19. desember

Nasjonalmuseet – Arkitekturs nye, ubrukelige inngangsparti var blant kunstneren Anders Eiebakkes favoritter i 2020.

Alexis Destoop, Northern Drift, 2019, stillbilde fra video.

Alexis Destoop, Northern Drift, 2019, Barents Spektakel

Før 2020 ble til det vi alltid vil huske som «2020», var jeg i Kirkenes i forbindelse med kunst- og kulturfestivalen Barents Spektakel, der jeg deltok som norsk alibi i utstillingen Spy DIY, hentet fra Electromuseum i Moskva. Som del av det omfangsrike og imponerende programmet hadde Barents Spektakel invitert opp en rekke kunstnere til å gjøre og vise stedsrelaterte arbeider i Kirkenes, en av dem den belgiske kunstneren Alexis Destoop. I en film som utspiller seg i de norsk-russiske grenseområdene i Arktis blir vi presentert for fortid og nåtid av en fortellerstemme fra fremtiden. Den arktiske tundraens spor etter sovjetisk futurisme, den dystre og paranoide tilstanden som truer med å militarisere ressurskonflikter, og amerikansk imperialisme, er litt av bakteppet for den sterkeste kunstopplevelsen min i 2020.

Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban og Marius von der Fehr, Ways of Seeing, Black Box teater, 2018. Leif Gabrielsen. Avbildet: Ali Djabbary, Scenografi og kostyme: Jennie Bringaker. Foto: Leif Gabrielsen.

Rettssaken mot Laila Bertheussen, Oslo tingrett

Rettssaken mot den tidligere justisministerens samboer startet som et postdramatisk teater på Black Box i slutten av 2018 og dominerte nyhetsbildet gjennom hele 2019, før selve rettssaken i 2020 endte i en farse der tiltaltes elleville, egendesignede vesker framsto som kvasikunstneriske metakommentarer. Rettssaken avdekket et hemmelig nettverk av høyreekstreme som hadde konspirert mot Ways of Seeing og Black Box teater. I en periode satt dette nettverket på både justis- og beredskapsministeren, mens kunstnerne ble siktet, ransakelsesordre utstedt og kritisert av statsministeren på Dagsrevyen. Det er blitt så normalt å være høyreekstrem i den norske samfunnseliten at det ikke lenger regnes som høyreekstremt. Og det var dypest sett det Ways of Seeing handlet om. Dommen faller i 2021.

Juan Andrés Milanes Benito, Potemkinby, 2018, Noplace og Nasjonalmuseet – Arkitektur. Foto: Damian Heinisch.

Juan Andrés Milanes Benito, Potemkinby, Noplace og Nasjonalmuseet – Arkitektur, Oslo

Ildsjelene bak det kunstnerdrevne galleriet Noplace sto for Oslos kanskje mest interessante, stedsspesifikke kunstverk i 2020: I en tidkrevende håndverksprosess basert på 3D-modeller generert ved hjelp av fotogrammetri, kopierte Juan Andrés Milanes Benito detaljer av fasaden til Nasjonalmuseet – Arkitektur og satte resultatet opp som en slags omvendt potemkinkullisse foran museet. Den merkelige installasjonen skapte en minst like merkelig reaksjon hos Aftenpostens kunstanmelder, som blant annet hevdet at Potemkinby var «stygg», «overfladisk sludder og vås» og «kunst på sitt verste». Ifølge anmelderen tok det «20 sekunder å se det». Han rakk derfor ikke å se at kunstneren med den ekstremt krevende skulpturprosessen hadde laget et tankevekkende verk om fremmedgjøring.

Anders Eiebakke er billedkunstner bosatt i Oslo. Han har blant annet stilt ut ved Manifesta 8, I krigens skygge: 100 år med norsk politisk kunst 1914-2014 på Kunstnernes Hus og PAM 18. Under pandemien lagde han videoverket The Park for Fotogalleriet i Oslo. For tiden er han aktuell med det temporære verket Datamirror for Künst im öffentlichen Raum i München, sammen med Nando Schneider.

For årets øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender, se her.

Diskussion