Det er mye å glede seg til denne kunsthøsten, og det er vanskeligere enn det pleier å være å spore noen egentlig overgripende tendens. Store og samfunnsaktuelle temaer som migrasjon, økologi og kolonialisme nyter fortsatt en viss prominens, men det gis også flust med plass i institusjonenes programmer til kunstnerskap og utstillinger som ikke krysser av disse boksene.
Vi begynner på toppen av hierarkiet, med Nasjonalmuseet. I november åpner de en utstilling med Adrián Villar Rojas, kjent for assemblageskulpturer som fungerer som en slags levende og foranderlige biotoper. I desember har tiden kommet for soloen til Ole Jørgen Ness. Få har like standhaftig satt fingeren på hvordan et skjematisk verdisyn rammer kunsten, og utstillingen rommer blant annet gaven som i 2017 satte et punktum for Ness’ 30 år lange «ulydighetsprosjekt», der han forsøkte å overbevise Lånekassen om at han skulle få betale ned studielånet sitt med kunst. Gaven består av 24 verk som ble overdratt til staten (Nasjonalmuseet og Kode) som kompensasjon for rentene på studielånet som han fikk ettergitt.
Munchmuseet – hvis direktørstilling nå er utlyst etter at Tone Hansen snappet jobben med å lede det nye Moderna museet i Stockholm – har også et par godbiter på lager: Først blir det mer tysk, ekspansivt maleri i samme ånd som utstillingen deres med Kerstin Brätsch i fjor. Katharina Grosse er kjent for sin bruk av en industriell spraypistol til å lage stedspesifikke, romlige malerier og i utstillingen Svart seng møter vi blant annet på en ny versjon av et tidligere verk hvor kunstneren sprayet ned sitt eget soverom, møbler og eiendeler inkludert. I desember er det klart for en presentasjon av John Savio (1902–1938). Savios tresnitt og malerier forente tradisjonelle samiske uttrykk med moderne teknikker og han regnes som en sentral skikkelse innen nordisk modernisme, som også gikk i bresjen mot rasistiske og stereotypiske fremstillinger av samisk kultur.
Først ut på Astrup Fearnley Museet er den befriende medie- og praksisnære Material Shifts, viet til skulptur i samtidskunsten. Solide hjemlige navn som Ane Mette Hoel, Germain Ngoma, Kaare Ruud og Stein Rønning presenteres i selskap med blant andre Brad Kronz, Diane Simpson og Miho Dohi. I slutten av november følger en utstilling dedikert til outsideren-slash-folkeyndlingen Hariton Pushwagner. Pushwagners dystopiske tegneseriekunst har befunnet seg i en mild kredibilitetskrise etter at det i en årrekke har blitt spylt ut reproduksjoner fra kunstnerens eget galleri bare et steinkast unna museet. Dette er den første store museumspresentasjonen av Pushwagner i Norge siden han gikk bort i 2018, og kan gi det særegne kunstnerskapet en tiltrengt rehabilitering.
Kunstnernes Hus åpner som vanlig sesongen med den kunstnerjuryerte Høstutstillingen, en begivenhet som det av åpenbare grunner er vanskelig å si noe om i forkant. I midten av november følger de opp med gruppeutstillingen Bærende konstruksjoner. Kunstnerlisten er ennå ikke publisert, men under temaet støttestrukturer, fra det sosiale og emosjonelle til det funksjonelle, knytter den, i likhet med flere utstillinger på Kunstnernes Hus i senere tid, an til byggets vaklevorne tilstand. «Med vekt på relasjoner fremfor avgrensede enheter vil verkene ta i bruk hele huset, fra utstillingssalene til foajeen og fasaden, og vil utfordre vante skillelinjer mellom kunstindustri, kunsthåndverk og kunst», loves det.
På hovedstadens mindre institusjoner skjer det også saker. Oslo Kunstforening, som i slutten av mai annonserte at kunstneren Mikael Damstuen Brkic overtar direktørstolen etter Elisabeth Byre (som rykker videre til Galleri F15), huser fra slutten av august en solo med Maritea Dæhlin. En videoinstallasjonen filmet i Longyearbyen og i San Cristóbal de las Casas i Chiapas, Mexico, kombineres med analogt fotografi og lydverk i en utstilling som ser på «hvordan ritualistiske handlinger og kroppens tilstedeværelse i ulike landskap kan aktivere både minner, lek og muligheter for å hele». Den første versjonen av utstillingen ble vist i Nordnorsk Kunstmuseums avdeling på Svalbard i fjor, og den blir – litt pussig – også å se på Nordnorsk kunstmuseum i Bodø omtrent samtidig med utstillingen i Oslo.
