Det har skjedd veldig mye de siste fem årene. Ser vi tilbake til 2020, var det starten på pandemien, det siste året av Trumps første presidentperiode, og storhetstiden for Black Lives Matter-bevegelsen (George Floyd-protestene), Women’s March og lignende massebevegelser. Dette var også en tid da både private og offentlige institusjoner i Norge, Norden og på begge sider av Atlanteren hevdet å drive med mangfolds- og antidiskrimineringsarbeid, i amerikansk kontekst kalt DEI, en forkortelse for Diversity, Equity, and Inclusion. Det fins ikke en standard – men begrepet beskriver både offentlige, men også private institusjoners mangfold- og antidiskrimineringsarbeid.
Nå, i 2025, er situasjonen i det hele tatt en helt annen. I skrivende stund er DEI en av de fremste skyteskivene til den andre Trump-administrasjonen. De nevnte massebevegelsene har enten gått i dvale eller har kollapset fullstendig som følge av manglende årvåkenhet, engasjement og interne konflikter. Den manglende solidariteten på tvers av miljøer, institusjoner og nasjoner har også ført til ytterligere fragmentering og mistillit i kulturfeltet. De pågående angrepene på mangfolds- og antidiskrimineringsarbeid, rettferdiggjøringen av kutt i kulturfeltet, den fremvoksende høyrepopulismen og radbrekkingen av velferdsstaten har ført til at kulturbransjen har gått i forsvarsmodus.
Debatter om «identitetspolitikk», «woke» og «kanselleringskultur» har blitt byttet ut med debatter som: Er det viktig med offentlig finansiering av kultur? Eller hvorfor er kulturbransjen mot lavkultur – altså den kulturen som «folk flest» (hva enn man mener med folk flest) er opptatt av? Eller som det står i programmet til et potensielt regjeringsparti som sverger til en miks av nyliberalisme og høyrepopulisme: «Det er ikke offentlig finansiering som skal være målet med kulturaktiviteter, men at kulturlivet i størst mulig grad kan leve av å engasjere publikummet sitt. Det er folk flest, og ikke politikerne, som skal velge hva de skal se på og lytte til.»
Fremskrittspartiet er et parti som kan flytte tilbake inn i regjeringskontorene allerede denne høsten. Spørsmålet er om milliardkutt i kultursektoren forsvarer «folk flest» sitt kunstsyn. Å kutte drastisk i NRKs budsjett vil sikkert være entydig positivt for «folk flest» som digger påskekrimmen? Eller la oss ta det et steg videre: Ville Jon Fosse fått Nobelprisen i litteratur hvis han ikke samtidig mottok statsstipend (siden 2001) og fikk lov til å bo i Statens æresbolig (Grotten)?
Kultursektoren veksler mellom å tigge penger fra offentlige myndigheter, logre sine haler for private «rike onkler» og å involvere seg i polemikk om ytringsfrihet og kunstnerisk frihet, i stedet for å diskutere det vesentlige: Hvorfor kunst og kultur er viktig for alle, og hvorfor det må forsvares. Det handler ikke bare om penger og budsjetter – kultur er en del av hverdagen og livene våre. Å se en forestilling som Europavisjonar (Det Norske Teatret, 2025) handler om mer enn underholdning; det handler om estetisk verdi og kunst som beveger. Stykket er interaktivt og handler om Europas nære historie, fra Berlinmurens fall til Russlands annektering av Ukraina. Det fokuserer på hvilke politiske visjoner man ønsker for Europa. Publikum får gjennom en kveld med musikk, latter og moro være med på å stemme over forskjellige visjoner og verdier.
Det samme gjelder å se en Munch-utstilling eller dra på en poesikveld. Lavt, høyt eller midten – kultur gir oss mennesker svar og spørsmål om livet og alt mellom himmel og jord. Sagt kanskje på en svulstig måte: Kultur er som oksygenet vi puster inn – livsviktig og berikende.
Kulturkrigen og den reelle krigen
Det er flere ting å adressere. For det første har synet på kultur i den offentlige debatten blitt preget av kulturkrig, delvis på grunn av ytre høyres syn på kultur og kunst, men i Norge også på grunn av en rekke debatter i kulturfeltet de siste årene, som for eksempel Ways of Seeing-saken, KHiO-debatten, og bråket rundt Ytringsfrihetskommisjonen og Sløseriombudsmannen. Debatter som alle tok for seg spørsmål rundt ytringsfrihet og kunstnerisk frihet.
Ways of Seeing var en teaterforestilling som ble vist på Black Box-teateret på Grünerløkka i Oslo i november 2018. Den omhandlet høyrepopulisme, rasisme, kolonial historie, overvåkning og politisk vold. Forestillingen skapte debatt etter angrep fra høyrepopulister og representanter fra Frp-Høyre-regjeringen, inkludert statsminister Erna Solberg. De mente at skuespillernes bruk av bilder av boligene til mektige politikere førte til ubehag og trusler mot disse og deres nærmeste. Etter at justisminister Tor Mikkel Waras hjem ble utsatt for hærverk og trusler, ble hans daværende samboer dømt for truslene. Dette førte også til at justisministeren måtte gå av.
