Det skjeve museet i Bergen

Kodes ellers prisverdige utstilling med skeiv kunst skjemmes av prosjektets kortsiktighet.

Ihra Lill Scharning, Wave Epilogue, 2014. Foto: Foto: Dag Fosse/Kode.

Hva er skeiv kunst, og hva vil det si å «queere» et museum? Disse spørsmålene er sentrale i Kodes hovedsatsning i forbindelse med Skeivt kulturår: utstillingene Det skeive blikket Vol. I og oppfølgeren Vol. II. Mens den første delen, som åpnet i april, baserer seg på verk i museets eksisterende samling, presenterer del to samtidskunst hentet inn spesifikt til den aktuelle utstillingen. Da jeg anmeldte Vol. I, var jeg blant annet skeptisk til overrepresentasjonen av hvite cis-mannlige kunstnere, og fraværet av interseksjonelle perspektiver. Jeg stilte meg også, om ikke uttalt, kritisk til det jeg opplevde som en noe forenklende holdning fra museets side til hva det vil si å «queere» museet. Både veggtekster og katalog ga inntrykk av at det å invitere inn to skeive kuratorer for å kaste et «skeivt blikk» på samlingen var nok til å åpne opp alternative måter å forholde seg til kunsthistorien på enn de hegemoniske heteronormative museumsfortellingene. Da museet et knapt halvår senere åpnet dørene til utstillingens del to, var jeg derfor spent på om Kode denne gangen ville by på noe mer radikalt.

Det Skeive blikket Vol. II er en bokstavelig utvidelse av den første delen, plassert i en fløy i utstillingen som man ankommer gjennom en automatdør med frostet glass. Stemmer fra videoer og strobelys gir umiddelbart følelsen av å tre inn i en mer levende sfære. Det første man møter er en film av Hamid Waheed (Papegøye, 2019). Kunstneren, kledd i orientalskinspirert drag, leser opp en tekst om sinne over å bli behandlet som annerledes av storsamfunnet – både som skeiv og som person med innvandrerbakgrunn. Hvem blir tatt på alvor når de uttrykker sinne? spør han – og hvem sitt sinne blir oppfattet som aggressivitet? Waheeds introspektive og samtidig samfunnskritiske verk er en sår og poetisk refleksjon over hvordan det er å bli oppfattet som enten trussel eller som ønsket representant for mangfold – aldri nøytral. Verket setter tonen for utstillingen, som rommer 32 verk av til sammen 11 kunstnere, i tillegg til kunstsamlingen FRANK med totalt 28 verk, inklusive publikasjoner.

Hamid Waheed, Papegøye, 2019. Stillbilde fra video.

En rød tråd løper gjennom mange av verkene i utstillingen: i tillegg til å være laget av skeive kunstnere, gir materialet i seg selv uttrykk for skeiv virkelighet og opplevelser. Mens noen arbeider er mer åpne for tolkning, som for eksempel den dvelende science fiction-aktige kortfilmen til Synnøve Sizou G. Wetten (Transition III, 2021) eller tekstilarbeidene til Damien Ajavon, som navigerer mellom vestlige og afrikanske håndverkstradisjoner, utfordrer andre verk stereotypiske bilder av skeivhet mer direkte. Lill-Ann Chepstow-Lustys fotografier er kanskje det tydeligste og mest humoristiske eksempelet på det siste. Bildene i serien Pindowns (2003) avbilder skjeggete menn i lettkledde pinup-kostymer og positurer forbundet med kvinnelige modeller, mens serien t.A.K.e. 2 – Featuring real live lesbians (2003) kommenterer den russiske popduoen t.A.T.us lesbiske ikonografi, som viste seg å være ren markedsføring ettersom sangerne visstnok er heterofile.

I Det skeive blikket Vol. 2 møter vi kort sagt all den type mangfoldighet jeg savnet i del én, når det gjelder kunstnernes kjønnsidentitet, alder, metode og materiale – fordelt på en akkurat passelig dose med kunst til at man som publikum klarer ta innover seg alt på ett besøk, uten å bli fullstendig overveldet. Spesielt prisverdig er det at kuratorene har fått med kunstnere så unge som Chai Saedi (f. 1998), som bruker analogt fotografi til å dokumentere skeive rom og miljøer, med vekt på ballrom-scenen rundt om i Europa. Bildene hens er personlige og varme, og man får følelsen av å være fysisk til stede i rommene med mennesker som uttrykker utradisjonelle, men synlig trygge former for samvær og intimitet. Disse er et ungt og friskt pust som står i god dialog med eldre og mer velkjente kunstnere som Fin Serck-Hanssen.

