Skamme seg den som skammer seg

Sophie Calle ble utropt til Veneziabiennalens stjerne i 2007, for sin installasjon Take care of Yourself, der hun lar 107 kvinner dissekere en avskjedsmail fra en tidligere kjæreste. Men verket handler om mer enn å ta rotta på en mann.

Sophie Calle ble utropt til Veneziabiennalens stjerne i 2007, for sin installasjon Take care of Yourself, der hun lar 107 kvinner dissekere en avskjedsmail fra en tidligere kjæreste. Men verket handler om mer enn å ta rotta på en mann.


Jeanette Platou/NRK: Er brevet ekte?
Sophie Calle: Ja det er ekte.
JP/NRK: Hvorfor er det viktig at det er ekte?
SC: Jeg sa ikke at det var viktig.
(Fra intervju med Sophie Calle på Safari, NRK1, 8. januar, 2008.)

Sophie Calle får en mail fra kjæresten sin. Han slår opp. Han elsker henne, men kan ikke være sammen med henne. Han vil aldri glemme henne. Brevet er klassisk, nærmest en formel av klisjeer. Alle kvinner har fått et og alle menn har sendt et. Nesten da. På engelsk har sånne brev til og med et navn: Dear Jane.

Mailen avsluttes med ordene «Take care of Yourself» i høflig form. «Ta vare på Dem selv», eller som i originalen, «Prenez soin de vous». Brevet danner utgangspunktet for Sophie Calles installasjon i den franske paviljongen på Veneziabiennalen som lukket for en drøy måned siden. Calle har spurt 107 kvinner om å tolke mailen, via sin profesjon, og har dokumentert med video, foto, tekst. Calle har portrettert dem i sin naturlige habitus. Bildene ledsages av kvinnenes analyser, fortolkninger og svar. Tittelen på arbeidet er Take Care Of Yourself.

Den 8 januar ble Sophie Calle intervjuet av Jeannette Platou i kulturmagasinet Safari på NRK1. Redaksjonen fortjener applaus for at de ikke klippet vekk dialogen øverst, for forholdet til virkelighet og sannhet er et av tannhjulene i Sophie Calles poetiske konseptualisme.

Freuds hus

Sophie Calle, Take care of Yourself, 2007. Foto: Beathe C. Rønning.

Flere av Calles arbeider er konstruert som apparater hvor mange subjektive stemmer, eller hennes tolkning av dem, samles for å fortelle om et fenomen som er større enn seg selv. Psykologisk eller sosiologisk – det er usynligheter hun forteller om, usynligheter som det er lett å kjenne seg igjen i. Det føles subjektivt, hemmelig og personlig, men når det deles, viser det seg å være felleseie.

Sophie Calle er strukturtenker, med sans for det irrasjonelle. Ikke ulikt det freudianske systemet hun ofte berører. Direkte, ved å stille ut egne bekjennelser i Freuds hus i London eller indirekte ved å la det irrasjonelle i seg selv og andre, komme til syne uten dom.

Det er hennes befriende mangel på skam, hennes aksept av diversitet og menneskelige irrasjonalitet, som gjør at hun kan fortelle disse store, virkelighetsnære dramaene med hovedrolleinnehavere fra virkeligheten. Denne mangelen på skam heter også skamløshet. I samme bokstavelige betydning ligger altså både friheten og uanstendigheten.

Helt siden karrierestarten i 1980 har hun overvåket folk, uten deres viten og vilje. Fulgt etter dem med kamera og notatblokk. Og med hjertebank, i følge henne selv. Hun har latt mennesker være ufrivillige hovedpersoner i fortellinger hun selv har full kontroll over, og hun har offentliggjort dem og latt prinsippet om den viktige fortelling veie vel så tungt som hensynet til den enkelte. Dermed har hun tatt seg friheter. Ikke verre enn det journalister gjør hver dag, på tross av sin vær varsom-plakat, men det blir tydeligere hos henne – fordi hun gjør det uten skam.

Take Care of Yourself

Sophie Calle, Take care of Yourself, 2007. Foto: Beathe C. Rønning.

