Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Portable utstillingsfartøy og kunstneren som sanker – den norske kunsthøsten får det til å se ut som kunsten har oppdaget sitt potensial som parallellsamfunn.
De deformerte kroppene i Nicole Eisenmans utstilling på Astrup Fearnley Museet vitner om verket som frigjørende begivenhet.
Lene Berg, neste års festspillkunstner på Bergen Kunsthall, vil fortelle historien om sin avdøde far, filmregissøren Arnljot Berg.
Guttormsgaards arkiv gjør alle som går i dialog med det til medarbeidere. Det er lærdommen i Anna Sofie Mathiasens utstilling Nytt och gammalt.
Samarbeidet mellom kurator Théo-Mario Coppola og biennaleledelsen er brutt.
Mikael Lo Prestis maleri på Standard (Oslo) ser det som kunstens oppgave å redusere omverdenens kompleksitet.
Agder fengsel huser Norges første kunstakademi for innsatte – et treårig kunstprosjekt i regi av KORO.
Når et styre bruker makten sin som politisk våpen, som i prosessen mot tidligere direktør ved Nordnorsk kunstmuseum Jérémie McGowan, vitner det om kritisk dårlig selvreguleringsevne.
Trygve Luktvasslimos komediehørespill på Oslo Kunstforening er en advarsel om hva som venter om vi slutter å kaste bort tid på kunst.
Kunstkritikks redaksjon om kunsten vi gleder oss til i Norge, Sverige og Danmark, til tross for en usikker situasjon.
Lenge leve patafysikken! Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, velger tre utstillingsperler fra kunståret 2020.
Både individet og nasjonen kjemper for integriteten i Wendimagegn Beletes utstilling på Landsforeningen Norske Malere.
Den elfte Göteborgsbiennalen berättar en slagkraftig historia om sjöfart, kolonialism och rasism, men lider av en viss konstnärlig och intellektuell förutsägbarhet.
Med et showroom for en endnu lukket webshop udstiller Hannah Heilmann forbrugerismens slørede tærskel mellem fri vilje og tvang.
Martha Edelheits utställning på Larsen/Warner dignar av ett lustfyllt, sinnligt och frigjort nakenmåleri som är omöjligt att få nog av.
Linda Morells fabulerende proteser på BOA i Oslo bringer uorden i hva som tilhører kroppen og ikke.
Kunstkritikk stöds av
