Jeg var ute i god tid, men ankom likevel idet kunstner – og for anledningen, mentor – Anna Daniell var i ferd med å avslutte åpningstalen sin. Turen ut til Romsås tok meg en drøy halvtime lenger enn forventet, siden hele Oslos t-banesystem gikk i stå på grunn av et branntilløp, og jeg måtte ta bussen og beina fatt. Google ville i tillegg sende meg ut på en drøy omvei for å komme til Romsås senter fra bussholdeplassen, men heldigvis traff jeg et menneske som kunne vise meg en raskere rute. Rundt boligblokkene fra 1970-tallet er det vakker natur og flott utsikt. Senteret, som også har svømmehall og bibliotek, virket denne lørdagen stille og forlatt, bortsett fra åpningen på GalleryLab, hvor folk sto relativt tett.
Selv om det nå for tiden er rådyrt å skaffe bolig overalt innenfor bygrensen, så er Oslo fortsatt – og i økende grad – en delt by, med større tilgang på penger og privilegier hos folk på vestkanten, og større grad av fattigdom og medfølgende levekårsutfordringer på østkanten. Naturlig nok befinner en overvekt av de kunstnerdrevne visningsstedene seg på østkanten, mens så å si alle Oslos kommersielle gallerier er å finne på vestkanten, i alle fall nå som Standard (Oslo) åpner i nye lokaler vest i byen denne uken. Da det veletablerte galleriet Brandstrup ute på Tjuvholmen nylig sendte ut pressemeldinger om en utstilling på Romsås, et drabantbyområde i Groruddalen på Oslo øst, var det følgelig noe av det mer overraskende jeg hadde fått i innboksen på en stund. Hva gjør Brandstrup på Romsås senter? For å si det sånn: de forventer neppe en nevneverdig utvidelse av kundegrunnlaget.
Så var det heller ikke på eget initiativ at Brandstrup skaffet seg et prosjekt ute i drabanten, men etter invitasjon fra det familieeide investeringsselskapet Ferd AS, som også forvalter hovedeieren Johan H. Andresens kunstsamling. Milliardærfamilien Andresens formue er i utgangspunktet bygget på avkastningen fra den nedlagte Tiedemanns Tobaksfabrik i Oslo, men i tillegg til utstrakt investeringsvirksomhet driver de nå blant annet med eiendoms- og byutvikling. Samtidig står de også bak en del aktiviteter som de omtaler som «sosialt entreprenørskap». Som del av Oslo-satsningen (2022-), en slags privat pendant til Oslo kommunes Osloløftet (2017-2026), arbeider Ferd ifølge egne nettsider for å «gjøre Oslo til en litt mindre delt by».
Som ledd i dette arbeidet etablerte Ferd i fjor høst GalleryLab i en nedlagt kiosk på Romsås senter; et slags prosjektrom som samarbeider med ulike etablerte aktører i kunstfeltet, med mål om å «stimulere til at større deler av Oslo bidrar inn i den kunstneriske samtalen». Åpningsutstillingen, kalt Østutstillingen 2025, var et samarbeid med Kunstnerforbundet, hvor det etter modell av Høstutstillingen ble arrangert en open call for kunstnere med tilknytning til Groruddalen. Juryen, bestående av kunstnerne Thora Dolven Balke, Sarah Kazmi, Rafiki og Bendik Bendik fra Atelier Kunstnerforbundet, samt Andresen og Helene Gulaker Hansen fra Ferd, valgte ut 27 av de over 130 søkerne til utstillingen.
GalleryLab har også samarbeidet med Mesén om en utstilling med Shwan Dler Qaradaki, som er blant kunstnerne som nå har sitt arbeidssted på Romsås, i et av de nye atelierene som kommunen har etablert der. Og nå er det altså Galleri Brandstrup som er samarbeidspartner, med et prosjekt som de i pressemeldingen skriver at «berører viktige spørsmål om kunstnerisk tilgang, institusjonelt ansvar og nye kunstneriske stemmer i Oslo», og hvor Anna Daniell, en av galleriets tilknyttede kunstnere, har vært mentor for to unge kunstnerspirer basert i Groruddalen.