Fotogalleriet åpnet allerede forrige uke Crystal Bennes og Mohamed Sleiman Labats utstilling The Island, the Mine, and the Resistance Gardens,et nytt kapittel i det større, pågående forskningsprosjektet We Eat the Earth som ser på «hvordan systemer for matproduksjon former landskap, miljøer og sosiale strukturer på tvers av ulike geografiske kontekster». Andre uken i september åpner Atelier Nord en utstilling med Camille Norment gitt den høystemte tittelen Wonderful, Marvelous, hvor vi forespeiles et generativt lydlandskap med svevende kvinnestemmer og sonisk feedback, der kjærlighet, begjær og optimisme gnisser mot politisk alvor og desillusjon.
En begivenhet som ikke burde gå upåaktet denne høsten er at Guttormsgaards arkiv i slutten av måneden innvier et splitter nytt museum (!) dedikert til Lillebet Foss (1930–2017) på Blaker meieri. Samlingen består av verk som tilhørte kunstnerens venn Guttorm Guttormsgaard, i tillegg til kunstnerens dødsbo samt arbeider og dokumenter donert fra arvingene hennes. Foss var en virtuos tegner, og åpningsutstillingen Bitt bak øret stiller optikken på hennes spesielle kjærlighet for dyrestudier.
Flere avdøde kunstnere skjenkes, om ikke et eget museum, så i hvert fall midlertidig veggplass. Haugar Kunstmuseum i Tønsberg åpner i september en utstilling med Kristina Bræin, som gikk bort i 2022, kjent for installasjoner som på musikalsk vis tar det abstrakte maleriet inn i en improvisatorisk dialog med utstillingsrommet. Lillehammer kunstmuseum åpner i slutten av oktober en utstilling med Jørgen Doubloug (1945–2018), en maler med stort register og røtter i den tyske avantgardescenen på 70-tallet, mens Galleri F15 søker lenger tilbake i historien og serverer en mønstring av Fernand Legér-eleven Ragnhild Keysers (1889–1943) kubisme- og purismeinspirerte malerier fra 1920-tallet.
I høst starter Bergen Kunsthall sitt treårige program for de de kaller «live works». Først ut er Nazanin Noori med en spoken-word-opera, A Letter to Europe, som har premiere 20. september. Et par uker senere åpner de to separattutstillinger med henholdsvis Sung Hwan Kim og Olof Marsja. Kim presenteres med en reorganisert versjon av en større utstilling som allerede har vært innom Van Abbemuseum i Eindhoven og ZKM | Zentrum für Kunst und Medien i Karlsruhe, hvor «intime opplevelser knyttes sammen med større spørsmål som migrasjon, oversettelse, forflytning og tilhørighet». Marsja setter den samiske kunst- og håndverkstradisjonen og mytologiske motiver i dialog med kontemporær erfaring og estetikk.
Samisk kunst blir det også på Trondheim kunstmuseum, som i midten av oktober åpner gruppeutstillingen Ulmie med Sissel M Bergh, Amanda & Stacey Fayant, Meerke Laimi Thomasson Vekterli og Guri Simone Øveraas. De har alle tilknytning til det sørlige Saepmie, og utstillingen foreslår «at koloniale sår kan heles gjennom nye fortellinger og forankring i urfolks fellesskap og tradisjonskunnskap». Kort etter kommer Kunsthall Trondheim på banen med to parallelle utstillinger: Mariella Otto ser nærmere på fotografiets og arkivets rolle «i en samtid der desinformasjon gjør behovet for bevis stadig mer påtrengende», mens Isabelle Andriessen byr på en serie nyproduserte automater inspirert av middelalderens voldelige ritualer og torturinstrumenter. Dystert.
Stavanger Kunstmuseum holder stengt denne høsten frem til midten av november for å fikse taket, hvorpå de gir oss Cory Arcangels første separatutstilling i Norge, Family Office, med verk fra de siste ti årene av kunstnerskapet. I mellomtiden kan man på byens kunsthall fra midten av september se Anette Gelleins nylig fullførte filmtrilogien Tender Endings. Filmene, som er tematisk forankret i regionen, beskrives som en queerfeministisk take på «spenningene mellom oljerikdom, religiøs konservatisme, begjær og kontroll».
La oss runde av med å kaste et blikk på noe av det som skjer på Oslos galleriscene akkurat nå. Det er forholdsvis prøvde og etablerte navn som dominerer programmene, i hvert fall i høstens innledende runde. Standard (Oslo), som nylig flyttet inn i lokaler på Frogner, og dermed bekreftet dette sentrale vestkantområdets status som Oslos nye galleridistrikt, er i gang allerede med en duo-utstilling med veteranene Nina Beier og Torbjørn Rødland.
OSL contemporary samarbeider med Gallery Lab på Romsås om en duo med Mickael Marman og Martin Sæther, i tillegg har de gående en separatutstilling med den allestedsnærværende Vibeke Tandberg. Christian Torp viser pastost naivistisk maleri signert Urd Pedersen fra og med forrige uke. På Galleri Riis er det Marie Buskovs sarte abstraksjoner i bronse, akvarell og olje på lerret som setter høsttonen. Mye mer er i vente.
