Stefanie Hesslers skarpe oppgjør med Vestens instrumentalisering av havet i boken Prospecting Ocean savner en strategi for fortellingen som politisk instrument.
For mange norske visningssteder presser smittetiltak formidlingen over på kommersielle, digitale plattformer. Andre bedyrer viktigheten av å holde åpent.
Utstillingen Sfinxa på Akershus kunstsenter forteller ikke historien om likestillingskampen, men om kvinnekampen som ville en annen verdensorden.
I Eline Mugaas’ utstilling på Galleri Riis i Oslo higes det etter en offentlighet formet av behovet for å bæres.
Malin Bülows tekstilkonstruksjoner på Galleri BOA er prøver på det institusjonelle rommets plastisitet.
Veven av global flyt og forvikling som A beast, a god, and a line på Kunsthall Trondheim beskriver, utelater utstillingens umiddelbare kontekst.
Victoria Pihl Linds demonstrativt passive kvinner inviterer en problematisering av kjønnsroller, men gjør lite for å sette dem i bevegelse.
Samtidens berettigede teknologiparanoia får fritt utløp i Tora Dalsengs utstilling Fantasma i Oslo Kunstforenings gamle festsal.
På kunstnerforbundet i Oslo provoserer Marthe Ramm Fortun frem fordommene som regulerer offentlig adferd med et hinderløp gjennom byrommet.
Kirsten Astrup og Maria Bordorffs filmkabaret for Munchmuseet i bevegelse viser at nostalgi kan være mer enn et middel for konservativ kulturkamp.
Langfilmversjonen av Ed Atkins’ oeuvre for Kunstnernes Hus Kino glatter ut den brukne syntaksen som har gjort kunstnerens videoperformancer til effektive erkjennelsesverktøy.
Pedro Gómez-Egañas installasjon i Operaen fortryller og gjør samtidig oppmerksom på bedraget. Om bare informasjonsalderens manipulasjoner var like enkle å synliggjøre.
De nye kunstskolebyggene som reiste seg i Norden på 2010-tallet tilbyr fleksible arealer. Samtidig foreskriver de en ny kunstnerrolle: prosjektlederen.
I Ivan Galuzins mytologispekkede utstilling på Norsk Billedhoggerforening står den delte sanseopplevelsens sosiale betydning i sentrum.
Astrid Svangren om sitt sökande efter ett sinnligt uttryck i måleriet, sin kärlek till Sapfos diktfragment och vikten av att vara hård mot sig själv som konstnär.
– Da jeg skulle søke kompensasjonsordningen innså jeg at jeg tjente for lite til å bli inkludert, forteller kunstner Elin Már Øyen Vister.
Kunstkritikk stöds av