«French women don´t get fat, they get even» står det på mote-, sex- og gossipmagasinet jezebel´s nettsider som innledning til artikkelen om Sophie Calle, hvilket også sier noe om det populærkulturelle nedslagsfeltet for dette prosjektet. Hun er overalt, plutselig.

Ideen om hevn er en deilig piskesnert i lufta, og absolutt journalistisk gangbart. Men er det egentlig der dette prosjektet ligger. Er det hevn dette handler om, eller er det noe videre innover, bak hevnen?

Calle er en praktisk, poetisk systemtenker som også før har brukt kjærester som roller i sine sosiale, kunstneriske konstruksjoner. Samtidig har hun utlevert seg selv mer enn noen annen. Det er ikke uproblematisk, men det er alltid fundert. Men det lar seg ikke gjøre å redusere prosjektet til å handle om å ta rotta på en mann. Det plottet blir for for tynt, for lite filosofisk motivert og gleden det måtte gi er for kortvarig.

Så hva kommer det ut av å la de 107 kvinnenes fortolke dette helt idiotisk vanlige brevet? Slik lyder Calles innledning til prosjektet:
«I received an email telling me it was over. I didn’t know how to answer. It was as if it wasn’t meant for me. It ended with the words: Take care of yourself. I took this recommendation literally. I asked a hundred and two women, chosen for their profession, to interpret the letter in their professional capacity. To analyze it, provide a commentary on it, act it, dance it, sing it. Dissect it. Squeeze it dry. Understand for me. Answer for me. It was a way to take the time to break up. At my own pace. A way to take care of myself.»

Sophie Calle, Take care of Yourself, 2007. Foto: Beathe C. Rønning.

Kvinnene som fortolker brevet er lærere, sangere, dansere, rappere, psykoanalytikere, sjakkspillere – alt mulig. Det er underholdende å lese korrekturleserenes harde gjennomgang av det selvhøytidelige brevet. Enda bedre er det med etiketteeksperten for Frankrikes finere kretser, hvordan den iskalde dama parterer avskjedsbrevet med et svingende, blinkende sverd som ingen av oss hadde overlevd! Synet hennes på hva som er en mann, og hva som er en kvinne verdig følger et aristokratisk regelsett fra en annen tid.

Kunstnerens mor kommer med følgende tørre kommentarer: vær glad det var en ordets mann. Hadde han vært rørlegger så hadde det stått at røra var tette, en elektriker ville skrevet at spenningen var for lav. Dette er ikke det verste brevet å få. Dessuten, du er både pen, smart og verdensberømt og får snart en som er bedre.

Den aller beste er likevel analysen til en 9 år gammel jente i løkkeskrift: «Det er lett, men komplisert. Han vil være med de andre vennene sine. Han elsker henne, men han vil ikke være sammen med henne? Jeg skjønner det ikke. Hvis han elsker henne burde de være sammen». Det er ikke snev av ironi i hennes analyse.

Drama eller system

Sophie Calle, Take care of Yourself, 2007. Foto: Beathe C. Rønning.

Ironi og overdramatisering skjemmer dessverre noen av de andre fortolkningene, et par av skuespillerne, performerne og spesielt klovnen. De tipper over i overdreven selvrettferdighet og svekker dermed det prinsipielle som prosjektet er avhengig av for ikke å bli et ukebladskonsept. Å, som jeg ønsket at Calle hadde luket dem ut. 107 kvinner eller 95, spiller det noen rolle?

Etterhvert blir det ganske åpenbart at det ikke handler om Ham. Ikke om mannen spesielt og ikke om mannen generelt. Det handler ikke en gang om Sophie Calles kjærlighetssorg. Det er også vanskelig å tro særlig lenge på at det handler om hevn. Calle har i stedet synliggjort et spesifikt system av hverdagsterapi. Hvordan folk hjelper hverandre med å slå i stykker noe som er vanskelig – ikke egentlig ved å forstå, men gjennom å akseptere, ved å gjenta det med variasjon. Vi danser det, dissekerer det, ler av det, gråter av det, løper det av oss og noen gjør det om til kioskromaner. Jeg vet ikke hvordan menn snakker seg imellom om dette, men med sine kvinnelige venner snakker de i hvert fall sånn, de også.