Daniell valgte selv ut de to deltakerne fra bunken av anonymiserte søknader til Østutstillingen. Mens norsk-afghanske Diana Ahmedi, som er født og oppvokst i Groruddalen, også deltok med to malerier til Østutstillingen, var Kira Shatylo, som kom til Norge som ukrainsk flyktning i 2022, ikke blant dem som ble plukket ut av juryen i fjor høst. Shatylo er imidlertid den eneste av de to som har noen formell kunstutdannelse, en bachelorgrad fra Ukraina. Daniell forteller med en viss indignasjon at ansatte på asylmottaket frarådet henne å søke videre kunststudier. Mentoren og de to «protegéene», som GalleryLab kaller dem, har ikke bare arbeidet med utstillingen Lasset må dras, men Daniell har også tatt dem med rundt på ulike kunstinstitusjoner og gitt dem informasjon om kunstfeltet og hvordan det fungerer, og samtidig arbeidet bevisst med å utfordre den asymmetriske relasjonen, blant annet ved å ta et grafikkurs sammen med dem i Edvard Munchs atelier i Oslo.
Det er klart Daniells karakteristiske skulpturer som bærer utstillingen, men sammenstillingen med de to yngre kunstnerne er interessant, og de ulike verkene snakker godt sammen. Noen av dem er også laget i samarbeid mellom Daniell og henholdsvis Ahmedi og Shatylo. I tillegg har Daniell tatt med to mosaikkarbeider av en eldre Romsås-kunstner, Aksel Strangstad. Midt i rommet står tittelverket Lasset må dras (2026), en installasjon signert Daniell, bestående av en gammel høyvogn lastet med et stort og hvitt, lysende, rektangulært objekt. I presentasjonsteksten gjøres det eksplisitt at det er ment som en metafor for «spørsmålet om hva som bæres individuelt, hva som bæres i fellesskap og hvem som trekker lasset i møte mellom kunstnere, institusjoner og ulike kunstoffentligheter». Det er et åpent spørsmål, og det er åpenbart at Daniells allegori peker på et sisyfosarbeid, som stadig må videreføres.
Ifølge Helene Gulaker Hansen, direktør for Ferd Art Programme, er GalleryLab ment som en langsiktig satsning. Hun sier at ambisjonen er å finne en form som fungerer både for kunstnere, samarbeidspartnere og publikum, men at de ser for seg en modell som er i kontinuerlig bevegelse for å tillate prøving og feiling. I første omgang har de en intensjonsavtale med et annet Oslogalleri i mai, hvor modellen er at en av galleriets kunstnere inviterer med en mindre etablert kunstner.
Selv om Ferd AS fremstår som over middels opptatt av egen omdømmebygging, virker interessen for kunst og sosiale prosjekter genuin. Jeg tviler ikke på at Andresen er opptatt av kunst, eller at konsernsjefen Morten Borge mener det når han sier at han ønsker å gjøre noe med oppvekstvilkårene i Groruddalen, hvor han selv tilbrakte barndommen. At kunst kan ha emansipatorisk kraft, tviler jeg heller ikke på. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at tiltakene Ferd er engasjert i, jo ikke gjør noe med de underliggende og økende økonomiske forskjellene i en samfunnsorden som de selv profitterer på og er med på å opprettholde.
I en viss forstand er GalleryLab et prosjekt som synliggjør de samme forskjellene som det har satt seg fore å minke. Man blir uvegerlig minnet på at klasseskillene preger billedkunstfeltet i større grad enn andre kunstarter, noe en av våre danske skribenter, Helle Fagralid, var inne på nylig i artikkelen «Klasse, smag og skam». Hvilke langsiktige virkninger prosjektet vil få, gjenstår å se, men tydeliggjøringen av disse spenningene kan være en god ting i seg selv. Det er nok uansett slik at det ikke bare er folk på Romsås som kan ha godt av litt mer kunst i hverdagen, men at en del aktører i kunstfeltet også kan ha godt av en tur til Romsås.
