Magnetbåndenes tale

Med boken Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art forsøker Marit Paasche å rekonstruere den norske videokunstens tidlige historie.

Terje Munthe, Eksotiske dyr på Vega, 1991.
Terje Munthe, Eksotiske dyr på Vega, 1991.

Viktige deler av det 20. århundrets kulturhistorie er festet til magnetbånd som er i ferd med å gå i oppløsning. Et marginalt område som norsk videokunst er dermed utrydningstruet både ved at kunstverkene nedbrytes, og fordi dette kapittelet i den nære kunsthistorien står i en viss fare for å svinne hen i glemsel. Deler av norsk videokunst har vært belyst gjennom Atopias og Museet for samtidskunsts retrospektive videoutstillinger. Med boken Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art forsøker Marit Paasche ytterligere å rekonstruere denne historien, gjennom intervjuer med kunstnere som arbeidet med video i Norge på 1970- 80- og 90-tallet. Boken er et samarbeid mellom Feil Forlag og Videokunstarkivet, der Paasche arbeider som forskningsansvarlig. Videokunstarkivet er et prosjekt som ble initiert av Norsk kulturråd for å digitalisere og bygge opp en database over norske videoarbeider. Kunstkritikk tok en prat med Marit Paasche om Videokunstarkivet og den ferske bokutgivelsen.

I tittelen Lives and Videotapes: The Inconsistent History of Norwegian Video Art ligger et lite forbehold – det er en inkonsistent historie. Er det norsk videokunst som i seg selv er usammenhengende, eller referer det til at du har valgt å følge livsløpene til enkelte kunstnere?

Det er forførende lett å gjøre historien flatere og enklere enn det den egentlig er, særlig når det er skrevet lite om emnet fra før, slik tilfellet er her. Så for å unngå å forenkle bestemte Anne Marthe Dyvi, som er formidlingsansvarlig i Videokunstarkivet, og jeg at vi skulle gå til kildene, nemlig kunstnerne selv. Vi ville supplere arkivet med levende minne. Derfor dybdeintervjuet vi seks kunstnere som på hver sin måte var tidlig ute med å bruke video; nemlig Marianne Heske, Terje Munthe, Kjell Bjørgeengen, Inghild Karlsen, Morten Børresen og Jeremy Welsh. Samlet sett danner disse samtalene bilder av en historie som både er subjektiv og lite strømlinjeformet; den har sorte hull og motsigelser.

Du skriver at boken skal nyansere og supplere arkivets kategoriserende funksjon; hvordan tenker du at den gjør det?

Det som legges inn av faktaopplysninger om verkene er én ting. Det som kommer frem i samtalene med kunstnerne er noe helt annet. Da får man tilgang til hvordan de tenkte rundt bruken av videomediet, hvilke referanser de hadde, og hvordan de posisjonerte seg i forhold til teknologi, et generelt kunstbegrep og et miljø. Kort sagt det som kan beskrives som kontekst.

I introduksjonen forteller du at Videokunstarkivet har katalogisert over 1400 arbeider fra perioden mellom 1970-90. Det høres ut som et enormt høyt tall, med tanke på at det knapt fantes noe miljø eller noen institusjonell aksept av videokunst på den tiden. Skyldes dette tallet en vid definisjon av kategorien «videokunst»?


Jeremy Welsh, Slide Paintings, lysbildeserie fra BA utstilling ved Nottingham Trent university, 1977.
Jeremy Welsh, Slide Paintings, lysbildeserie fra BA-utstilling ved Nottingham Trent university, 1977.

Ja, det er et høyt tall, men husk det dreier seg om katalogisering, og ikke digitalisering. I tillegg steg antall arbeider kraftig fra midten av 90-tallet og utover, og vi anvender ganske riktig en vid definisjon av «videokunst». Ett av målene våre er å skaffe oss oversikt over flest mulig videoarbeider, både fra kjente og mindre 
kjente kunstnere, uavhengig av formspråk, format og kontekst. Derfor siler vi i liten grad ut i første runde. På sikt vil dette materialet utgjøre et ressurs- og referansearkiv i databasen. I tillegg til at vi kartlegger og samler inn, digitaliserer vi også verk fra den tidlige perioden. Utfordringen ligger i et begrenset budsjett. Og med budsjettets begrensning på antall minutter i mente, er det svært viktig for oss at ressursarkivet er så rikt som mulig når vi overleverer prosjektet til dets eier, Norsk kulturråd, etter utløpt prosjektperiode. For jo rikere ressursarkivet er, dess bedre er utgangspunktet for å fortelle et bredt spekter av historier om en bestemt tidsperiode, kontekst eller tendens.

Noe som kommer tydelig frem gjennom intervjuene er at det i liten grad fantes noe miljø for videokunst i Norge, og at få av kunstnerne anså seg som «videokunstnere». Skiller denne situasjonen seg fra andre skandinaviske land?

Nei, ikke spesielt, så vidt jeg vet. Men våre naboland, Sverige og Danmark, hadde flere som var aktive med video på et tidligere tidspunkt. Video ble der en del av undervisningen på kunstakademiene, og diskursen rundt mediet var mer utviklet. Den manglende interessen for videoarbeider ved norske kunstinstitusjoner – Museet for samtidskunst kjøpte sitt første videoverk i 1991 – et fragmentert miljø og totalt fravær av kritisk resepsjon, ledet mange kunstnere til å knytte kontakter i utlandet.

Noe av det som har overrasket oss mest er hvor internasjonalt orientert mange av disse kunstnerne var, og hvor mye som har blitt borte av kunnskap om 80- og 90-tallet. Jeg er selv født på 70-tallet, og trodde at jeg hadde ganske god oversikt over disse tiårene. Under arbeidet med Lives and Videotapes oppdaget jeg at det er utrolig mye jeg ikke visste. Å ha denne formen for dyptpløyende samtaler med kunstnerne er en fin anledning til å korrigere deler av historien som ligger nær oss i tid.

Dere lanserte nylig boken ved New York Art Book Fair, hvordan var responsen?

Responsen var fantastisk! Videokunst, som kanskje oppleves som et litt smalt og nerdete tema her til lands, ble både eksotisk og interessant der. Boken solgte bra, spørsmålene var mange og interessen var stor. Det er vi glade for, fordi noe av bakgrunnen for Lives and Videotapes var at den også skulle fungere som en inngang til norsk videokunst for utenlandske forskere og kuratorer.

Boken er merket «Conversations 1 – 6»; er det planlagt flere bind?

Jeg går gjerne i gang med et bind til eller flere, men dette er i hovedsak et budsjettmessig spørsmål.

Marianne Heske, Hall of Fame, 1978, installasjon med realtime video.
Marianne Heske, Hall of Fame, 1978. Installasjon med realtime video.

Diskussion