Take Care of Yourself er et utrolig elegant, velprodusert og ikke minst morsomt verk. Ikke mange kan matche Calles beherskelse av det innholdsmessige, konseptuelle og visuelle samtidig. Men i ettertid må jeg allikevel gi anmelderen i Klassekampen rett, prosjektet føles litt flatere og en anelse masseprodusert ved annen gangs møte. Og det er ikke bare fordi det er sponset av Chanel. Det er fordi et tidligere verk napper meg i ermet.

Exquisite Pain

Sophie Calle, Exquisite Pain, 1984 – 2003.

Verket Exquisite Pain blir originalen for meg. Det konseptuelle grepet herfra har fått en lettere, mer snerten vri i Venezia, men det er nært beslektet. Jeg så verket på Centre Pompidou i 2004. Prosjektet var laget i 1984, også på bakgrunn av et kjærlighetsbrudd. Men denne gangen kjenner vi hovedpersonens sorg og sårbarhet, hvilket er grunnen til at det ikke ble vist før 2003. Sorgen er satt i system, og gjort allmenngyldig, men den forblir varm og menneskelig.

Calles historie er som følger: «Six days ago, the man I loved left me. I used to dream of him, even as a little girl. He was so handsome.» o.s.v. Deretter en detaljert fortelling om hennes forventninger og deres forhold; at de skulle møtes på et hotell i New Dehli etter en lang reise, at han ikke kom, at hun satt og stirret på den røde telefonen som aldri ringte.

Da hun kom hjem til Paris, full av kjærlighetssorg, begynte hun å intervjue venner, bekjente og etterhvert fremmede. «Når led du mest?» Historiene illustrerer hun med fotografier som visualiserer deres sorg. Hver av historiene stiller Calle ut ved siden av sin egen, som fortelles på nytt hver gang. Noen ganger fokuseres det på telefonen, andre ganger på deres første møte. Bildet er det samme: en rød telefon på en seng.

De andres historier er både lettere og mer brutale: Noen har krasjet en bil. Noen har mistet en bror eller en arm. Hun går ikke i fellen i å gradere sorgen hierarkisk. Historiene setter hverandre i et naturlig perspektiv. Sorg er sorg. Det er edruelig, trist og vakkert.

Calles bilde er det samme, men historien hun forteller blir kortere og kortere, detaljene, historiens kjøtt og følelser, fordamper i gjentagelsen. Hun har fortalt det ferdig. Til slutt står kun dette på det store arket: «Ninetyeight days ago the man I loved left me. January 25, 1985. Room 261. Imperial Hotel, New Dehli.» Gradvis smelter kjærlighetssorgen, samtidig som den gjenskaper et system i gallerirommet: empatien i samfunnet, utvekslet gjennom historiene vi deler.

Marie Cardinals Gjennom Ordene er en fransk klassiker fra 1975, men jeg leste den ikke før i fjor. Den forteller om et psykoanalytisk forløp, bevegelsen fra en forknytt og blødende figur til en selvstendig og varm kvinne i det borgerlige og senkoloniale Frankrike. Bokens viktigste prinsipp er hvordan ordene forløser hvis de får lov til å sies. Den har Sophie Calle også lest. Noen ting bare vet man.

Det er en helt spesiell form for overgrep det å objektivisere sine medmennesker – og å redusere dem til karakterer i sine egne dramatiske oppsetninger. Vi gjør det alle sammen, men det er sjelden det blir kulturhistorie av det. Selvom det fremdeles er en uløst etisk ligning for meg når jeg synes metodene hennes kan forsvares og når de ikke kan, yter det ikke Calles kunstneriske prosjekt rettferdighet å redusere det til en diskusjon om kun om virkelighet og moral.

JP/NRK: Er brevet ekte?
SC: Ja det er ekte.
JP/NRK: Hvorfor er det viktig at det er ekte?
SC: Jeg sa ikke at det var viktig.

Diskussion