En liten hest gresser blant lange strå og buskas utenfor det nedlagte meieriet på Blaker, et tettsted langs elva Glomma, en kort togtur fra Oslo. Voksne og barn som har tatt turen til åpningen av Lillebet Foss-museet får klappe hesten, komme tett på dyret. For andre, som meg, som trives best med å se hesten på avstand, kommer man til gjengjeld tett på dyr i kunstverkene til Lillebet Foss (1930–2017). Ikke bare hester, men også rev, vaskebjørn og okse trer frem fra tallrike tegninger, skulpturer, trykk og malte fliser som utgjør museets åpningsutstilling Bitt bak øret.
Begivenheten er på mange måter særegen. Et kunstnerdrevent enkeltkunstnermuseum er sjelden kost. Museets direktør er illustratør og designer Tiril Haug Johne (som for øvrig også har laget såpe til museumsdoen og trykksaker til museumsbutikken). Lillebet Foss vokste opp i Oslo og studerte på Statens kunstakademi under Per Palle Storm på starten av 50-tallet, og senere på Kunst- og håndverksskolen. Hun tilbragte store deler av livet på reise, og på reisene dro hun i dyrehager for å studere våre firbeinte venner.
Museet har raket sammen en omfattende samling av Lillebet Foss’ arbeider og arkivalia. Et lass med tegninger ble reddet fra kassering hos kunsthandleren Blomquist, mens andre verk, brev og gjenstander har blitt donert av familien til kunstnerens bror. Man kan lure på hva som hadde skjedd med kunstnerens arv om ikke åpningsutstillingens medkurator, Ellef Prestsæter, som også driver visningsstedet Guttormsgaards arkiv, hadde ønsket seg den til meieriet på Blaker.
Kunsthistoriker, og selverklært Lillebet Foss-fan, Prestsæter beskriver i et fanbrev til kunstneren, publisert i trykksaken Lillebetiana 4, sin beundring for Foss’ kunsterskap, men også for hennes karakter og hårfrisyre. Jeg kniser mens jeg leser, det er kleint, men teksten favner også noe alvorlig og menneskelig – en fasinasjon og kjærlighet for et kunstnerskap som opphever den vante avstanden mellom museet og objektene det forvalter. I grunnen virker det som et sentralt anliggende for museet er å oppheve flere av avstandene og hierarkiene som et museum gjerne opererer med. Ambisjonen angår særlig museets formidling og kunnskapsproduksjonen rundt kunstnerskapet.
Inntil en vinduskarm i et av utstillingsrommene i meieriet, «biblioteket», henger en radering av Foss som forestiller en liten hest i galopp sett forfra (Lille hest, 1952). Verkene som omgir raderingen er ikke oppført som verker i utstillingskartet, men er fra kunstneren Guttorm Guttormsgaards (1938–2019) rikholdige samling av kunst, kunsthåndverk og klenodier, som også holder til i meieriet. Utstillingsrommene som er tatt i bruk er sånn sett fleksible rom, som ikke tilhører museet alene, og etter utstillingen vil museet også kunne oppstå i andre formater og på andre steder, opplyses det.
Hestemotivet dukker opp igjen i en serie tegninger kunstneren laget etter at hun ble dement og flyttet inn på sykehjem. Serien har fått navnet Indian Summer (2000-2017) og tegningene er skannet og overført til analoge lysbilder som projiseres på en stor vegg. Figurene bryter med det gjennomgående mer realistiske uttrykket i de tidligere dyretegningene. De minner om barnetegninger, men har samtidig noe mystisk, nesten uhyggelig over seg. Gjentagelsen gjør at hestemotivet får en rituell karakter; det blir en besvergelse som kanskje insisterer på båndet mellom dyr og mennesker, og på tegningen, altså observasjonen, som et middel for å overvinne det som skiller oss.
Foss’ tegninger befinner seg i et tydelig motsetningsforhold til tegninger fra zoologiens historie, som er preget av et jag etter å lage skillelinjer, systematisere naturen. Foss ønsket isteden å være nær og nærværende, lære dyrene å kjenne gjennom sansningen. Museet vil også lære, og i den såkalte «lemur-klubben» kan alle som vil delta på møter og snakke om kunstnerskapet til Foss i fellesskap.
Det er påfallende at museet ikke er opptatt av å fremstå som en allvitende autoritet på kunstnerskapet til Foss, en dommer over hva som er sant og usant, viktig og uviktig. For eksempel står det skrevet i utstillingskartet: «Noen av dyrene lurer vi hva på hva er. Ta kontakt hvis du har opplysninger». Dette rommet museet skaper for likestilt utveksling med publikum, er forfriskende. Det legger til rette for at hvem som helst kan være med på å forme fortellingen om kunstnerskapet til Foss.
En nær tolkning av kunstnerens biografi og kunst ligger til grunn for hva slags museum Lillebet Foss-museet har blitt. Å la kunstnerens person få den typen innflytelse på institusjonens utforming, er så klart vanskelig i tilfeller der kunstnerens biografi ikke er like sjarmerende eller tilgjengelig som Foss sin. Om denne entusiastiske og intime museumsmodellen gir avkall på noe, er det den kunstfaglige stringensen og friheten til å drøfte også problematiske sider ved et kunstnerskap, som en formell overdragelsen av kunstnerskapet til offentligheten gjør mulig.
I Foss’ tilfelle kjennes imidlertid ikke dette ut som noe stort tap. Fandom som metode kler arbeidene hennes umåtelig godt. Den skaper et museum som på samme måte som kunsten, er nærværende, sansende og antihierarkisk. Museet har med det lagt til rette for et undersøkende og prosessuelt rammeverk som gjør objektene til levende og komplekse entiteter, både for museets initiativtakere og dets publikum – egentlig ganske likt hvordan Foss selv forholdt seg til sine modeller.
