Det er gode tider for konspirasjonsteoretikere. Begreper som påvirkingsoperasjon og hybrid krigføring har blitt dagligtale i alt fra podkaster og facebooktråder til familiemiddager, og den siste tiden har jeg flere ganger tatt meg i å tenke på en snart tjue år gammel film av Lene Berg, Mannen i bakgrunnen (2006). I den relativt korte essayfilmen sirkler Berg, på sitt sedvanlige ukonkluderende vis, rundt CIAs forsøk på kulturell manipulering under den kalde krigen, som blant annet omfattet opprettelsen av litteraturtidsskriftet Encounter på 1950-tallet og promoteringen av abstrakte ekspresjonister som Jackson Pollock og Willem de Kooning. Bakgrunnen var den pågående propagandakrigen med Sovjetunionen, og i særdeleshet utfordringen med at kunstnere og intellektuelle hadde en tendens til å lene mot venstre – en tilbøyelighet som ideen om den frihetskonsoliderende amerikanske avantgarden skulle avlede fra.
Mens alt dette skjedde mot et bakteppe av økende kommunistparanoia i mccarthyismens USA, drev Sovjetunionen på sin side blant annet med aktiv infiltrering av fredsbevegelsen i Vesten, en operasjon som har fått fornyet aktualitet i Norge den siste tiden, hvor et lite fløyparti av gamle raddiser, russofile og andre antiamerikanere har forsøkt å kidnappe diskusjonen om Ukraina-krigens legitimitet. Desinformasjons- og påvirkningskampanjer har fått nye verktøy med utbredelsen av sosiale media og den skyggefulle maktkonsentrasjonen de representerer, selv norske kommunale utredninger er offer for ChatGPTs hallusineringer, og problemet er snart ikke bare at vi ikke vet hvem vi kan stole på, men at vi ikke vet om vi kan stole på oss selv.
Når kunst og kultur nå ifølge regjeringen skal innlemmes i det fremste man kan drive med – Norges beredskap – burde Lene Bergs kunstnerskap derfor kunne tenkes som obligatorisk. Fra CIA til politisk overvåkning i Norge (Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948-89), seksuelle fordommer og maktrelasjoner (Kopfkino og Dirty Young Loose), rasisme i det amerikanske rettsystemet (False Belief) og sin egen far (festspillutstillingen og boken Fra far), har Berg jobbet frem egne metoder for å rekonstruere sannheter og avsløre hemmeligheter, som konsekvent stiller spørsmål ved seg selv. Og det i et land der postmodernismens relativisering stort sett aldri vant videre terreng enn «ironigenerasjonen» og dens harselerende våpendragere i kringkastingsparodien Lillelørdag.
I den i omfang begrensede utstillingen Mysteriet Mary B på Podium er det forsøket på å formidle et slags portrett av kunstnerens bestemor, Mary Bergliot Berg, som er katalysator for Bergs essayistikk – et fristende begrep for denne kildekritiske og selviakttakende undersøkelsen. Et annet ville kanskje være skyggeteater – ihvertfall om man lar seg anspore av metaforen utstillingen selv iscenesetter: Fra innsiden av en boks bygd av strievegger projiseres skyggene av en vissen blomsteroppsats – belyst av spotter og satt i bevegelse ved hjelp av en støyende mekanisk installasjon. Fra dette rommet runger også et kollasjeaktig hørespill som består av intervjuer, vitneskildringer og tekstopplesning av skuespillere. Jeg gjenkjenner blant annet Bergs egen stemme og skuespilleren Ane Dahl Torps. Til sammen blir også lydverket et slags skyggespill, som mimer den støyende mekanikkens forsøk på å animere det uttørkede vesenet.
