Er kunsten blitt for nervøs? Ole Jørgen Ness’ utstilling Too Stupid to Tame på 222T – oslogalleriet han er med å drive sammen med Marit Følstad – roter frem et par verk med røtter i 90-tallet som setter dette spørsmålet i relieff. Begge verkene dokumenterer prosesser som har utspilt eller utspiller seg utenfor gallerirommet, i samrøret mellom kunsten og andre samfunnsinstitusjoner, og skilter en utpreget oppløsende holdning til verket som i hvert fall jeg blir litt nostalgisk av.
Det eldste verket, Sak nr. 69688/94 (1979–1996), dokumenterer, primært gjennom korrespondanse mellom Ness og det norske rettsvesenet og Ness og hans advokat, hvordan Ness forsøkte å få godkjent driften av visningsstedet Herslebsgate 10 som en avtjening av siviltjenesten. (Siviltjenesten var et alternativ til obligatorisk militærtjeneste for militærnektere, frem til den ble avskaffet i 2012.) Den norske stat var uenig og etter ikke å ha møtt opp på Dillingøy for å få tildelt tjeneste, måtte Ness stille i retten. Saken endte med at Ness ble dømt til to og en halv måned betinget fengsel og saksomkostninger (som han aldri betalte), men han slapp såkalt tvangsavtjening. I et ikonisk bilde som er med i utstillingen, ser vi Ness’ advokat, Harald Stabell, symbolsk riste paragrafen som frikjente Ness ut av Norges lover. Ved siden av ham sitter en langhåret Ness og tar utfallet med tilsynelatende tilbakelent ro.
Det andre verket, Kunde nr. 0598090 (1991–2019), presentert over galleriets eneste langvegg, skildrer en mer broket prosess. Den startet med at Ness, da han fikk det første betalingskravet fra Lånekassen etter endt utdannelse, motsatte seg å betale tilbake lånet i form av penger, og i stedet foreslo for Lånekassen at de skulle få kunst av ham. Argumentet til Ness var at det var rimelig at Lånekassen tok seg betalt i den aktivaen som var frukten av virksomheten de hadde gitt ham støtte til å utdanne seg til. Forutsigbart nok gikk ikke Lånekassen med på dette, og da kravet forfalt og innbetalingen til Ness uteble, gikk hele lånet, pålydende over en halv million kroner inklusive renter, til inkasso.
Først ti år seinere, etter at han hadde solgt to verk til Nasjonalmuseet, befant Ness seg i en økonomisk situasjon som tillot ham å tilbakebetale den opprinnelige lånestolen på 250.000 kroner. Rentene ble ettergitt. For å gjøre opp for disse ettergitte rentene, donerte Ness – slik han fremstiller det – en rekke verk til Nasjonalmuseet og Kode i Bergen i forbindelse med to salg noen år senere. Ifølge Ness’ beregninger skulle mellomværendet mellom kunstner og stat nå være gjort opp med solide marginer i statens favør. Nå gjenstår, mener Ness (karakteristisk ubeskjedent) å anskueliggjøre disse verdiene i form av en utstilling i det fraflyttede Nasjonalgalleriet. Hvorvidt denne blir noe av, gjenstår å se.
Begge verkene er presentert på A4-utskrifter i billige, svarte rammer kant-i-kant i rektangulære formasjoner på veggen. Dokumentene er gjennomgående nøkterne, men innimellom – utelukkende når Ness fører ordet – glir diskursen ubesværet over i et mer metafysisk toneleie. Visstnok hadde dommeren under rettsaken avbrutt Ness under en av hans utlegninger med formaningen: «Ness, dette er en norsk rettsal, her snakker vi om realiteter.» Det er en åpenbar parallell mellom den manglende respekten Ness viser for den juridiske diskursens avgrensninger og den han viser for verkets avgrensninger. De to verkene er i utstillingen omgitt av ymse papirer, bilder og objekter fra kunstnerens arkiv som skaper en forstyrrende tett forbindelse mellom verk og biografi og gnir ut verkets konturer. Utviskingen understreker at definisjonen og verdsettelsen av kunsten er en kontinuerlig anstrengelse.
Dispensasjonen Ness implisitt påberoper seg, virker informert av en romantisk tankegang som forstår kunsten som i opposisjon til pragmatiske tilpasninger som letter dette arbeidet. I dag kjennes den performative forflytningen av kunsten inn i for eksempel rettsapparat, og kravet om en lydhørhet som går andre veien, altså i kunstens favør, litt old hat. Kunstneren har stort sett trukket seg tilbake til en mindre ekstatisk modus som går bedre sammen med de eksterne interessene hen er henvist til å spille på lag med, og eventuelle overskridelser gjøres gjerne innenfor formaliserte rammer, som bestilte, kuraterte og tydelig formidlede gester som risikerer lite – og aller minst usynlighet.
Too Stupid to Tame (som i pressemeldingen passende nok er gitt et retorisk spinn som innlegg i en kulturpolitisk debatt om merverdien av subsidierte atelierer) har to iøynefallende kvaliteter i så måte: Det ene er en forbilledlig utidsmessig tålmodighet med verket, som tillater det å flyte ut i tid og rom. Det andre er en stahet på vegne av kunstens betydning, eller verdi – uttrykt ved det lettbeinte regnestykket Ness presenterer i Kunde nr. 0598090 – som «beviser» at investeringen i kunsten – til slutt – også er økonomisk lønnsom. Kunstverdien må imidlertid forutsettes før den kan innløses; den kan ikke påvises på skeptisk distanse, men forutsetter en risikovilje som kunstneren ikke kan være alene om.
