikk stöds av