Utenfor boksen blir man møtt av stabler av aviser, hvorav en går fra gulv til tak som en søyle – Bergliot Berg var journalist i Dagbladet, og noe av tekstmaterialet som leses opp er antakelig hennes eget. Eller var hun det – journalist? Ulike narrativ får feste etter hvert som lydverket skrider frem. Ifølge Berg selv finnes det mistenkelig få tekster å oppdrive. Bergs far, som også siteres over høyttaleranlegget, insisterte på å kalle moren sin en mislykket journalist, av typen som «henger etter og tenker riktige tanker først når de er tenkt». På et tidspunkt skildrer han en oppvekst som ble levd mye på kafé på grunn av manglende oppvarming hjemme i leiligheten. Moren, altså Bergs bestemor, insisterte på å være alenemor, noe som ikke var veldig utbredt på 1930-tallet. Det er lett å ane både et feminist- og klasseperspektiv her, men de usentimentale beskrivelsene fritar bestemoren fra å heroisk representere noe annet enn sitt eget mysterium. Hun var, ifølge de som kjente henne, en drivende god forteller som dessuten hadde en hang til det overnaturlige. De siste årene bodde hun i en trygdeblokk på Teisen mellom to motorveier, antagelig den som er tegnet med blyant på et gjennomsiktig tøystykke som henger fra taket.
Hele utstillingsrommets scenografiske arrangement, med grønn linoleum på gulvet, filleryer og personlige parafernalia som sitronformede duklodd og en pipe, er kanskje en referanse til denne avslutningen. Kanskje er de Bergs egne madeleinekaker, historiske fotnoter, eller bare et bud av utallig mulige på hvordan man gjenkaller et menneske og dets liv. Kontrasten til de massive avisbunkene og tabloidoverskriftene man skimter inne blant dem, oppleves som et viktig poeng som handler om de mange fiksjonene som oppstår når man bringer egne familiemedlemmer inn og ut av offentligheten. Lydverkets lengde er uviss (jeg er der en time, men kommer aldri rundt) og forsøket på å danne seg et bilde av denne personen er som å stemme et strengeinstrument etter å ha kommet inn fra kulda – tonen glir forventningsfullt opp og ned rundt målet, men treffer aldri helt rent.
Jeg stusser litt over at utstillingen er beskrevet med den noe uforpliktende unnskyldningen «work-in-progess», for hva skal man legge i det, egentlig? Spesielt med en kunstner som allerede har perfeksjonert ideen om alternative versjoner som form – Mannen i bagrunnen, Ung løs gris og flere av filmene i Far-prosjektet bruker repetisjon, prøving og feiling og tvilen som metode. Hvordan ville en mer «finalisert» utstilling sett ut – fortsatt like antiautoritær og åpen? Ellers er det selvsagt vanskelig å se denne utstillingen løsrevet fra Bergs omfattende prosjekt om sin egen far, NRK-profil, forfatter og filmskaper Arnljot Berg, som blant annet ble tiltalt for å ha drept sin andre kone i Paris under uklare omstendigheter, og som senere avsluttet sitt eget liv. Festspillutstillingen på Bergen Kunsthall sirklet inn denne krimgåten og dens mange (falske og ekte) minner og ubesvarte spørsmål, som et uttrykk for de sannheter man ikke kan nå, men i stedet må bygge fiksjoner rundt.
Faren har Berg beskrevet som både plaget og genial, og det antydes mer enn en gang at morsrelasjonen hans var kompleks, blant annet fikk han henne begravet i en massegrav da hun døde. Sånn sett kan mysteriet Mary B være enda en nøkkel i dette personlige, eventuelt terapeutiske, prosjektet. Men når det personlige ikke blir for privat, skyldes det først og fremst de interessante spørsmålene Berg hele tiden synes å stille til sine egne minner, tolkninger og tilganger på verden, ikke minst til forestillinger om hva det innebærer å være en god mor. Den biografiske koblingen er jo et affektivt tyngdepunkt, men sjelden med en sentimentalitet som veltes over på betrakteren. I Bergs familie synes en intens, og noen ganger kanskje også mytoman, fortellerglede å gå i arv, noe som ikke gjør dem mindre egnet som kunstnerisk materiale.
Når man hører det nye favorittbegrepet «kultur som beredskap» er det lett å se for seg jazz-sangerinner på turné blant de alliertes tropper under krigen, eller bandet som spilte på dekket av Titanic helt til båten sank. Men kunst som beredskap bør kunne gi oss metoder som insisterer på at det kan finnes flere sannheter samtidig som alle er både virkelige og fiktive, og at dette på ingen måte er ensbetydende med at alt er relativt. Sånn sett er mysterier det motsatte av konspirasjonsteorier – begge formidles gjennom mønstre, men konspirasjonsteoretikeren er motivert av frykten for å ikke kunne beskrive hvordan verden henger sammen. Berg viser oss at denne frykten kan omdannes til åpenhet, og at den dermed går fint an å leve med.
