Hos Nnena Kalu er den kreative prosessen ventil for et overarbeidet sanseapparat.
Masterutstillingen i Bergen har et i overkant profesjonelt preg.
Tilfeldighetene er metoden i Jessica Warboys utstilling på Hordaland kunstsenter i Bergen.
Urfolkshistorier forteller engasjerende om opprinnelige kulturers møte med europeisk kolonialisme. Men hva gjør den svindyre utstillingen på kriserammede Kode?
Wisam Al-Samad sanseliggjør ideen om menneskers delte betingelser.
Den første utgaven av North Atlantic Triennial er en velmenende påminnelse om at kulturen i polarområdene er viktig, men skjemmes av politisk naivisme.
Giulia Mangiones fotografier lar oss se de andre som ganske like oss selv – selv når de er klin gærne dommedagspreppere.
Marie Sjøvolds ferieidyll balanserer nybølgeaktig mellom forførerisk nærhet og en kjølig påpekning av minnets konstruerte karakter.
Eglė Budvytytė & Marija Olšauskaitės performance er en bønn om befrielse fra tech-imperialismens grep.
Kodes ellers prisverdige utstilling med skeiv kunst skjemmes av prosjektets kortsiktighet.
Verdensteaterets memento mori erstatter hodeskallen med en fysisk erfaring av forgjengelighet.
Åpenbart har det ikke vært en lett jobb å tematisere skeive liv og identiteter med en samling så streit som den man finner hos Kode.
Hanne Nielsen & Birgit Johnsen vil skærpe vores sensibilitet overfor videomediet. Paradoksalt nok tipper deres nye installation til den ufølsomme side.
Kira Wager spenner forsiktig bein på egen formel i sin tiende utstilling på Galleri K.
Gruppeutstilling på Tromsø Kunstforening gir minoritetserfaringen et litt vel abstrakt forhold til sted.
Tracey Emins kunst er muligvis selvoptaget og banal, men hendes usentimentale livsværk er en nødvendig påmindelse om, at det private stadig er alment.
