Boomerne fyller 80. En av dem er billedhuggeren Kristian Blystad, som i anledning jubileet stiller ut på Vigelandsmuseet i Oslo. I tillegg har Oslo kommunes kunstsamling laget et kart over hans offentlige skulpturer. På vestkanten finner jeg en skakk torso (Kvinnetorso, 1994) i diabas innenfor et hagegjerde, mens i skulpturparken på Rommen østover i byen dupper to steinfisker (Fisk, 1984-2013) halvveis over vannflaten i en liten bekk. Blystad er også kjent for å, sammen med arkitektkontoret Snøhetta og kunstnerne Jorunn Sannes og Kalle Grude, ha dekket operataket med 19 000 kvadratmeter marmor, og for å ha bidratt til å ferdigstille Klosterenga skulpturpark, med verk av Bård Breivik og Blystad selv.
Først en innvending til formidlingen: Jeg stusser over utstillingstittelen, Monolithos. I utstillingskatalogens forord understrekes det at Blystads kunstverk er monumentale og at kunstnerskapet er «ekstraordinært og selvtilstrekkelig». Det virker som om at et ønske om å «feire» kunstnerskapet, gjør at museet fritar seg fra ansvaret for å, utover å sette kunstnerskapet i relasjon til Vigeland og tradisjonen, forklare hva som gjør det viktig i dag. Å stadfeste storheten i et kunsterskap ved å kalle det stort er en hyggelig gest, men gir lite tyggemotstand.
Men jeg skjønner også hva det er som inspirerer til en slik høytidelig lesning. Mange av Blystads skulpturer har noe arkaisk og tilbakeskuende ved seg. Samtidig vender de ofte oppmerksomheten mot sin egen materialitet. Denne miksen av klassisk og modernistisk sensibilitet er uttalt i det nyeste tilskuddet til oeuvret, Bok (2026), som nå står utenfor Vigelandmuseet og ønsker oss velkommen. Det går en loddrett linje nedover midten, og marmoren bretter seg bokstavelig talt ut på begge sider, som en oppslått bok. Marmoreringer i den hvite flaten ser ut som tynne og hektiske blyantstreker. På høyresiden glir det hvite over i en mørkerød steinmasse, som en utflytende flekk. Disse merkene får meg til å tenke på hvordan Blystad liksom henter frem steinens materialitet ved hjelp av motivet.
Blystad har inntatt museets fire hjørner. Som hos Vigeland er menneskekroppen tydelig til stede, men i mer fragmentarisk form. I for eksempel Bærer (1993-94) lener en hodeløs skulptur seg svakt bakover som om den kompenserer for vekten den bærer. Steinen som bærer en stein, danner et stringent bilde der materialitet og motiv glir over i hverandre. Kanskje liker jeg den også fordi den minner meg om Klesvask (1967) av Erling Staatvedt på Enerhaugen, av en stor vaskekone som bærer på en tung kurv. Blystad har på mange måter en rolle som tradisjonsbærer i norsk kontekst fordi han tar med seg figurasjon videre inn i modernismen. I motsetning til skulptører som Aase Texmon Rygh og Arnold Haukeland, brøt han aldri helt med det figurative.
Det er en god del kvinner i motivkretsen til Blystad. I det første rommet står et kvinneansikt i granitt (Hode, uten dato) på toppen av en marmorsøyle. Satt opp mot Vigelands dramatiske kvinneskikkelser blir det tydelig at Blystads byste har noe keitete og anonymt ved seg, en slags introvert kvalitet. Det finnes altså sprekker i det monolittiske. Jeg gjenfinner dette psykologiske draget i en gruppe med byster kalt Gruppe med hoder (1984-2026). Mens Vigeland lager hovedpersoner er Blystads figurer biroller i en oppsetning som stiller dem til skue mot deres vilje, føles det som, og de har i større grad et indre følelsesliv. Til og med portrettene av W.F.K. Christie (Norges første stortingspresident) og kong Christian Fredrik foran Stortinget har et snev av denne blygheten.
Andre ganger vitner kroppene til Blystad om en nesten platonsk lengsel. Torsoene hans har en sentral plass i utstillingen og en overdimensjonert og muskuløs overkropp i bronse (Torso, 2005) og den noe mindre (Kropp, 2107) minner meg om den såkalte kunsthistoriens far Johann Joachim Winckelmanns kjente beskrivelse av hvordan en ødelagt antikk skulptur blir grunnlag for en fantasi om fullkommen skjønnhet. I Blystads torsoer flytter en lignende sentimentalitet opp i forgrunnen; de vender seg mot en lang skulpturhistorie hvor mye er gått tapt, og kun gjenstår som fragment. En radmager torso i granitt (Torso, 1982) gir imidlertid skjønnhetslengselen et mer dystert tilsnitt, den ser syk og plaget ut.
Blystads dyr ser også ut som de er i ferd med å dø eller gå i oppløsning. En stang med vertikale skiver av skifer danner konturen av en moskus (Stor Moskus, 2017). Heller enn at skulpturen er et fragment som henspiller på et ferdig bilde, danner de oppdelte skivene en enhetlig form. I det påfølgende rommet henger en svær steinfisk fra en industriell krok (Fisk, 2026) og et stort dyr, kanskje en ku, (Dyr, 2001) ser ut som det har lagt seg ned for å dø. I disse arbeidene tenker får steinen en dobbel funksjon som henviser til utnyttelsen av både dyr og stein, deres felles skjebne som ressurser for mennesket. Her bærer Blystads skulpturer – som fiskene i elva på Rommen, boka og steinbæreren – på et budskap om utvinning og forgjengelighet som rykker dem tettere på livet.