Siden 2014 har Sløseriombudsmannen drevet en kampanje i sosiale medier mot det de kalte «sløsing av offentlige midler», med fokus på kunst- og kulturlivet. Kampanjen var ideologisk drevet, siden vedkommende identifiserte seg med den politiske høyresiden. Tilhengerne mente at det var viktig å diskutere hva slags kunst og kultur som blir støttet med «våre skattepenger», mens de som var uenige med dem mente at de hengte ut bestemte kunstnere og kunstretninger. Særlig i den perioden Sløseriombudsmannen var anonym, frem til vedkommende ble avslørt.
KHiO-debatten begynte med at en stor gruppe studenter signerte et opprop for at Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) skulle ta et oppgjør med rasisme, diskriminering og seksuell trakassering. Deretter fulgte en liten gruppe studenter på KHiO som ønsket å ta et oppgjør med det de hevdet var «identitetspolitikk» på landets største kunsthøgskole. De mente at de ikke fikk god nok undervisning. Den sistnevnte gruppen ble nærmest framstilt som «ofre» og «forfulgte» i offentligheten. Senere valgte også rektor Måns Wrange å gå av, delvis på grunn av debatten.
Ytringsfrihetskommisjonen var den andre kommisjonen utnevnt av en regjering for å undersøke ytringsfrihetens kår i Norge. Sammenlignet med kommisjonen fra 1999, som hadde et spesifikt mandat om å se nærmere på grunnlovens paragraf om ytringsfrihet, skulle denne kommisjonen se nærmere på «ytringsrommet» og «ytringskulturen», ikke nødvendigvis jussen. Kommisjonen besto dels av noen av landets fremste kulturkrigere og rabulister, noe som førte til enda mer polarisering i samfunnsdebatten, og særlig i kunst- og kulturfeltet.
Nå, i en tid med både (reell) krig og handelskrig, er ikke kultur det som opptar flest mennesker. Det kommer kanskje i andre eller til og med siste rekke for mange, etter våpenhvile i Gaza og Ukraina, tollmurer og handelskrig, opprustning, miljøkatastrofer og ulikhet. I en fersk velgerundersøkelse fra Respons Analyse for Aftenposten havner forsvars- og sikkerhetspolitikk, ulikhet, arbeidsliv og økonomi på toppen av listen over saker som velgerne er opptatt av. Hvorfor skal man ha sterke meninger om et nytt Nationaltheatret når man blir fortalt at russerne kan invadere Finnmark hvis vi ikke bruker milliarder på forsvaret? Hvorfor skal man bry seg så mye om hva som skjer med Kunstnernes Hus når den norske kronen er svak?
Men det blir feil å se på kulturpolitikken og kulturdebatten uavhengig av alt som skjer i våre samfunn. Den er et symptom på noe verre og større, og er av den grunn ikke mindre viktig. Det er symptom på hvordan velferdsstaten eller den nordiske modellen er under angrep både fra nyliberale klakører, men også rikinger som har gått til sengs med høyrepopulister og nasjonalister – på begge sider av Atlanteren. Da blir kulturfeltet en enkel skyteskive. Når ytre høyre kan framstille kulturfeltet som primært «venstreorienterte» aktivister, så er kampen mot kunsten og kulturen også en politisk-ideologisk krig mot politiske motstandere og ikke bare en kamp mot kunst man ikke liker. Man kan nesten mistenke at ytre høyre har tatt til seg den italienske marxisten Antonio Gramscis teori om «kulturelt hegemoni». Det handler ikke bare om å ha tilgang til politisk og økonomisk kapital, men også om å være den dominerende gruppen innen kulturfeltet. For å oppnå dette må man svekke de som dominerer kulturfeltet og har mest kulturell kapital: den venstreorienterte og urbane middelklassen.
Kultur er ikke noe som bare skapes av, brukes av eller forsvares av den kulturelle middelklassen. Det er noe som angår oss alle, uavhengig om vi er flittige lesere av kultursidene i Morgenbladet eller lytter til danseband-musikk.
Om offentlig sløsing og den usolidariske kultursektoren
Jeg savner at kultursektoren, kunstnere og kritikere står opp for kunstens egenverdi, i stedet for å gå i forsvarsmodus med polariserte debatter eller akseptere premissene til nyliberalister og høyrepopulister. Man bør stolt forsvare kunststiler, forestillinger og litterære verk man ikke nødvendigvis liker eller forstår, men likevel forsvare retten til at de skapes og deles med allmennheten. Skattepengene brukes til mye som kan diskuteres, inkludert kultur. Sløseri med offentlige penger er viktig å diskutere og forebygge, men la oss være ærlige: Det er ikke akkurat Kulturdepartementet som står for den verste sløsingen. De færreste mener at veier eller sykehus eller barnehager ikke skal bygges. Når det gjelder kultur, anser man det ofte som mindre viktig. Jeg hevder ikke at et nytt Nationaltheatret nødvendigvis bør prioriteres over prosjekter som Fornebubanen, men at det bør forsvares mot angrep fra sjarlataner og demagoger som ikke kan huske sist gang de satte sine bein i et teater eller kunstmuseum. Det vil si de samme som tror de kan regne alt i Excel, samtidig som de viser en forakt for kunsten og den kunstneriske friheten.
