Nnena Kalus utstilling Creations of Care på Kunsthall Stavanger åpner med en gruppe skulpturelle objekter hengende fra taket i den største salen. De fargesprakende figurene, samlet under tittelen Hanging Sculpture. Norway, er laget ved å surre materialer som teip, netting, bobleplast, bølgepapp og filmremser rundt kjerner av plastrør eller kraftpapir. Ved første øyekast ligner de oppskalerte versjoner av den type floker som lett oppstår i en overfylt hobbyskuff, der tråder og bånd danner et uoversiktlig virvar. Men Kalus måte å bruke disse barnlige materialene på er langt fra tilfeldig. Jeg aner en uro i formen, som om Kalu gjennom den hvileløse prosessen forsøker å holde noe truende på avstand, eller temme det.
Kalu er Turnerpris-nominert og har stilt ut på Tate Modern og Manifesta 15, men Creations of Care er visst hennes største soloutstilling så langt, og dessuten den første utenfor Storbritannia. Hun er tilknyttet atelierfellesskapet ActionSpace på Studio Voltaire i London, som tilrettelegger for kunstnere med læringsutfordringer. Lesninger av kunsten hennes trekker gjerne veksler på denne biografiske detaljen, og det er ikke vanskelig å se forbindelsen. Ambivalensen mellom kontroll og kaos blir enda mer påtagelig i tegningene, som pryder veggene. Noen henger i par, mens andre danner serier på opptil seks. Det samme motivet gjentas igjen og igjen: en slags virvlende spiralform, ofte med et mørkt sentrum som eksploderer i farger. Det kan minne om en vulkan eller et omvendt sort hull, eller kanskje en tordensky.
Det er vanskelig å ikke la seg påvirke fysisk og psykisk i møte med Kalus intense og selvutleverende univers. Vanligvis er jeg forsiktig med å knytte kunsten til kunstnerens indre liv, men her er koblingen så påtagelig at det ville bli feil å ikke poengtere intensiteten jeg opplever i møte med verkene. Jeg får følelsen av å være vitne til en indre kamp mot noe som vanskelig lar seg ordfeste. Det finnes noe fysisk og lydlig i tegningene, som om de visualiserer for eksempel en vibrasjon, særlig Drawing 43 (2022). Ut av den komprimerte kjernen i de to komposisjonene, spruter tynne, høyfrekvente bølger i sterke farger som en elektrisk storm. Det slår meg at om dette er visuelle uttrykk for lyd, må Kalu være svært overstimulert. Er det støy hun forsøker å holde ute gjennom den ustanselige repetisjonen?
I likhet med skulpturene som på avstand fremstod amatørmessig enkle, viser tegningene seg altså å være svært komplekse. Prøver man å følge én strek i de voldsomme virvelvindmotivene, går man seg fort vill. Fremfor langtekkelige snirklebevegelser tror jeg heller de er bygget opp av utallige korte «strøk». Ingen to verk er identiske, og samtlige vitner om tidkrevende prosesser og en imponerende utholdenhet. Farger og former gjentas på tvers av rom og medier på en måte som lar øyet vandre og oppdage forbindelser. Samtidig har hvert rom en egen rytme. Etter å ha vært gjennom en overflod av sanseinntrykk, er det behagelig å tre inn i Sal 2. Her er både farger og belysning dempet, og i tegningene gir horisontale felt blikket en etterlengtet hvil. Men selv om strøkene er mindre dramatiske, ligger det også her noe lumsk mellom linjene som det er vanskelig å sette fingeren på.
Ved siden av repetisjonen er det mange håndfaste spor å finne etter en kroppslig skapelsesprosess, som aldri forsøkes skjult. For eksempel har noen verk rifter eller hull midt i papiret, som Drawing 10 (2021), mens et annet har synlige merker etter avrevet tape (Drawing 47, 2022). Andre har fingeravtrykk i hjørnene der Kalu har håndtert papiret. Man møter en rå selvutlevering i disse arbeidene, og momentet av gjentagelse har noe tvangsmessig over seg. Utstillingstittelen antyder omsorgsarbeid, og jeg tenker at det for Kalu først og fremst er snakk om en slags selvomsorg, hvor den kreative prosessen er ventil for et sanseapparat på høygir.
