Jeg kan ikke komme på én utstilling jeg har besøkt der jeg ikke har fått presentert noe å lese. Som regel tar teksten form av ryddige presseskriv som sier noe om utstillingens tematikk eller kunstnerens praksis – et supplement til kunsten som man strengt tatt står fritt til å la ligge. Men ganske ofte er teksten en integrert del av verket, med en implisitt forventning om at jeg skal forholde meg til det som en leser. Etter flere møter med slik «litteraturkunst» de siste årene, har jeg gjort meg opp noen tanker om dens karakter og de særlige utfordringene den byr på.
Den litteraturinfiserte kunsten krever gjerne et bevegelig blikk. Dette ble godt illustrert i En ubehagelig åpning, utstillingen til Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas på Nitja i Lillestrøm, som stengte for et par uker siden. Hver av de 23 tegningene deres ble fulgt av en scenetekst, som sammen med bildene fortalte om intriger mellom to kunstnere og to samlere. Den pliktoppfyllende publikummerens øyne ble altså sendt mellom veggen og arket, i dette tilfellet en pen trykksak som lignet et eldre teaterprogram med antikvaskrift. Mye av den korte teksten var dialog og ga stemme til Hjorth & Kjølaas’ tablåer, men helheten trådte først fram når betrakteren pendlet mellom indre opplesning og ytre iakttagelse.
Vi kan også snakke om litterær form når utstillingen retter oppmerksomheten vår mot et primært verbalt innhold og krever en investering av tid tilsvarende det en bok gjør. Dette var tilfellet i gruppeutstillingen Forestill deg at du faller på Oslo Kunstforening i begynnelsen av året. Per Christian Browns videoarbeid Det som var, det som er, og det som kommer: fortellinger fra en bygård i Berlin (2025), hvor han hadde intervjuet naboene sine i en boligblokk i Berlin, varte drøye fem og en halv time, og Hege Nyborgs veggplansjer med foto og tekst 13 stasjoner for det anakrone objektet (2026) tok tid å få grep om på grunn av sine mange og springende referanser. I tillegg lå assosierte trykksaker prydelig dandert på et lite bord for potensielt ytterligere innsikt i kunstnerskapene.
I møte med denne typen språkmettede kunsthenvendelser – der andre eksempler er den infotunge gruppeutstillingen Atlanterhavet på Henie Onstad i 2024 og praksisene til kunstnere som Per-Oskar Leu, Joen Vedel og Eline Benjaminsen – går generøsiteten hånd i hånd med uoverkommelighet og gir en følelse av å stå overfor forventninger til deg som betrakter som det er plent umulig å leve opp til.
Denne infobombingen av utstillingsrommet overlapper med en annen sjanger innenfor litteraturkunst: Presentasjon av tekst som ikke egentlig er ment å leses. Et eksempel i denne kategorien jeg har friskt i minne, er Nikhil Vettukattils Century, som ble vist på Nasjonalmuseets åpningsutstilling Jeg kaller det kunst i 2022, og siden er innkjøpt av museet. Verket består av 100 bøker, én fra hvert år mellom 1922-2021, der innmaten er beholdt, men de originale omslagene er byttet ut med svarte.
Om verket skriver museet: «Hva skjer når boken får et annet oppdrag enn tiltenkt, nå som representant for sin tid?». Samtidig er det ingenting som «skjer» før bøkene eventuelt leses, og ettersom det nok var svært få av utstillingens besøkere som tok seg tid til å lese seg fram til hvordan de ulike bøkene fungerte som slike «representanter», understreker verket snarere hvordan bokobjektet her hovedsaklig har en symbolsk funksjon. Mer enn hva som kommer ut av faktisk å sette seg ned med teksten, handler verket om idéen om hva vi kan komme til å finne om vi så gjorde. Det er verkets bakenforliggende intensjon som er lesbar.
Invitasjonen til å bla i bøkene, bringer tankene til såkalte leserom i utstillinger – myke hjørner med lave bokhyller som hadde sin storhetstid for 10-15 år siden, men fortsatt dukker opp med jevne mellomrom. Jeg har aldri sett noen bruke disse leserommene (annet enn på dokumentasjonsbilder); det gjør dem egnet som symboler på den optimistiske forestillingen om betrakteren som en tekstsluker, og det manglende gehøret for faktisk publikumsadferd, som preger mange av disse verkene. Noe av utfordringen med litteraturkunsten er at det å lese tar tid. Det er en introspektiv aktivitet, og det er få lenestoler eller saccosekker som kan gjøre opp for forventningene vi har med oss til kunstutstillingen om å vende oppmerksomheten vår mot objekter utenfor oss selv.
Skjønt, det finnes også kunst som tar høyde for disse utfordringene, som masserer og tilpasser det litterære objektet til kunstens betingelser. I koreografen Mette Edvardsens Time has fallen asleep in the afternoon sunshine (2010-), memorerer ulike utøvere en bok de selv har valgt, og så lånes de ut til «lesere», som får boka framført på et egnet sted. Bokas innhold gjengis etter beste evne, og situasjonen bruker det temporære potensialet i kunstmøtet til å gi liv til teksten. Å sitte sånn overfor «en bok» blir en intim opplevelse, der den muntlige formidlingen gir en sosial dimensjon til teksten som både binder betrakteren til verket over en viss tid, og gir teksten et ufravikelig nærvær i rommet.
En tilsvarende anerkjennelse av gallerirommets uegnethet for lesing, og den særegne kontrakten med verket som må på plass for å overtale oss til å tilbringe den påkrevde tiden med det, ligger presumptivt også til grunn når Terje Nicolaisen låner ut den eksklusive utgivelsen sin Norsk Sokkel – med tekster om og fra et utvalg av hans kunstnerbøker – gjennom et system der håndplukkede lesere får lov til å låne boka, og deretter får ansvar for å levere den videre til den neste. Gjennom å forflytte lesingen ut av utstillingen og inn i lesernes liv, gir Nicolaisen dem mulighet til å praktisere der det måtte passe (om det er i sofakroken, på bussen, eller på kafé). Den initielle seleksjonen man har vært gjennom for å kvalifisere som leser, skrur dessuten til forpliktelsen man kjenner overfor verket.
Når litteraturen inntar kunstrommet kan det henge sammen med en søken etter noe mer vektig som skal understøtte kunstens betydning. «Tekst» forbindes jo med «kunnskap», den retoriske appellformen logos. Litterarisering av kunsten kan også ses som forsøk på å tilgjengeliggjøre, kle de potensielt hermetiske objektene opp i en mer gjenkjennelig, kommunikativ form; kulturbarometeret til Statistisk sentralbyrå viser tross alt at 49 prosent av befolkningen besøkte et folkebibliotek i fjor, opp i mot 26 prosent som besøkte en utstilling.
Samtidig får jeg ikke inntrykk av at litteraturkunsten nødvendigvis strekker seg etter å gi litterære opplevelser, men heller at den smugler litteraturens kommuniserende aura inn i kunsten. Det er alltid en risiko for at «teksten» ikke når fram til mottakeren, og at den organiske pendlingen mellom ord og objekt/bilde, som er forutsetningen for at teksten skal bli noe mer enn et symbolsk og retorisk vedlegg til kunsten, aldri oppstår. Kunst som lykkes med å gjøre den litterære opplevelsen til en del av verket finner måter å skape en fortrolighet og intimitet med objektet på som minner om litteraturens leserkontrakt.
