Glassflanøren

Ida Wieths utstilling på Entrée handler om tilfeldighetene som styrer menneskets stivalg, være seg i det åpne byrommet eller i tankenes lukkede verden.

Ida Wieth, wander / wonder, 2020. Foto: Bent René Synnevåg.

Galleriet Entrées vindusfasade vender ut mot Bergens grå, våte brosteinsgater. Lyssettingen av den københavnbaserte kunstneren Ida Wieths utstilling er arkitekt Ole Landmarks fortjeneste: Gjennom de store vinduene strømmer det inn et flatt dagslys som reflekteres av mengdene med gjennomsiktig glass som befinner seg i rommet, og fremkaller detaljer i overflatene.

Glasskulpturene er laget under et opphold i Bergen tidligere i år. Utstillingen er todelt: I én ende av rommet står noen sammenkoblede, høye glassrør lent mot veggen; på et lavere bord står kompakte små sylindere, ikke større enn at man lett kunne plukke dem opp. I hver enkelt er det støpt inn linjer som forgreiner seg. Sett ovenfra ligner linjene avtrykk av ruter tegnet inn på et kart, tilsvarende slik vi er blitt vant til å se våre egne bevegelsesmønstre som linjer som slynger seg i knuter og sirkler på en mobilskjerm.

Wieths vandringer er hverken digitale eller forgjengelige: linjene som representerer rutene hennes er laget av mineraler og små biter organisk materiale, støpt inn i glasset. Det er noe permanent over disse glassylinderne der de står og demonstrerer sin fysiske tyngde. Wieths i utgangspunktet flyktige bevegelser er festet i glass for uoverskuelig fremtid. Om man går tett på og studerer glassets overflate, fremstår sylinderne tunge, røffe og solide. Glasset er upolert og bærer merker av sand, varme og fysisk bearbeidelse.

Glassrørene langs veggen har islett av metall. De minner om bjørketrær, eller klorofyllfattig stortare. På avstand ser skulpturene skjøre ut. Det tynne glasset balanserer ustødig mot gulvet, og rørene har tydelig behov for å lene seg mot hverandre for støtte; få av rørene ville kunne beholde sin posisjon uten hjelp fra konstellasjonen de inngår i.

Glass og metall er materialer som preger mange moderne byrom. Ved å formgi vandringene sine i byens egne materialer, sender kunstneren et nikk til en kjent flanør: «Passasjene er formen som bildet av det moderne støpes i», skriver Walter Benjamin. Wieths arbeider er nettopp en slags støpte bevegelser, der det samtidige samfunnet skinner gjennom i materialvalg og formens assosiative forbindelse til gps-ens kartlegging av våre bevegelser.

I dette pestens år går også tankene til de mange ensomme vandringene som foretas av karantenebelagte mennesker: ute i det åpne byrommet, men isolerte som om det fantes en tykk hinne av glass mellom oss. På tross av materialets gjennomsiktighet har Wieth klart å skape en viss klaustrofobi i sine sylinderformer. Dette er styrken i Wieths arbeider: De inviterer til vandring i egen hjerne, åpner for assosiasjoner. Det handler om tilfeldighetene i stiene hvert enkelt menneske velger for seg selv, det være ute i det åpne byrommet eller i tankenes lukkede verdenen.

En annen type bevegelse viser seg i de skjøre glassrørene som står lent mot den hvite veggen. De er hule, sammenklemte, vertikale. De strekker seg oppover, knekker av og buler. Der byvandringene gikk i sirkler og sløyfer, åpner de langstrakte sylindrene for assosiasjoner til en annen type vandring: industriens rør som strekker seg ned i sedimentene.

Som tilskuer er det rom både for å vandre mellom objektene fysisk, og betrakte hvordan materialene er presset sammen og strukket ut. Skulpturene fremstår nysgjerrige: Hvor mange plater glass kan legges over hverandre før materialet mister sin gjennomsiktighet, og hvor langt kan et glassrør strekkes før det trenger støtte for å stå oppreist?

Wieths glassobjekter reiser også spørsmål som opererer på et mer personlig plan: Hvordan fungerer avstand, og hva er gjennomsiktighet? Hvordan skrives vandringene vi foretar oss inn i bylandskapet? Den sobre og behagelige utstillingen tilrettelegger for å bevege seg i utstillingsrommet som flanøren beveger seg i gatene, uten å ha et konkret mål for ferden.

Ida Wieth, wander / wonder, 2020. Foto: Bent René Synnevåg.

Diskussion