22. desember

Hvilke var de mest minneverdige kunsthendelsene i 2019? I dag svarer kunstner André Tehrani.

Pierre Bonnard, La salle à manger, Vernon (Spisestuen, Vernon), ca 1925. © Ny Carlsberg Glyptotek.

Pierre Bonnard, The Colour of Memory, Glyptoteket, København

Ser jeg bort fra den tilsynelatende autogenererte utstillingstittelen, var Tate Modern og Glyptotekets presentasjon av Pierre Bonnards idylliske tablåer en av de sterkeste maleri-retrospektivene på lenge. På den laminerte listen min over betydningsfulle kolorister står Bonnard oppført som en av skytshelgenene til det demonstrativt karismatiske maleriet. I likhet med Paolo Veronese, Helen Frankenthaler og Bridget Riley er han en av disse passiv-aggressive sensualistene som vil den konvensjonelle rangeringen av disegno og colore til livs. Utstillingen i Glyptoteket ga et unikt møte med en sanselig og generøs parallellmodernisme som synes å være mer relevant for samtidsmaleriet enn den estetiske puritanismen som (grovt sett) vant konkurransen om det tjuende århundrets visuelle profil.

Fra fremføringen av Kraftbalanse av Øystein Wyller Odden i Oslo RŒådhus under Ultimafestivalen. Foto: Kyrre Lien.

Øystein Wyller Odden, Power Line Hum ogKraftbalanse (komposisjon for piano, vekselstrøm og orkester), Oslo Rådhus, Oslobiennalen og Ultimafestivalen

Et imponerende prosjekt i regi av den formløse og sporadisk kommuniserende organismen vi omtaler som Oslobiennalen, var Øystein Wyller Oddens to lydverk som ble avspilt og fremført i Oslo Rådhus med jevne mellomrom fra mai til september. Jeg ble særlig forført av Kraftbalanse, som hadde urpremiere under årets utgave av Ultimafestivalen. Utgangspunktet for komposisjonen er lyden av elektrisitet og på konserten i Rådhushallen var et piano påmontert vibrasjonselementer koblet opp mot det nasjonale strømnettet. Innretningen produserte en vagt fluktuerende basstone som i sin tur dannet klangbunn for en langdryg, regelstyrt improvisasjon fremført av et kammerorkester som responderte på sanntidsvekslinger i strømnettets puls. For meg har verket blitt stående som et sjeldent forbilledlig eksempel på det den pretensiøse morfinisten Pete Kember omtalte som «hypno-monotoni» en gang på åttitallet. Jeg kjedet meg langt inn i ekstasen og vel så det.

Björk, Tabula Rasa.

Björk: Cornucopia Tour, Oslo Spektrum

Dette var strengt tatt ikke et kunstevnement, men jeg tar meg friheten til å føre opp Björk-konserten i Oslo Spektrum på denne lista ettersom jeg observerte såpass mange kunstnere i forsamlingen at det kunne minne om klientellet på en utstillingsåpning. Når det gjelder artisten Björk sitter jeg litt på gjerdet, egentlig, men med stor interesse for alliansene hun har inngått med et nytenkende menasjeri av produsenter fra dark ambient-, IDM- og post-grime-sjiktet (som Leila Arab, Arca, The Haxan Cloak og Rabit). Konserten var et overdådig gesamtkunstwerk med vekslende innslag av forskrudd hedensk ritual, barokk konferansepresentasjon, miljøpolitisk vekkelsesmøte og suggererende klubbopplevelse. Selv tenkte jeg at Jeremy Gilbert-Rolfes begrep om det «androgynt sublime» spøkte i kulissene på Spektrum denne mandagskvelden, og ga seg uttrykk i et multimedialt spetakkel der teknologiens livsformer viklet seg inn i gestaltningen av grenseløs natur.

André Tehrani (f.1980) er en billedkunstner basert i Oslo. Hans siste soloutstilling var Parking & Transportation på Galleri LNM i Oslo tidligere i år.

Diskussion