I Kunstkritikks julekalender velger våre skribenter og inviterte gjester det mest interessante fra kunståret 2018. I dag: kritikeren Simen Joachim Helsvig.
I stedet for en refleksjon over maleriets rolle i to urolige epoker er LNMs jubileumsutstilling 1968/2018 blitt en hyggelig sammenkomst på tvers av generasjoner.
Kunstkritikk udvider sin engelsksproglige udgave, og vil hver fredag fremover publicere et nyhedssammendrag fra det nordiske kunstfelt.
Kunstkritikk utvidgar sin engelskspråkiga utgåva, och kommer varje fredag framöver att publicera en nyhetssammanfattning från det nordiska konstfältet.
Lekende og glade barn til tross – Kunsthall Oslos fargerike lekeplass er åsted for en ideologisk strid mellom fortidens harde modernisme og dagens myke sikkerhetsregime.
2017 ble året da spørsmål om kjønn og kolonialitet gikk fra å være vage og teoretiske til å bli konkrete og politiske. Både i USA og i Norden blir kunstmuseene nå stilt til ansvar.
Et drag av sigaretten, en ripe i bordplaten – motstanden manifesterer seg i de enkle gestene i
Liv Bugges prosjekt i fengslene Ullersmo og Eidsberg.
Office for Contemporary Art Norway står uten utstillingsrom når de flytter inn i nye og mer intime lokaler. Vemodig, men naturlig, sier Katya García-Antón.
– Det er mildt sagt behov for oss, sier Kristoffer Jul-Larsen, som er redaksjonsleder for
Kunstkritikks nye satsing i Bergen.
Man får ikke bedre bud på hvor veien går for det postdigitale maleriet enn Jorunn Hancke Øgstads utstilling Crocodile Tears på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo.
Klimaendringer og artenes sameksistens er temaet når Ane Graff fra Norge, Ingela Ihrman fra Sverige og duoen nabbteeri fra Finland inntar den nordiske paviljongen i Venezia 2019.
Det store paradokset med UKS’ forslag om rimelige boliger for kunstnere er at det burde gjelde for alle, ikke bare kunstnerne.
Improvisasjon, undervannsprotester, transnasjonal solidaritet og lekkert, historisk forankret maleri – gleden er tilbake i det norske kunstfeltet.
Omid Delafrouz små lärdomsbuketter på Andréhn-Schiptjenko verkar mest vilja skapa nya former för kultiverat umgänge i den borgerliga sfären.
Det blir en närproducerad konstvår utan sensationer, men med ett och annat glimrande fynd från vägkanten.
Light & Space-bevægelsen har hovedrollen i
Copenhagen Contemporays ’største udstilling til dato’, men lyshavet drukner værkerne og den magi, kunsthallen insisterer på, bevægelsen skabte.
Kunstkritikk stöds av
