Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Heksekonferanse i Bergen og Oslo kommunes kunstsamling presentert i en rundkjøring er blant opplevelsene som stikker seg ut på det norske kunstkartet denne sommeren.
Sjablongen er en eksistensiell mer enn en økonomisk nødvendighet i Cassius Fadlabis utstilling på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo.
Bergen Assembly introduksjonsdager minnet om at den sosialt engasjerte kunstens mål ikke nødvendigvis er å engasjere sitt publikum.
Marianne Hurums sensuelle naivisme allierer kunsten med den terapeutiske institusjonen.
Ann Cathrin November Høibos vevnader er strømbanker for den utmattede readymaden.
Tiril Hasselknippes kombinasjon av salig nymaterialisme og banal dataspillscenografi er akkurat nok av det gode, det vil si for mye.
Oslogalleriet 1857 har fått ny bartender, Ane Graff. Hennes cocktailer er lekre og livsfarlige.
Sol og vår i januar er så utilslørt instrumentell i sin tilnærming til samtidskunsten at det nesten blir søtt. Det er i hvert fall komisk.
Filmene til Marte Aas på Kunsthall Trondheim skitner til vinduet mot fremtiden.
Marerittet tar nye former i Vanessa Bairds I’ve got ants in my pants – en slapstick-utstilling om bildets egenmektige liv.
Per Inge Bjørlos selvportretter er ikke selvportretter, men en måte å skjøte tarmen til kunstens kommersielle kretsløp.
– Å være litt trøtt gjør det lettere å sanse omgivelsene, sier Apichaya Wanthiang. Utstillingen hennes på Unge Kunstneres Samfund er åpen kun på kvelden.
På Bildmuseet i Umeå får människa och djur inta nya positioner i förhållande till varandra genom olika koreografiska, narrativa och videobaserade verk.
Kjetil Røeds bok Kunsten og livet – en bruksanvisning är rolig, uppslagsrik och oavlåtligt fascinerande, för hans galna montageteknik gör texten fullkomligt oförutsägbar.
Fra Angelicos Bebudelsen befinner seg på Museo Diocesano i Cortona, samme by hvor det ble malt i 1432, så her er det ikke nødvendig å sjekke utstillingsperioden.
Fondation Beyeler viser Rudolf Stingels monumentale malerier, men også et lille sexet, fotorealistisk værk, halvfedtet i penselstrøgene og meget meta.
Kunstkritikk stöds av
