Brandet til døde

Galleriet er en steril bar og egennavnet en tom beholder i Agatha Waras utstilling på Podium i Oslo.

Agatha Wara, The Village Incredibles, 2019. Foto: Podium.

I fjor viste boliviansk-amerikanske, Oslo-baserte Agatha Wara en serie portrettintervjuer med seg selv stilet etter formatet til magasinet The New Yorker på visningsstedet Noplace. Tidligere samme år, i avgangsutstillingen for masterstudentene ved Kunstakademiet i Oslo, blokkerte hun deler av trappeoppgangen på Kunstnernes Hus med et overdimensjonert fotografisk selvportrett, der hun poserer i utringet fløyelssmoking med skarpe skulderputer. Wara er ikke den eneste i norsk kunstliv som byr på seg selv i arbeidene sine (Maria Passenau, Inti Wang og Bjarne Melgaard er andre eksempler), men selvmytologiseringen til Wara virker til sammenligning å være mer selvbevisst. I kunsten til Wara er merkevarebygging like mye tema som metode.

Utgangspunktet for utstillingen The Village Incredibles på Podium i Oslo er et kortfattet manus, en slags barvits eller sitcom-scene (tenk en camp-absurd versjon av Cheers), skrevet av Wara selv. Gallerirommet er innredet som en nedstrippet bar hvor utstillingsdukker står i klynger kledd i matchende oransje t-skjorter med navnet til karakterer i manuset trykket på brystet. Bas Jan Ader er på barbesøk for å spille dart, men stanses av bartender Kristian Overland Dahl (må ifølge manuset ikke forveksles med Waras kunstnerkollega Kristian Øverland Dahl). Den belgiske moteskaperen Martin Margiela, i virkeligheten kjent for å være en tilbaketrukken type, erklærer at «Death is so controversial right now!».

Det mest iøynefallende objektet i rommet er en gjennomsiktig akrylveske stående på bardisken, fylt med sand som dekker en gulfarget skarabé. Utenom denne gjenstanden gjenspeiler ikke den enkle innredningen av galleriet det referansetunge manusets burleske språkdrakt og hysterisk-camp dialog. Fornemmelsen er likevel at glippen mellom litterær fantasi og materiell virkelighet er del av poenget.

Små polaroidbilder av slitne steder i gåavstand til Podium, står på enkle hyller som minner om barskranker. Bildenes snapshotkvalitet drar fantasien om berømte og eksentriske følgesvenner ned på bakkenivå, over i visningsstedets faktiske virkelighet, som et møtested for lokale kunstnere, blakke kunststudenter og andre som kunne tenke seg å ta en øl på åpningskvelder. Pendlingen mellom det ultralokale og de smarte referansene til eksentriske og celebre følgesvenner i manuset, underbygger merkevaren Waras kjennetegn eller karakter, med egne ord i herværende tidsskrift beskrevet som: «a person IN THE KNOW, […] connecting to what’s OUT THERE». Waras modus operandi er en usjenert og smart omgang med mekanismer som bygger kulturell kapital, ymtende om ultralokal autensitet med den ene hånden, halvironisk hintende om tiltredende superstjernestatus med den andre.

Agatha Wara, The Village Incredibles, 2019. Foto: Podium.

Diskussion