Utstillingsstedet som definerte (en del av) 10-tallet

Utstillingsstedet 1857 i Oslo har produsert intrikate og interessante utstillinger i ti år. En gjesteopptreden på Kunstnernes Hus markerer begynnelsen på slutten.

Installasjonsbilde fra Selflessness.

Om ikke mange måneder skal vi begynne på jobben med å definere 2010-tallet. Hva slags tiår har det vært? Tja. For Norsk kunstliv begynte det kanskje med valget av Forum Artis som vinnerutkast til det nye Nasjonalmuseet, boikotten av Statoils kunstpris eller David Joselits foredrag om et nytt, transitivt maleri i Bergen Kunsthall. Alt i 2010.

For Oslos kunstscene begynte tiåret utvilsomt med etableringen av 1857 og Kunsthall Oslo, henholdsvis våren og høsten 2010, på hver sin side av toglinjene som skiller Grønland og Bjørvika. De bidro – i hvertfall for en periode – til at tyngdepunktet i Oslos kunstliv forflyttet seg til den nye østkanten. Men de har også vært svært forskjellige. Der Kunsthall Oslo ofte har stått for en politisk kunst, har 1857 stått for en kunstens politikk. Nå, i forbindelse med gjestespillet Selflessnesspå Kunstnernes Hus, annonserer kunstnerkuratorene som har stått bak 1857 – Steffen Håndlykken, Jenny Kinge og Stian Eide Kluge – at de gir seg når tiåret ebber ut, i desember.

Tora Dalseng, Loonies, 2019.

1857 har vært en mellomting mellom prosjektrom og galleri. Om det har vært uavhengig, kunstnerstyrt eller kommersielt har ikke vært det viktigste. Vår kritiker Peter Amdam mente den første utstillingen, Like Eskimo Space, representerte «et bevisst ustadig anslag».

Utstillingen på Kunstnernes Hus viser at Amdam hadde rett, men at det også finnes en politikk i «det ustadige». Ifølge 1857 er et tema i utstillingen maurenes uselviske sosialitet basert på en indirekte kommunikasjon, såkalt «stigmergi». Parallellen til kunstscenen og de utstillingene 1857 har presentert gjennom ti år er åpenbar: Det har vært en scene og en kunst der de ulike prosjektene og de ulike verkene har vært i en slags ordløs, myldrende dialog med hverandre.

Tilsynelatende har kunsten som har blitt vist på 1857 spriket i mange forskjellige retninger. Noen ganger har den hatt materialistiske over- og undertoner, ofte har den vært formalistisk, til tider har den lent seg på avantgardens historie, og noen ganger har den vært naivistisk, søt eller bare kuriøs. Men den har alltid vært et argument for kunstens egenverdi. Det kan lett misforstått som et apolitisk eller asosialt ståsted, og denne utstillingen handler delvis om å korrigere dette inntrykket.

Anthea Hamilton, L’Estate, 2015. Installasjonsbilde. Alle foto: Vegard Kleven. Gjengitt med tillatelse fra 1857 og Kunstnernes Hus.

Det sosiale er ganske direkte illustrert på plenen utenfor Kunstnernes Hus. Her presenteres Anthea Hamiltons L’Estate (Eiendommen, 2015): Et terrarium med et skogbunnmiljø som er hjem for en liten gruppe maur. Terrariets ytre ramme er dekorativt utført i Art Nouveau-aktig, rustet stål. Tenk metroen i Paris. Jeg klarer ikke å tolke som annet enn en hyllest til maursamfunnets sosiale urbanitet.

En tilsvarende idé om et samfunn og en syklus finnes i Tora Dalsengs Loonies (2019), en uro i åtte deler som henger inne på Kunstnernes Hus. Figurene representerer på den ene siden de åtte månefasene, på den andre siden en katt med et grønt og et rødt øre. Katten er like bister, enten det er fullmåne eller halvmåne. På samme måte som Hamiltons maursamfunn innehar verket den blandingen av smarthet og kynisme som kjennetegner et uttrykk  som er i kontakt med kunstfeltets stigmergier.

Resten av utstillingen er tilsvarende variert. Ane Graff er representert med et av sine elegante begre med en ansamling mineraler knyttet til sykdom (The Goblets (Multiple Sclerosis) I, 2019). Denne «cocktailene» er visuelt interessant, nesten som et friedrichsk ishav, men jeg kan ikke for at jeg også synes det er noe rigid og nesten kynisk ved denne dels vitenskapelige, dels estetiserende behandlingen av ingrediensene som inngår i en alvorlig sykdom. Mikael Øye Hegnars tre malerier Peach I-III (2017) utgjør en kamp med og mot ferskenfargen i bakgrunnen, som er røft overmalt med svart og blått. Nancy Lupo har i Untitled (Matrix)(2019) benyttet en bilpresenning med pålimte bønner som lerret for et lag aluminiumsmaling, og deretter dandert dette utover et bord. Her befinner vi oss ganske dypt inne i kunstens maurtue, der analysens klare lys knapt når frem. Men verket har en interessant fysikalitet, og artikulerer en vag industriell og populærkulturell sensibilitet som ikke kan avskrives. Kanskje kan det bare forstås et stykke frem i tid, i lys av hva de andre maurene bidrar med.

Mirak Jamal, Old ways have entered our rooms, 2019.

Mirak Jamals to malerier Black bird flies og Old ways have entered our room (begge 2019) ligger på den annen side vidåpne for tradisjonell tolkning. I Black bird flies har kunstneren beskrevet et slags urbant slott, der den dystre bakgården rommer en mørk kule og en overdimensjonert figur som er halvt menneske, halvt sjakkbrikke. Den svarte fuglen svever over det hele. Old ways have entered our room er lagt til en scene med prikkete draperier. En gjøgler triller en barnevogn over scenen og møter teksten «Make way! For an old idea has its newborn day!». Hvilken gammel idé kan dette være? Jeg tenker umiddelbart på fascismen, på grunn av den skjebnesvangre stemningen som hviler over bildet. Men svaret kan også være lettere, kunstnerisk eller filosofisk.

Det viktigste spørsmålet jeg har stilt meg i møte med utstillingene på 1857 i ti år har vært hvordan deres «bevisst ustadige anslag» plasserer seg kunsthistorisk. Nittitallsgenerasjonen, som jeg selv tilhører, forsøkte med alle tilgjengelige midler å ta livet av det poetisk-ekspressive paradigmet som frem til da hadde dominert i norsk kunstliv i nesten hundre år. Svært mye av kunsten som 1857 har presentert – også i denne lille utstillingen – har flørtet med å gjenåpne en slik «uttrykksfull» og «personlig» kunst. Og samtidig ikke. Det har alltid vært en underlig blanding av kynisme og generøsitet hos 1857-kunstnerne, som om de ville invitere oss inn i en viktig verden, men ikke kunne bry seg mindre dersom vi valgte å stå på utsiden. Det er dette som er styrken i «kunst for kunstens egen skyld»; du kan velge om du vil lære deg dette språket, men om du gjør det så blir det en del av deg. I dette ligger det en politikk, ikke av typen «denne saken er viktig», men av typen «om du endres så endres alt».

Nancy Lupo, Untitled (Matrix), 2019.

Diskussion