En kollega beskrev en KI-generert reklame som det nærmeste han hadde sett en visuell representasjon av det å drømme. Vi var på åpningen av Snorre Ytterstads utstilling funny little twin på Van Etten, som mer forbeholdsløst enn hva jeg hittil har sett fra norske samtidskunstnere, omfavner bildegenererende KI. Erstatning av drøm er et beskrivende tematisk anslag for blikkfanget i utstillingen, 22 små portrettbilder der KI-en har fått boltre seg i bodyhorrorsjangeren (Tvilling, alle verk 2023).
Bildene henger i en rekke som løper over to vegger, tett-i-tett, som for å si noe om farten i produksjonen. Kunstnerens skjeggete ansikt er med i nesten samtlige, ofte er kroppen naken og deformert. Et sted står han ved siden av en blek miniversjon av seg selv, et annet sted sitter han på en stol utendørs med et kvinnlige kjønnsorgan blottet og et forkrøplet foster liggende på bakken foran seg. Et tredje bilde reduserer ham til hode og torso med tivoliaktige robotbryster og erigert penis. Fotogrammene til surrealisten Hans Bellmer av manipulerte mannekengdukker er en nærliggende referanse. De er urbilder på befrielsen av mennesket fra et biologisk skjema, skapermakten overført fra naturen til forestillingsevnen og vårt eget begjær. KI turbolader denne manipulative evnen, men på en måte som fort sliter ut det appellerende ved den.
Utstillingsteksten er viet det jeg antar er promptene Ytterstad har brukt. Først en slags narrativ ramme: «snorre_ytterstad making a weird, nonsensical, absurd and irrational sculpture fused with Minimalism and references to mortality and the body»; deretter en følgeprompt som maser opp absurditeten: «Do more. More nonsensical, more crazy, more machines, more breasts, penises, cunts, whatever – make them abound with nonsense»; fulgt av noen tekniske presiseringer for å angi produksjonsverdien: «natural light, 8 k, photo, realistic+, high quality, HD, professionally, studio quality, highly detailed face»; og så en liste med negative prompter (ting du ikke ønsker i bildet): «cartoon, 3d, deformed face, baby, deformed hands, dark, tongue, sharp background, landscape, outside, park».
Vi har opplagt å gjøre med en farse. Det er prompterens overfladiskhet og infantilitet som er den begrensende faktoren, ikke KI-ens register. Ytterstads instruksjoner er tåpelige med overlegg, og sulten hans etter nonsens og kjønnsdeler munner ut i en incelaktig estetisk akselerasjonisme som får John Rafman og Jake & Dinos Chapman til å fremstå smakfulle. Det kroppslige forgjengelighetstemaet som prompten ber om at skulpturen skal referere, er så generisk at det mest ligner en vits. Eller så blir døden her en metafor for kreativ lede; talende er det kunstnerens egen figur som er gjenstand for den manipulative volden. KI-en antar narsissisme automatisk: den tolker en skulptur laget av kunstneren som en skulptur som også forestiller kunstneren.
Den passiviserte Ytterstads retur som motiv er med på å utydeliggjøre rollefordelingen mellom kunstner og teknologi. Ytterstad har også tidligere brukt automatisering og kunstig intelligens til å sette i scene en komisk forsvinning eller overflødiggjøring av kunstneren, som i installasjonen med selvspillende trommer i utstillingen Natt på Nitja i 2019. Det er en lang tradisjon for oppføringen en slik passiv produksjonspositur i den moderne kunsten, men den har gjerne vært knyttet til en idealisme på vegne av kunstens forskjell fra arbeidet. Man tenker på Mladen Stilinovićs fotoserie Artist at work (1977), av kunstneren sovende, et verk som Ytterstad har referert til før. I informasjonsøkonomiens postproduktive situasjon, der konsum og produksjon glir over i hverandre, er det unntaksmessige ved kunstarbeidet vanskeligere å få øye på.
Sett opp mot kunstnerskapet ellers er det visuelle språket i Tvilling-portrettene mer generøst, men også dummere. Det vil si demokratisert. Karakteristisk er minimalismen, en referanse som signaliserer kjennskap til kunstrommets koder, det ordet i prompten som er vanskeligst å se spor av i resultatet. Tilløp i den retningen har nok blitt kvalt av følgepromptens mas etter mer kjønn og absurditet. Et eventuelt savn av et mer hjemhørende – lavmælt – objekt i utstillingen innfris av en mangeleddet struktur tråklet sammen av korte, hvitmalte trelister (Tvilling) som står på gulvet. Det inngår også et spesialdesignet vedstativ basert på en skulptur av Sol LeWitt (Vedstativ Van Etten (1 x 2 x 2 Half Off, Sol LeWitt, 2023). Inkluderingen av dette mer historisk forankrede og refererende verksformularet understreker kontinuiteten mellom konseptualismens proposisjonale gest og promptingen.
Resignasjonstemaet jeg leser ut av glidningen Ytterstad her iverksetter, har mest å gjøre med sammenfallet mellom kunstneren som prompter og en hvermannsen som bruker KI til å lage horrorporno på nachspiel. Prompten til Ytterstad har ingen intensjonsdybde eller et raffinement som utmerker ham som formgiver, den etterstreber det motsatte. KI-samarbeidet undergraver også kunstnerens distinksjon fra en annen kant: Samtidig som den ser ut til å trekke på ubegrensede kreative ressurser, har bildene den serverer noe smålåtent ved seg. For surrealistene var drømmen et utopisk territorie som kunsten bare tilnærmelsesvis klarte å fange eller gjenskape, et ideal. Deformeringen av kjente former bar på et revolusjonært potensial. Selv om drømmen er et kognitivt fenomen, befinner den seg liksom likevel utenfor det rasjonelle. Det fins etter hva jeg forstår fortsatt ingen konsensus om drømmens mekanisme og funksjon i kognisjonsvitenskapen. Likevel kjennes den irrasjonelle forestillingskraften drømmen nærer, ferdig utvunnet som estetisk impuls.
