Alla artiklar av Line Ulekleiv

Lysinformasjon

Eline Mugaas’ nye arbeider fremstår som uprogrammatisk trygge på seg selv, både i sin komposisjon og i en fortellerevne bygget på minimale gester.

Plutselig utslett

Geriljavirksomhet mot sansene er strategien i Ivan Galuzins nye utstilling på UKS. Er det er vårt søvngjengeraktige konsum av kunsten Galuzin vil til livs?

Dempet barbari

Med tema «det offentlige rom» skulle man tro at Istanbul-biennalen ville ta i bruk byen som visningsrom. I stedet er kunsten plassert på trygg avstand fra gatene der demonstrasjonene mot raseringen av Gezi-parken og Erdogans regjering fant sted.

Fremmedgjort i Lofoten

LIAF anno 2013 er full av arbeider som hinter til sivilisatoriske og personlige fiaskoer. De fungerer definitivt best når kunstneren ikke taler på vegne av kloden som sådan.

1857 sier det med blomster

I Tussie-mussie på 1857 blir blomster et aparte, men produktivt utgangspunkt for kunstens verdi som et særegent språk, både integrert i og adskilt fra hverdagens etablerte sosiale mønstre.

Et spørsmål om tid

I David Lamelas’ utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo er det kunstens strukturelle forutsetninger – tid, rom og språk – som er innholdet i arbeidene.

Den rastløse kampen

Utstillingene Hold stenhårdt fast på greia di på Kunsthall Oslo og Possessions på UKS viser at kvinnekamp og skeiv kamp er deler av det samme historisk-politiske prosjektet.

Markens grøde

Olivengrenen symboliserer vanligvis fred, men får en brutal behandling i Sigalit Landaus utstilling i Tromsø Kunstforening.

Forlatte menn

Per Manings utstilling på Galleri F15 er en elegi over liv og død, der en serie mannsportretter montert liggende på sokler og en drektig hest utgjør ytterpunktene.

Museal åndenød

På det nye Astrup Fearnley Museet presenteres ikke noe nytt perspektiv på den postmoderne kunsten, det virker snarere som om den har utspilt sin rolle.

Å henge i en takrenne

Byen er en dobbel størrelse i Jon Benjamin Tallerås’ utstilling på Kunsthall Oslo. Den er en repressiv struktur, men byr også på subjektive smutthull.

Nyligen publicerat

Manual för evighetens kritik

I Absolut farmakon frågar Axel Andersson vilken typ av konst och vilken typ av kritik som kan hjälpa oss att tänka på skalan av människosläktets totala utplåning.