I kommentarartikkelen «Tillit er et nyliberalt moteord» på Kunstkritikk stiller Alf Jørgen Schnell spørsmål til kunstprosjektet TILLIT på Økern, og til KORO og Oslo kommunes samarbeid om kunst i byutvikling som pågår i området. Samarbeidet har pågått i tre år, og har resultert i flere prosjekter: Et performativt verk i regi av Mia Habib productions, Selvbyggeren, iverksatt av Kunstnerboligforeningen og en langvarig utforskning av området i regi av Lars Ø Ramberg.
Oppsummert hevder Schnell at vi som står bak prosjektet viser for stor tillit til utviklerne. Dermed antyder han at vi «kulturvasker» det han oppfatter som et dårlig byutviklingsprosjekt. Han hevder videre at vi benytter vår kulturelle og økonomiske kapital til å støtte opp under noe som kan bidra til at Økern mister sin identitet og sitt mangfold, blant annet ved at det blir mangel på «…ikke-kommersielle boliger, kollektiv eiendom, leiereguleringer, og kommunale boliger».
Det ligger som en ryggmargsrefleks hos de fleste kulturfolk å være skeptiske til kommersielle aktører. Sånn sett er det lett å nikke gjenkjennende til det Schnell skriver. Det er likevel et faktum at private selskap står for størsteparten av eiendomsutviklingen her i landet, omtrent 80 prosent. Vil man at kunst skal prege offentlig tilgjengelig (om enn privat eid) grunn, er man avhengig av å samarbeide med private.
Å gjøre kunst tilgjengelig for flere, på flere steder i byen og på ulike måter, har vært utgangspunktet for at vi, som henholdsvis kommunalt og statlig fagorgan for kunst i offentlig rom, har samarbeidet med Økern sentrum Ans, selskapet som skal utvikle Økern. Vi har ønsket å undersøke hvilket handlingsrom som finnes for at kunstnere kan kobles på transformasjonsprosesser og bidra til at kunst og kultur kan spille en større rolle i byutviklingen.
I tillegg til Økern sentrum Ans samarbeider vi i dette prosjektet også med andre kommunale etater som er involvert i byutviklingen på Økern, deriblant Plan- og bygningsetaten, Bymiljøetaten og Byantikvaren.
Målet vårt har vært å utforske, i dialog med samarbeidspartnerne våre, hvordan man kan skape kunstoppdrag som gir kunstnerne gode og forutsigbare rammer og mest mulig frihet, samtidig som de er interessante og relevante for byutviklere, myndigheter og selvsagt publikum.
I kommentaren sin leser Schnell ordet «tillit» bokstavelig som en anerkjennelse av private aktørers intensjoner, men Lars Ø Rambergs verk må vel kunne leses åpnere enn det? Først og fremst setter TILLIT en situasjon og noen relasjoner på agendaen, og her kan vi alle tilføre mening og nye spørsmål. TILLIT kan eksempelvis forstås som en kommentar til mangelen på tillit, til planprosessene der nye Økern tegnes, til utvikleren, til Oslo kommunes evne og vilje til å ta gode avgjørelser på vegne av byen. Prosjektet finner sted i et bygg som har stått tomt i flere år, og som det har vært stor uenighet om. Man kan lese verket som en påminnelse om det prekære behovet for tillit mellom aktørene i byutviklingsprosessen. Det er dette kunstneren selv legger vekt på når han snakker om prosjektet.
I utviklingen av selve lysinstallasjonen TILLIT har Ramberg jobbet relasjonelt og prosessbasert på stedet. I sitt midlertidige studio, i det som tidligere var billettkiosken på toppen av Økern T-banestasjon, har Ramberg arrangert uformell «fredagspils», og vært vertskap for panelsamtaler og møter. Slik har han skapt et sted der utviklere, kunstnere, kommunen og andre har kunnet komme sammen for å diskutere muligheter for Økern. Med andre ord har prosjektet fungert som en alternativ og uformell ramme der aktører som ikke nødvendigvis allerede er i dialog kan utforske Økerns fremtid i fellesskap.
Levende byområder med kunst og kultur er noe alle ønsker seg. Kanskje kan både utviklere, myndigheter, lokalbefolkning og kunstnere og kulturaktører få noe ut av et samarbeid som dette, hver på hver sin måte?
Truls Ramberg, kurator, KORO
Mari F. Sundet, kunstfaglig prosjektleder og kurator, Oslo kommunes kunstsamling