Et annet velfungerende innslag er den queer-feministiske plattformen FRANK, som ble drevet av Liv Bugge og Sille Storihle mellom 2012 og 2020. Plattformen hadde som mål å skape rom for kritisk diskurs med fokus på kjønn, begjær og seksualitet ved å utfordre tradisjonell historieskrivning og maktstrukturer. I forbindelse med prosjektets avslutning bygget de en kunstsamling, som her vises i sin helhet for første gang, sammen med en film om prosjektet og boken som det resulterte i (FRANK, Torpedo Press 2021). Ikke bare er dette en fin anledning for publikum til å se kunsten i denne samlingen, den er særlig interessant i denne konteksten fordi den viser til en alternativ form for samlingspraksis basert på bytte snarere enn kjøp og salg, og som dermed kontrasterer praksisen som funderer samlingsutstillingen i Vol. I.

Chepstow Lustig, t.A.K.e. 2 – Featuring real live lesbians 3, 2003. Foto: Dag Fosse/Kode.

Et spørsmål er hva som er hensikten med å dele Det skeive blikket i to fremfor å la nye og eldre verk gå i dialog. Noe jeg savnet i Det skeive blikket Vol. 1, var grep som la opp til mer kritisk refleksjon rundt samlingens ganske åpenbare svakheter. Både i veggtekster og i utstillingskatalogen stilles det spørsmål vedrørende hva skeiv kunst er, og hva det vil si å «queere» et museum? Dette er verdt grundig refleksjon – særlig i relasjon til overbygningen Skeivt Kulturår – men Kodes refleksjon over dette er ganske overfladisk. Vurderer man de to utstillingene under ett, kan man forenklet si at man presenteres for to alternative svar på det første spørsmålet: metoden i del én forteller oss at det meste i prinsippet kan tolkes som skeiv kunst dersom man studerer den med et «skeivt blikk», mens man i del to har valgt å vektlegge kunst laget av skeive personer, som i tillegg handler om skeiv seksualitet. Det siste er riktignok ganske passende med tanke på at jubileet som er utgangspunktet for Skeivt kulturår, markerer avkriminalisering av sex mellom menn. Spørsmål nummer to, derimot, hva «queering» av museet innebærer, synes Kode å besvare litt for enkelt.

Jeg kan være enig i at visse historier og fortolkningsmuligheter har kommet frem gjennom utstillingen, og godt er det, men jeg stiller meg kritisk til en gjennomgående tone i prosjektets presentasjon og formidling som jeg oppfatter som vel selvtilfreds. Sett bort fra terminologi, som er en stor diskusjon i seg selv, er jeg opptatt av den metodiske tilnærmingen. Utfordres tradisjonelle presentasjoner best gjennom å invitere noen utenfra inn i institusjonen i prosjektstilling, fremfor å prioritere satsninger som kan føre til langsiktig endring i institusjonen som helhet — ikke bare gjennom jubileumsåret 2022?

Som Petter Snare (direktør) og Line Daatland (direktør for samling og utstillinger) skriver i introduksjonen, er overbygningen Skeivt kulturår en god anledning for faglig utforskning av egen samling og utstillingspraksis. Hadde landets nest største kunstmuseum virkelig hatt interesse for dette, kunne de for eksempel initiert et forskningsprosjekt viet disse problemstillingene som strakk seg over mer enn to år. Kortsiktigheten svekker prosjektet som helhet selv om utstillingen, tatt ut av kontekst, er god. Mer selvkritiske og åpent reflekterende grep i begge de to utstillingene ville løftet prosjektet som helhet betydelig. Spørsmålet nå blir om dette har gitt den faste staben ved Kode verktøyene de trenger for å arbeide bevisst med å innlemme skeive perspektiver i museumspraksisen fremover.

Vebjørn Guttormsgaard Møllberg, Norwegian Salmon, 2012. Foto: Dag Fosse/Kode.