Nytt år, nye malerier

På LNM i Oslo – galleriet til kunstnerorganisasjonen Landsforeningen Norske Malere – begynner utstillingsåret i år, slik det har gjort siden 2017, med gruppeutstillingen Unge Inviterte. Akkurat hvordan utvelgelsen av unge malere foregår har variert, men denne gangen er det LNMs daglige leder, Randi Thommessen, som har invitert tre kunstnere, alle nylig uteksaminert fra Kunstakademiet i Bergen: irske Jason Dunne, canadiske Simone Jarvis og Runa Halleraker, som er norsk. Samtlige av bidragene lener seg på det abstrakte maleriets kapasitet til å påvirke betrakteren, uten videre antydning til innhold eller tema.

Jason Dunnes nesten-monokrome oljemalerier maksimerer effekten man kan tvinge ut av nært usynlige fargeoverganger. I samtlige av de fem bildene er malingen påført såpass jevnt, at de nesten ikke ser ut som malerier i det hele tatt. Pink on Peach (2022) er et bilde i omtrent 3:4-format, like under halvannen meter i bredden. Nederste femtedel av lerretet er lyserosa, og graderes over i en myk ferskenfarge med mye hvitskjær.

Tre mindre verk, Lilac on Peach, Cobalt-grey on Pink og Blue-lavender on Peach (alle 2023) henger på rekke og har også duse, nesten-like fargeoverganger. Fordi overgangene skjer helt nederst på lerretet, oppleves de ikke som en horisontlinje, men heller som lys som blør innover på en uniform flate nedenfra. Bildene er tomme for informasjon og har en beroligende, dyssende effekt på meg. Kanskje oppstår denne meditative effekten fordi det ikke finnes noe naturlig sted å hvile blikket når det ikke er noen linjer å følge, slik at hele oppmerksomheten trekkes inn i flaten. Bildene til Dunne oppleves som rom uten klare dimensjoner, en malerisk vri på lys- og fargemoduleringen i James Turrells Ganzfeld-installasjoner

Simone Jarvis’ fem bilder er både ekspressive og effektmettede og er utstillingens mest energiske bidrag. De er utført på små, medaljongformede treplater, samtlige sider kurvet, ofte med utstikkende bølgeformer. Noen ganger er det flere plater på hverandre, og alle bortsett fra ett er utstyrt med et ledlys som bader veggen bak i farget lys. I My Body is Not Here With Me (2022) har øvre del av treplaten bølgende tagger, og flaten er fylt med både kurvede streker som bøyer seg innover fra det ytre omrisset og spisse vinkler som iblant avskjærer feltene som kurvene rammer inn. Fargene er mettede og er flere steder påført lagvis: dyp blå, omgitt av sjøgrønne linjer, overlapper deler av et varmt rosa felt.

Størstedel av We Waited Until Midnight (2023), også av Jarvis, er et dråpeformet bilde somdomineres av en lyseblå stjerneform, satt mot et skråstilt rutenett i oransje mot rødt. Kjølig blått lys stråler fra bak platen. Noe av årsaken til at jeg opplever bildene til Jarvis som energiske er at hun pøser på med ulike mønstre, farger og former uten å gjenta seg på tvers av bildene. Penselstrøkene er tilsvarende varierte. Iblant er de korte og mange, andre steder bølgende og lange, samtidig som de gir en fornemmelse av hurtig påføring. Sett med Oslo-øyne har den utradisjonelle formen på treplatene en del til felles med Marianne Hurums malte cut-out-skulpturer, men uten det akvatisk-figurative forelegget; litt mer driv kan man også si at de har.

Runa Hallerakers arbeider er lyriske og oppleves som en mellomting mellom tekstilkunst og maleri. Den store, gjennomskinnelige silkechiffon-tekstilen som henger fra taket, and the ripples will hug the rest (2023), er flekket med blått pigment. Samme flekking gjentas i ulike mønstre på tre mindre bilder hvor tilsvarende gjennomskinnelig chiffontekstiler er spent opp på blindrammer. Tre ytterligere bilder benytter lin, en tekstil som gir hvitere og mindre gjennomskinnelige flate. Jeg opplever ikke disse flatebehandlingen som veldig estetisk engasjerende. Kanskje er det fordi pigmentavtrykkene og dryppene blir for ensformige. De små nyansene her har ingen perseptuell effekt, slik som hos Dunne.

Én tendens i den yngre delen av kunstscene har vært det naivistiske, ofte figurative maleriet som befatter seg med det nære: kunstnere som Mikael Lo Presti, Urd J. Pedersen, Mads Andreas Andreassen, Calle Segelberg og Liv Ertzeid. En mer langvarig etablert tendens, som har rukket å bli omfavnet av de mellomstore visningstedene og museene er det akvatisk-ekspressive utrykket, hvor bildene både kan leses som abstrakte, men også som antydninger av mikroorganismer og gryende liv (i koralrevomgivelser) som ikke er synlige for det blotte øyet. Her er allerede nevnte Marianne Hurum samt Jorunn Hancke Øgstad og Ragna Bley relevante eksempler. Ingen av disse trendene har trolig helt nådd sitt metningspunkt og kun innflytelsen til den siste er å spore i denne utstillingen. Et taktskifte er den abstrakte følsomheten i denne utgaven av Unge inviterte antagelig ikke, men den er en god påminnelse om at det til enhver tid antagelig produseres mer variert maleri enn man iblant kan få inntrykk av.