Animer meg

Jumana Manna har en journalists teft for effekten av det intime. Svetten pipler fra skulpturene og filmene hennes på Henie Onstad Kunstsenter.

Jumana Manna, Balls, 2015. Stillbilde fra video.

Er det en eim av svette som plirer i nesa mi der jeg står blant skulpturene til Jumana Manna (f. 1987) i utstillingen hennes A Small Big Thing på Henie Onstad Kunstsenter? Jeg går bort til et reisverk i tre som minner om et badstue-interiør og som fungerer som sokkel for to overdimensjonerte avstøpninger av armhuler i syntetisk harpiks, lener meg inntil og sniffer. Aha. Ubehandlet gran.

Manna er født i USA, oppvokst i Jerusalem og nå basert i Berlin, men var en periode bosatt i Norge, mens hun studerte ved Kunstakademiet på Kunsthøgskolen i Oslo. I 2014 deltok hun i 22. juli-utstillingen Vi lever på en stjerne på Henie Onstad Kunstsenter, med en installasjon som blant annet besto av avstøpninger av søyler fra regjeringkvartalet. Nå er hun tilbake på Høvikodden med skulpturinstallasjoner fra de siste tre årene og den nye filmen Wild Relatives, i tillegg til en serie små collager.

Skulpturene er beslektet med søylene fra Regjeringskvartalet. De består av biter eller avtrykk av kropper, natur, arkitektur, infrastruktur eller teknologi satt sammen i arrangementer som inkluderer støttestrukturer som hyller og stillaser. Gjennomgående er de skalert slik at de får en markant fysisk tilstedeværelse, uten at de bikker over i det monumentale.

Jumana Manna, Adrenarchy, 2018, installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Armhuleskulpturene på badstuebenkene er fra gruppen Adrenarchy, en hentydning til «adrenarke», stadiet i den pubertale fasen hos primater som er knyttet til utviklingen av blant annet kroppslukt. Adrenarchy inkluderer også en torsoavstøpning i gips samt to videoanimasjoner, Balls og Flutter, forestillende henholdsvis to roterende kuler og et bølgende felt med hud, avspilt på en smarttelefon og et nettbrett liggende oppå noen håndklær.

Egentlig er badstuen en passende allegori for atelieret til Manna. Fokuset på taktile kvaliteter og den animerende behandling av materialene og formene hun tar for seg, virker å ha til hensikt å bringe den andres kropp, i vid forstand, nærmere vår egen. Hos Manna får selv arkitekturen og teknologien hud, de blir mottakelige for taktile inntrykk. I Cache har hun laget replikaer i leire av noen kamre som visstnok ble benyttet til lagring av frø i det tradisjonelle levantinske jordbruket. De har en svai og urolig overflate med hakk og flekker, og er plassert i industrielle hyllemoduler som kontrasterer og fremhever dette «levende» aspektet.

Jumana Manna, installasjonsbilde med Amulet, 2016 fra The Contractor’s Heel foran og Torso II, 2017 fra Adrenarchy, 2018 i bakgrunnen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

The Contractor’s Heel var Mannas bidrag til den 6. Marrakechbiennalen i 2016. Der ble verket presentert i ruinene av et palass fra 1500-tallet, og formene mimet den omgivende arkitekturens porøse teksturer og konturer. Presentert på Henie Onstad mister objektene denne stedsspesifikke resonansen, men de bærer fremdeles på ideen om skulpturen som en slags kameleon, noe som tar form av omgivelsene. Kameleoniske evner oppvises også i filmen Wild Relatives. Tross et vidløftig og globalt perspektiv, der den turbulente situasjonen i Midtøsten sys sammen med klimaendringer og jordbrukets fremtid, er det Mannas sosiale smidighet og den lyttende tilnærmingen til enkeltpersoner og deres livsmiljøer som bærer historien.

Den drøyt timeslange filmen handler om transporten av noen frø fra et landbruksforskningssenter i Libanon til det globale frøhvelvet på Svalbard. Frøreisen beskrives gjennom bilder av esker som pakkes og losses, og gjennom glimt fra virksomheten ved forskningssenteret og frøhvelvet. Men Manna lar seg stadig distrahere; i lange sekvenser er vi hos karakterer hun har kommet i kontakt med, hvis historier kun er perifert forbundet med hovedfortellingen, som i den tålmodige beskrivelsen av hverdagen til en syrisk bonde som har flyktet fra hjemlandet, eller scenene der hun følger en gruppe syriske flyktningjenter ut i åkeren, hvor de, innimellom arbeidet, deler sigaretter eller bryter ut i plutselig dans.

Jumana Manna, Wild Relatives, 2018. Stillbilde fra video. Foto: Marte Vold.

Panoramiske utblikk over åkre er et gjentagende motiv. Kornaks vaier i vinden mens bøyde menneskeskikkelser beveger seg langsomt innimellom rankene. Manna gjør lite for å avverge kjedsomheten. Det langsomme tempoet gir filmen hennes en skulpturell kvalitet. Av og til puster Mannas egen stemme liv i den større historiske og geopolitiske konteksten, men den intervenerende voiceoveren er holdt til et minimum. Mot slutten av filmen får vi se en prest i messeklær og en skjeggete klimaforsker balansere tilgjort rundt på fundamentet til et nedlagt kulltransportsystem på Svalbard og diskutere klodens fremtid i generelle og instruerte vendinger. Det teatrale opptrinnet bryter med filmens ellers dokumentariske tone, som om Manna har behov for å understreke det fremmedgjørende med religionens og vitenskapens bestrebelser på overblikk.

Som motsvar til prestens og forskerens abstraksjoner stiller Manna i Wild Relatives en kjede av intime innblikk og utsnitt. Hangen til det nære og fragmentariske gjenkjenner vi fra skulpturene hennes, hvor objektet stadig antar en individuell og organisk, sågar menneskelig form. I Wild Relatives fungerer slike spor av personlig liv som narrative og estetiske hooks. Denne «animismen» oppleves ikke direkte spekulativ, til det er dramaturgien for seig og tålmodig observerende. Likevel gir den filmen et imøtekommende, nesten «journalistisk» preg. En risiko ved denne emosjonelt appellerende henvendelsesformen er at den empatiske forgrunnen fort fyller bildet ut til kanten, og dermed etterlater lite plass til tematisk tydeliggjøring.

Jumana Manna, Post Herbarium, 2016, installasjonsbilde. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Diskussion