Årsak, virkning og hva pizzagutten tenkte på når han ble tvangsmelket

Hvor starter egentlig fiksjonen? Dette er det grunnleggende spørsmålet i Lene Bergs utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.

Lene Berg, Kopfkino, 2012, still.

Det er saktens på tide med en slags oversikt over kunstnerskapet til Lene Berg, og jeg innbiller meg etter en ettermiddag på Høvikodden at jeg er litt mer orientert enn tidligere. Ting blir jo tydeligere når man samler dem under samme tak, ikke sant? I hvert fall hvis det er en logikk og konsekvens tilstede, og det er det jo her. Den var alltid den samme. Noen ganger tenker jeg at den var tilstede lenge før Lene Berg ble notert som troublemaker i norsk kunstliv, og lenge før noen av oss første gang så dagens lys. Her er jo også, helt i tråd med dette, flere arbeider jeg har sett for flere år siden, og som, like logisk, ikke vil bli utdaterte før vår sivilisasjon kollapser. (Nå, det trenger vi kanskje ikke nødvendigvis vente så lenge på.) Men, som nevnt, det er noe med å få disse verkene samlet. Det blir mulig å virkelig se noen sammenhenger.

Nå er det jo allerede sagt en del om det nyeste filmarbeidet, Kopfkino, der åtte profesjonelle dominatriser snakker business over et langbord, og dette arbeidet har også en sentral plass her. Det er også fra mitt ståsted fristende å konsentrere seg om dette arbeidet, siden det kommer fra et spesifikt sted som jeg kjenner veldig godt. Dette stedet er preget av en lumsk skumring og her befinner man seg mellom drøm og antatt virkelighet. Her har de seksuelle fantasiene forlengst forlatt det ukonvensjonelle og beveger seg stadig mer seg mot et psykopatologisk nullpunkt. Noen av oss går rundt med nok erfaring til at de historiene vi blir presentert for i Kopfkino inngår i hverdagen, som en slags ritualer vi kan gå inn i ved passende – eller oftest upassende – anledninger. Jeg har plaget mer enn én blek kunststudent med historien om mannen som ville være inni magen på en ku, altså. Eller han som kicket så ettertrykkelig på vinylen i gamle bilseter at han ikke nølte med å slå inn sidevinduet i en parkert bil, hvis den var av riktig årgang, slik at han kunne legge igjen noen klissete flekker i baksetet.

Lene Berg, Heine Onstad Kunstsenter, 2012. Foto: Øystein Thorvaldsen,

Det er mange slike historier i dette verket og de er alltid basert på det absurde øyeblikket når den interne fiksjonen plutselig bryter seg inn i de faktiske realitetene (favoritteksempel; «Vi holder flere pizzabud enn deg fanget her, og vi tømmer dem med melkemaskinene våre»). Men viktigere er de innsikter som formidles. Nå er ikke alle rundt bordet helt på bølgelengde, og i hvert fall to av dominatrisene oppviser en høy grad av fleksibilitet når det gjelder deres egen plassering i det seksuelle rollespillet. Men her blir noe jeg oppfatter som grunnleggende for produksjonen til Lene Berg spissformulert: hvor starter egentlig fiksjonen? Og når ingenting er hva det gir seg ut for å være – trenger seg ikke da det uutholdelige i det grenseløse potensialet seg på? Dette at vi alle er utbyttbare, selv om noen av oss har fast inntekt fra å opprettholde tredje persons fiksjon? Hvis man roter i dette landskapet lenge nok er det ikke til å unngå at man etterhvert skjønner to-tre viktige ting om mannlig seksualitet, ens egen inkludert, men et sted i denne konversasjonen ligger også nøkkelen til den kvinnelige. Selv om den selvfølgelig forblir et mysterium for meg – annerledes kan det ikke være.

Picassos tegning av Stalin i Les Lettres françaises, 1953.

Men i lys av kunstnerens tidligere prosjekter, som også presenteres her, står det jo klart at disse spørsmålene overhodet ikke er de prioriterte. Lene Berg er ikke ute etter seksualpolitikken, hun går etter fiksjonen. Bedre, hun går etter den skjulte fiksjonen. Flere har fått med seg historien om hvordan hun prøvde å presentere en enorm kopi av Picassos portrett av Josef Stalin i offentligheten for noen år tilbake – uten noe videre hell. Allerede som idé er det problematisk. Allerede det at Picasso laget tegningen i 1953 utgjør faktisk et problem, for oss alle. Problemet i etterkrigstidens Norge staves S-T-A-L-I-N, selv om dette prosjektet i ytterste konsekvens dreier seg om Picasso, og til tross for at dette portrettet ikke likner på den da nylig avdøde diktatoren, og faktisk ikke en gang likner på en mann. Det er et vepsebol av skjulte og ikke så veldig skjulte sammenhenger rett under løsbarten. Skrittet er ikke veldig langt til en viss hund med turban som står i en rundkjøring og lager trøbbel for sin opphavsmann. Hvor lang tid brukte Picasso på dette bildet? Så han en eneste gang ned på papiret når han laget det?

Lene Berg, Heine Onstad Kunstsenter, 2012. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Her er også flere videoarbeider og collager som peker mot den samme konklusjonen; at vi her har å gjøre med billedkunstneren som frilansende detektiv, og en metode basert i research. Kroneksemplet er videoen The Man in the Background, et komplement til publikasjonen Gentlemen & Arseholes fra 2006, der det gjøres rede for hvordan CIA involverte seg i etableringen av Encounter – et internasjonalt kulturtidsskrift. Mer presist, arbeidet er en re-print av det første nummeret fra 1953, fullstappet med kommentarer og vedlegg. Her ligger vel forklaringen på det som for noen gjør dette kunstnerskapet komplisert å forholde seg til. Ting blir jo holdt hemmelig av en grunn, det vil aldri være særlig populært å blottlegge hvorfor eller hvordan. Man trenger ikke være konspirasjonsnerd for å skjønne at noe i denne verden ikke stemmer – det har de fleste fått med seg for lengst. Men det er en annen sak å i offentligheten hinte til hva, hvem og hvorfor. Ikke for å jakte på noen og å dele ut skyld for alt som er gærent, men for å fokusere på de situasjonsbetingede avgjørelsene et individ tar og som risikerer å sette den interne moralen konkurs. Og igjen – bak denne moralen – den genetiske koden ingen av oss kan lure seg unna.

Diskussion