Maritea Dæhlins lydinstallasjon på et hotellrom i Oslo gir lytteren en subliminal leksjon i hvordan solidaritet ser ut i en verden av asymmetriske relasjoner.
Kan Lotte Konow Lunds rungende latter redde samtidskunsten ut av offentlighetens dødvinkel? Kunstnerens intervjuer med kolleger foreligger nå i bokform.
Nikhil Vettukattils flimrende utstilling på K4 i Oslo minner om at produksjonen fortsatt eier kroppene våre.
Hvilke var de mest minneverdige kunstopplevelsene i 2020? Dagens utvalg er ved kunstner, og fast bidragsyter til Kunstkritikk, Ragnhild Aamås fra Oslo.
Line Bøhmer Løkkens utstilling på Galleri BOA i Oslo handler om en kar som har et ukomplisert forhold til det å forme ting med hendene.
Et besøk i Jenna Sutelas utstilling på Kunsthall Trondheim kjennes ut som å ha forvillet seg inn på avdelingen for produktutvikling i en bedrift for avansert telekommunikasjon etter stengetid.
Stefanie Hesslers skarpe oppgjør med Vestens instrumentalisering av havet i boken Prospecting Ocean savner en strategi for fortellingen som politisk instrument.
For mange norske visningssteder presser smittetiltak formidlingen over på kommersielle, digitale plattformer. Andre bedyrer viktigheten av å holde åpent.
Utstillingen Sfinxa på Akershus kunstsenter forteller ikke historien om likestillingskampen, men om kvinnekampen som ville en annen verdensorden.
I Eline Mugaas’ utstilling på Galleri Riis i Oslo higes det etter en offentlighet formet av behovet for å bæres.
Malin Bülows tekstilkonstruksjoner på Galleri BOA er prøver på det institusjonelle rommets plastisitet.
Veven av global flyt og forvikling som A beast, a god, and a line på Kunsthall Trondheim beskriver, utelater utstillingens umiddelbare kontekst.
I Lytle Shaws New Grounds for Dutch Landscape förvandlas den materialistiska vändningen till en uppslagsrik berättelse om vardagens pågåendehet och själva marken under våra fötter.
Hvad det betød, da Cecilia Bjartmar Hylta overførte onani som en handling til en stor vibrerende dildovæg. Og om hvorfor vi føler os skidt tilpas, når vi laver kunst.
– Ska man säga något positivt om pandemin så är det att vi fick tid att reflektera och omvärdera vår roll, säger Sara Berner Bengtsson, ny chef för den nordiska mässan som går av stapeln i september.
Når et styre bruker makten sin som politisk våpen, som i prosessen mot tidligere direktør ved Nordnorsk kunstmuseum Jérémie McGowan, vitner det om kritisk dårlig selvreguleringsevne.
Kunstkritikk stöds av