Jeg savner også at institusjoner slutter med apolitiske poseringer og står opp for kolleger og andre som blir utsatt for kutt i finansieringen eller enda verre: Bombet eller utsatt for folkemord. Her tenker jeg særlig på store museer som Munch og Nasjonalmuseet som ikke har gjort nok for å stå opp for kunsten og kulturen i Palestina som blir utsatt for culturcide av staten Israel – noe som har vart i 76 år og ikke bare de to siste årene. Culturcide, eller kulturmord på norsk, betyr ødeleggelse eller utryddelse av et folk eller lands kultur. Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin inkluderte dette i sin definisjon av folkemord, som han også var den første til å introdusere i en bok fra 1944. Lemkin brukte det da pågående folkemordet på Europas jøder (Holocaust) og det armenske folkemordet, som fant sted mellom 1915 og 1923, som eksempler.
Feigheten disse institusjonene utviser vil slå tilbake på oss selv, når vi ikke greier å solidarisere med palestinere. De var ikke like feige da Russland startet sin fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022. Da flagget de, skrev pressemeldinger og var tydeligere i sin fordømmelse av Putin og Russland. Men for å parafrasere hovedpoenget til Judith Butler i boken Frames of War: When Is Life Grievable? fra 2009: Ifølge Vesten så er noen liv mer verdt å sørge over enn andre. Det samme kan sies om de største kulturinstitusjonene i Norge og eller andre vestlige land: Palestinske liv er ikke så mye verdt ifølge disse institusjonene, om vi skal dømme ut fra deres manglende engasjement.
En annen farlig utvikling de siste årene er hvordan store institusjoner blir helt eller delvis styrt av «rike onkler» eller «sugar daddies». Nylige eksempler er Fredriksen-familiens samarbeid med Nasjonalmuseet og Reitan-familiens nye museumssatsing PoMo (Posten Moderne) i Trondheim. Jeg mistenkeliggjør ikke rike folks ønske om å bidra til kunst- og kulturlivet, til alles glede og fornøyelse, men jeg er sterkt skeptisk til at private aktører med mye økonomisk kapital skal forsøke å tilrane seg kulturell kapital ved å få så stor makt over noe som angår og tilhører oss alle. I tillegg ser vi hvordan oljebedrifter – aktører som bidrar til ødeleggelse av livsgrunnlaget vårt – sponser et kommunalt eid museum som Munch, samt festivaler og arrangementer. Det er opp i gjennom årene mange kunstinstitusjoner og -organisasjoner, private og offentlige, som har oljeflekker på seg etter å helt eller delvis ha blitt sponset av oljeindustrien. Det ser fortsatt ikke bra ut, selv om det har vært mange runder med debatter i offentligheten, inkludert her i Kunstkritikk.
Veien videre – tid for mobilisering
Når noe er råttent, er det viktigste ikke bare å påpeke det, men også å mobilisere for å gjøre noe med det. Per dags dato virker kulturfeltet fragmentert, tafatt og (til tider) feigt. De evner ikke å samles på tvers av det institusjonelle og frie feltet, eller på tvers av lokale, regionale og nasjonale nivåer. Det føles som om mange sitter på sin egen tue og enten tvinner tommeltotter eller sitter stille i båten – mens de av og til deltar i intetsigende kulturkrigerske debatter. Noen av våre største kulturinstitusjoner greier ikke en gang å fordømme et folkemord og den manglende internasjonale solidariteten er skremmende. Dette må det bli slutt på.
Kulturens og kunstens fiender har ikke bare greid å samle seg, men også vunnet terreng. De som forsvarer kulturen og kunsten bør steppe opp. Jeg håper at vi om fem år – altså i 2030 – ikke trenger å tegne et så dystert bilde av det norske kulturfeltet som i dag. Det er nå det gjelder! Mobiliser!
I Kunstkritikks kommentarserie Something is Rotten – med tittel inspirert av den berømte replikken «Something is rotten in the state of Denmark» fra Shakespeares Hamlet – inviterer vi nordiske skribenter til å sette søkelys på kunstfeltet i de nordiske landene.
Mohamed Abdi er lærer, skribent og spaltist i Morgenbladet. Han var medkurator på utstillingen Gi meg et navn på Munchmuseet i 2021, og satt nylig i juryen for konkurransen om nasjonalt minnested etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.
