Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Guttormsgaards arkiv gjør alle som går i dialog med det til medarbeidere. Det er lærdommen i Anna Sofie Mathiasens utstilling Nytt och gammalt.
Samarbeidet mellom kurator Théo-Mario Coppola og biennaleledelsen er brutt.
Mikael Lo Prestis maleri på Standard (Oslo) ser det som kunstens oppgave å redusere omverdenens kompleksitet.
Agder fengsel huser Norges første kunstakademi for innsatte – et treårig kunstprosjekt i regi av KORO.
Når et styre bruker makten sin som politisk våpen, som i prosessen mot tidligere direktør ved Nordnorsk kunstmuseum Jérémie McGowan, vitner det om kritisk dårlig selvreguleringsevne.
Trygve Luktvasslimos komediehørespill på Oslo Kunstforening er en advarsel om hva som venter om vi slutter å kaste bort tid på kunst.
Kunstkritikks redaksjon om kunsten vi gleder oss til i Norge, Sverige og Danmark, til tross for en usikker situasjon.
Lenge leve patafysikken! Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen, velger tre utstillingsperler fra kunståret 2020.
Både individet og nasjonen kjemper for integriteten i Wendimagegn Beletes utstilling på Landsforeningen Norske Malere.
Who Wants to Live Forever? på Kunsthall Trondheim er et moralstykke som maner til forsoning med livets impermanens.
Kunstviter Hanne Hammer Stien ble valgt til ny styreleder på Stiftelsen Kunstkritikks årsmøte.
Marius Engh graver frem samtidskunstens okkulte aner på Kunstnerforbundet i Oslo.
Baktruppens treskulptur Turisten skulle etter planen kastes på sjøen i 2004, men befolkningen i Stamsund ville det annerledes. Nå er bronseversjonen på plass.
Ida Ekblads malerier kommenterer ikke den visuelle kulturen, de produserer den.
Elise Macmillans utstilling på Atelier Nord knekker myten om den komprimerte lydfilens estetiske underskudd.
Eliyah Mesayers stat for de statsløse er ikke forankret i et sted eller en geografi, men af menneskelige møder og alkymistiske forbindelser.
Kunstkritikk stöds av
