Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Vekk med det gamle, kunne vært mottoet for den norske kunstvåren, hva enten det dreier seg om utskiftningen av bygninger og direktører eller eksperimentering med ny teknologi.
Hva var de mest minneverdige kunsthendelsene i 2019? Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, gir sitt bud.
– Jeg trengte å finne en mer bærekraftig måte å jobbe på, forteller Anders Smebye, som er aktuell med utstillingen Kraft på 222T i Oslo.
I utstillingen Flow på Melk galleri i Oslo bruker Thora Dolven Balke fotografiet til å reise spørsmålet om menneskets betydning.
Årets norske kunsthøst setter ny rekord i antall separautstillinger med midtkarrierekunstnere og malerier som snakker med natur og arkitektur.
Heksekonferanse i Bergen og Oslo kommunes kunstsamling presentert i en rundkjøring er blant opplevelsene som stikker seg ut på det norske kunstkartet denne sommeren.
Sjablongen er en eksistensiell mer enn en økonomisk nødvendighet i Cassius Fadlabis utstilling på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo.
Bergen Assembly introduksjonsdager minnet om at den sosialt engasjerte kunstens mål ikke nødvendigvis er å engasjere sitt publikum.
Marianne Hurums sensuelle naivisme allierer kunsten med den terapeutiske institusjonen.
Ann Cathrin November Høibos vevnader er strømbanker for den utmattede readymaden.
Tiril Hasselknippes kombinasjon av salig nymaterialisme og banal dataspillscenografi er akkurat nok av det gode, det vil si for mye.
Oslogalleriet 1857 har fått ny bartender, Ane Graff. Hennes cocktailer er lekre og livsfarlige.
Mens global politikk balanserer på en knivsegg flere steder i verden, synes den internasjonale kunstscenen denne våren å være opptatt av globalisme og transgeografisk dialog.
Museerne fejrer rekordhøje besøgstal. Andre vil lukke Kulturministeriet. Det hænger på en måde sammen. Og så er institutionelle samarbejder blevet tidens løsen.
I Kjell Bjørgeengens utstilling på Galleri K er videosynthesizeren et skapende og sansende subjekt som former verden med oss, ikke bare for oss.
Nanna Debois Buhl opstiller en visuel model af astrofotografiets historie. Men den stramme abstraktion levner ikke meget plads til de kvindelige astronomer, der ellers trækkes frem fra glemslen.
Kunstkritikk stöds av
