I såkalte møblerte hjem, hører bøker med. Hyllemeter med bøker er brukt som en indikator for hva slags sosial stratum du tilhører, altså om du har kulturell kapital eller ei, er arbeiderklasse, middelklasse eller overklasse. Er du en glup fattigfrans? Plusspoeng. Er du en belest overklassetype? Det bør du i det minste være.
I Kjersti G. Andvig og Lars Laumanns samarbeidsprosjekt på Pachinko i Oslo, Redd Oktober, oppholder de to kunstnerne seg i Andvigs families gamle bokhandel i Nord-Norge. Kunstnerens bestefar ble radikalisert av seksdagerskrigen i Palestina i 1967, og ble aktiv i kommunistpartiet AKP (ml), som startet Oktober forlag i 1970. Selv om Oktober forlag i dag er kanskje mest kjent for å gi ut norsk skjønnlitteratur og lyrikk, så de tidligere på sitt oppdrag som folkeopplysere, og distributører av politisk teori, gjennom et nettverk av selvorganiserte utsalg. Slik havnet altså en boksamling av usual suspects på venstresida opp i en kjeller i familiens eie.
I kunstnernes 18 minutter lange film, er boksamlingen mer eller mindre i oppløsning. Duoen går rundt i hazmat-drakter, slagstøvler, hansker og ansiktsmasker og katalogiserer innholdet etter et noe obskurt system. Først etter hva som ikke har mugnet, siden etter mer subjektive kriterier, som at Andvig liker rødfargen på omslaget til Stalins samlede. Materiale fra dette arkivet er også en del av utstillingen i form av pent oppstilte bøker, pamfletter og vinylplater publikum fritt kan fordype seg i.
Parallelt med sorteringsarbeidet i kjelleren i Nord-Norge, foregår det en nokså lavskuldret diskusjon om hvorvidt Andvigs eller Laumanns familie er «mest arbeiderklasse». Andvigs familie har vært «håpløse byfolk» som mer eller mindre feilet i et forsøk på å omskolere seg til gårdbrukere. Samtidig drev hennes besteforeldre et politisk bokutsalg. Også Laumann er flasket opp på bøker. Familien driftet en alminnelig bokhandel, formodentlig med formål om å tjene penger, men de var kanskje mer proletære likevel?
For å kunne rangere slekten fra minst-til-mest arbeiderklasse, har kunstnerne i tillegg utviklet et terningsspill hvis regler er noe uklare for meg, muligens fordi spillets gamebook, altså en tekst som lar deltagerne ta ulike valg som påvirker spillets utvikling, ikke foreligger ennå. Skal kjønn spille inn? Utdannelse så klart, men hva om en slektning uten høyere utdannelse arbeidet i bank? Hva med seksuell legning? Sivilstatus? Kunstnerne kunne dessuten nevnt fysisk og psykisk helse, som begge spiller inn i hvor mye mobilitet en har i et samfunn.
Samtalen er åpen, kjærlig og dessuten komisk, og nok gjenkjennelig for folk som tilhører den politiske venstresiden. Jeg kan godt huske flisespikking og kjekling som ungdom, hvor det liksom var en konkurranse hvem som var «mest arbeiderklasse». Tross disse samtalene, er filmen både visuelt- og herlig upretensiøs i sine påstander. Det er ikke alltid det lykkes folk å være upretensiøs når man diskuterer utviklingen av økonomisk, sosial og kulturell ulikhet.
Begge kunstnerne har tilsynelatende en veldig avslappet holdning til det å være foran kamera, og det er tydelig at de har kjent hverandre i lang tid. Selv om filmen tidvis kan oppleves som vel søkende eller retningsløs, er det rett og slett hyggelig å bivåne to gamle venner som finner ut av ting sammen, pludrer og diskuterer. Det er et godt rom å befinne seg i.
