Usikker på om det handler om god timing eller om det burde blitt gjort før, men samme det – det må jo uansett gjøres. Meta.Morf 2026 skiller seg noe fra tidligere års mønstringer siden det nå for alvor graviterer ned mot KI både som verktøy og mer eller mindre illevarslende dystopisk tema. Det er i utgangspunktet ikke vanskelig å se grunner til å bli pessimistisk. I et større perspektiv handler det tross alt om en håndfull rikinger som i løpet av et par år vil ha tømt planeten for vann, og en fremtid hvor folk flest er internert i høysikkerhetsfengsel. På den andre siden, det er artig med alle disse ekstra kroppsdelene og muligheten for å simulere BDSM med kjendiser. Spørsmålet er vel om det helt er så artig.
Det er ellers helt etter etablerte mønstre at ny teknologi skremmer vettet av folk som ikke er tenåringer lenger. Det fantes en tid med restriksjoner for hvor mange VHS-filmer man kunne leie per uke – omtrent samtidig som David Cronenbergs i ettertid åpenbart profetiske Videodrome (1983), med sin catchfrase «Long live the new flesh». Vel, her er vi, med et kjøtt som bestandig vil være rykende ferskt, med muligheten til å anta en hvilken som helst form. Vi er litt etter litt blitt skjøvet inn i en fullstendig simulert verden, hvor ikke noe er det det ser ut som og lokaltrafikken ikke stemmer med rutetabellen. Jeg sier ikke det er en dårlig ting, det er bare sånn det er, og at det er en påført logikk i denne utslettelsen av det vi pleide å tenke på som felles. For denne verdens sanne hersker er vi bare den syttende generasjonen tamagotchier, og demokrati åpner bestandig for terror.
Det er altså, forsiktig sagt, en større diskusjon som ligger her og spreller som et nervesystem på jakt etter en kropp. Den går også gjerne i hysterisk emosjonell overdrive ganske fort – det er vår eksistens det står om, må vite. Samtidig trenger man ikke gå rundt lenge i lokalene til Kjøpmannsgata Ung Kunst for å skjønne at vi egentlig er ganske safe, vi må bare bli flinkere til å se – i seg ikke akkurat noe nytt, bare mer presserende i en tilstand av global informasjonskrig og tåkelegging. Post Truth og alt det der. Alternative fakta. Orker ikke, la meg bare forsøke å få gjort jobben min i dette menneskeskapte katastrofeområdet. Annet kan jeg uansett ikke gjøre.
Sannsynligheten for at denne utgaven av Meta.Morf vil bli stående som en historisk markør er større enn ellers, selv om hver eneste runde i varierende grad har vært noen skritt foran resten av verden. Den kunstige intelligensen har jo vært til stede tidligere – det er tross alt en biennale for kunst og ny teknologi dette, og encyklopedisk intelligens uten fysisk kropp er ikke noe noen fant opp i forrige uke. Meta.Morf gjør i grunn det Meta.Morf bestandig har gjort. Som vanlig er dette en affære som strekker seg ut i både tid og rom, og utstillingen er bare en del av en mer omfattende manøver. Det er litt av en utstilling for øvrig, og det er ikke noen større overraskelse at verktøy utviklet av milliardærer som vil fjerne stemmeretten for kvinner blir brukt til genuint anti-autoritære prosjekter. Sånne svimlende ting som Mediengruppe Bitniks Qwen Stefani Simple Sabotage Manual – som er nettopp det det høres ut som, bare at eksemplene presenteres i svære, røde neonskilt utplassert på kryss og tvers. «Doomscroll at work, not in bed» er et eksempel. «Cry on Zoom» et annet. En oppfordring til bevisst hverdagssabotasje, altså, bare litt for subtilt til å være rene pranks. «Leave your phone» er og noe man kan vurdere.
Like vittig er Dani Ploegers omformulering av atombomben som ble sluppet over Nagasaki, i det som går for å være en mer uskyldig tid. Improvised Inflatable Device (Fat Man) er en oppblåsbar versjon, og som bombe fullstendig kastrert. Men størrelsen og designen er den samme. Volden ligger i å vite hva dette faktisk er, men poenget ligger i hva det ikke er. Vold er for øvrig noe jeg har notert at er blitt hipt igjen. Den har vel aldri helt gått av moten, men den er påfallende til stede i det siste. Helt ned til mikronivå. Ikke bare som nyheter eller ubehagelig realitet i hverdagen, men også på skjermen. Av uviss grunn er feeden min på Instagram smekkfull med reels hvor noen får juling eller blir drept. Jeg aner ikke hvorfor, jeg har overhodet ikke søkt det opp selv – plutselig en dag var det bare sånn. Folk som faller fra stor høyde eller blir sodomiserte med sverd, street fights, public shaming. Jeg ville ikke sagt noe hvis det ikke var fordi mengden er så omfattende, nesten som om det over natten erstattet katter som snakker og gjør rare ting. Men, samme det – jeg kom bare til å tenke på det. Og ja, jeg er paranoid nok til å tvile på om mine tanker virkelig er mine. Denne hule stemmen i bakhodet som ler rått hver gang den sier «Kunst skal utfordre og provosere» mens jeg gråtende slår vilt omkring meg.
