21. desember

Legg i ovnen! Kunstkritikks norske redaktør Stian Gabrielsen avslører hvilke tre utstillinger han satte størst pris på i året som gikk.

Ida Ekblad, Girl Fires Up Stove, 2021. Installasjonsbilde, Kunstnernes Hus, Oslo. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Kunstnernes Hus. Foto: Vegard Kleven.

Ida Ekblad, Pike lægger i ovnen, Kunstnernes Hus, Oslo

Et av Ida Ekblads delmål ser ut til å være å teste ut hvor mye maling det er mulig å feste til lerretet. I utstillingen hennes på Kunstnernes Hus var den ene av de to overlyssalene dekket fra gulv til tak med et kjør av kaleidoskopiske malerier som linker ekspresjonismens sultne gestikk til den begjærlige fiklingen med skjermer. Den andre salen var i sin helhet satt av til et stramt geledd forsirede smijernsovner med ovnsrør som strakk seg mot taket som fabrikkpiper. De to rommene fløt sammen til allegorien for en kunstner som uten omveier bekjenner seg til produktivitetens og vitalitetens dyder.

Knut Ivar Aaser, Untitled, 2021. Broderi på Jacquard-strikket merino-ull, akryl og bomull, 86 x 51 cm. Foto: Erik Mowinckel.

Knut Ivar Aaser, Chiquenade, Santolarosa, Oslo

Bildene til Knut Ivar Aaser, vist på Santolarosa før sommeren, er den typen objekter som uansett hvor lenge du stirrer på dem ikke røper prosedyren som satte dem til verden. Den omstendelige etappevise prosessen med tegning, skanning, maskinstrikking og broderi er et disiplinerende motsvar til den lette gesten som plasserte det første merket. Aaser domestiserer den populære mashupen av digitale, mekaniske og håndgjorte medier og viser at dens hensikt ikke er å mase opp bildet til en mest mulig støyende ting, men snarere legge til en usynlig prosessuell fedme.

Anna Sofie Mathiasen, Manual 1–5, 2021. Boktrykk i trerammer, trykket i Verkstedbiblioteket på Blaker. Foto: Tor S. Ulstein / Kunstdok.

Anna Sofie Mathiasen, Nytt och gammalt, Guttormgaards arkiv, Blaker

I stedet for å lime en selvhenvisende, karismatisk signatur oppå et allerede karismatisk mettet materiale, tok Anna Sofie Mathiasen i utstillingen sin på Guttormgaards arkiv snedig i bruk den manuelle animatørens redskaper for å skrive beskjedne poetiske lærestykker gjennom arkivets innhold. En manipulasjon som trer tilbake for det den manipulerer tilsvarer hvordan animatørens hender aldri får lov til å være med i bildet (som det treffende formuleres i en anmeldelse jeg skrev selv).

Se de øvrige bidragene til julekalenderen her.