Noen av deltakerne her er selv generert av KI. Du møter dem ikke tilfeldigvis i køen på Coop, og de er mye smartere enn deg. De er ellers like forskjellige som kunstnere ellers. Yirrkala Dhunba, som identifiserer seg som australsk aboriginer – og som i tråd med dette bearbeider det tradisjonelle prikkmaleriet ut i en digital sfære hvor det oppfører seg som DNA-molekyler, og Kaelen Varga, som identifiserer seg som ungarer og driver et mer spesifikt mediekritisk prosjekt – tittelen Noise Poisoning gir mer enn et hint om hvor dette er på vei, og også her dukker «sabotage as art» opp som kunstnerisk statement.
Hele fenomenet står i opposisjon til den kaldsvetten som begynner å renne når folk i posisjon nuller ut forskjellen mellom menneskeskapt kunst og de ubegrensede mulighetenes digitale billedverden. Jeg mener, folk med mye bitcoin har mye bitcoin nettopp fordi de ikke ser forskjellen. Folk i posisjoner er i de posisjonene fordi de gir fullstendig blaffen i det de uansett forholder seg til som matchende mønster og koloritt til sofagruppen sin. Men det er ikke noe argument for at det blir billigere, plakater fra IKEA har vært billigere hele tiden. Og, viktigst, det som gjør denne typen fullstendig artifisielle kunstnerskap interessante, er jo de samme faktorer som gjør KI så attraktivt; det som foregår er dypt menneskelig. Det står jo fortsatt en faktisk person bak alle disse todimensjonale kunstnerskapene der ute. Dhunba og Varga har en c/o-adresse til Trondheim Elektroniske Kunstsenter, så det er grunn til å tenke forankringen er en tanke mer lokal enn det gis inntrykk av.
Men det er på den andre siden nettopp den menneskelige faktor som gjør at man blir engstelig. Det nærmeste mennesket så langt har kommet å skape en selvstendig livsform utenfor seg selv er i første rekke simulert, og i ytterste konsekvens et forvokst datavirus. Hvis en livs levende trøndersk samtidskunstner hadde operert i offentligheten som australsk aboriginer – med blackface og pointillisme – ville det sannsynligvis, med rette, blitt slått veldig hardt ned på. Men dette her er noe annet – for KI er absolutt alt, teknisk sett, kulturell appropriasjon. KI spiller de kort KI blir gitt – dette er ikke mer styrt enn et gitt utgangspunkt. Man blir obs på et underliggende maktspråk, hvis det nå skulle ha gått noen forbi hva slags møl den frie verdens leder produserer med de samme verktøyene, men som ellers blir dette mer en nødvendig markering av mangfold og representasjon. En gruppeutstilling med ti blonde, blåøyde og ikke-røykende KI-fødte norske kunstnere ville vært like gørr kjedelig som en gruppeutstilling med ti blonde, blåøyde og ikke-røykende norske kunstnere født på Ullevål. Det er ikke vanskeligere enn som så, det er bestandig forskjellene som er det interessante i den her verden. Men, det er klart, det motsatte er like sant. Fordi vi også må krangle for å komme noen vei.
Det er, gitt disse omstendighetene, fort gjort å se Hege Tapios tolv år lange prosjekt Trilogy of Transformations som et utslag av tradisjonelt kunsthåndverk – men den like deler alkymistiske og postindustrielle prosessen med å la menneskekroppen reduseres til drivstoff i tre etapper fra 2008-2020 er også det mest genuint ubehagelige her. Et arbeid som begynner med det bokstavelig talt selvforbrennende arbeidet med å omvandle kunstnerens eget fett til bio-diesel. Fordi det er nettopp i destabiliseringen av hvordan vi tenker og oppfatter vår egen rolle og tilstedeværelse som forutsetter maktens radikale ideologiske skritt ut i en høyremargin hvor du enten er milliardær eller kveg.
Dette prosjektet, mer enn noe annet, kaster en lang skygge over både utstillingen og de diskusjoner den kan tenkes å avføde. Fordi det er ellers like forventet som det er nødvendig. En kritisk mønstring hvor det foregår en anarkistisk eufori over alt det subversive den nye teknologien åpner før, og hvor institusjonskritikken langt på vei overskrider grensa for en altomfattende kritikk av selve eksistensen. Sånn som internett fungerte før noen tok kontroll over det. Sånn som televisjonen fungerte før noen tok kontroll over det. Sånn som radio fungerte før … osv. En gang var hjulet nytt, men det tok ikke lang tid før noen rullet det i en annen retning. Det var det selvfølgelig noen som mislikte. For en tid å leve i.
