Utmarkslandet Norge har et stort areal som ikke brukes til dyrking, beitemark eller disponeres av eiendomsutviklere. Alle har rett til disse områdene, såfremt man tar hensyn til dyreliv og ikke støyer unødvendig under ferdsel, sanking eller telting. Hvordan skal man benytte denne såkalte allemannsretten? Til å vise kunst, selvfølgelig.
Kunstner Jørund Aase Falkenberg har i snart ett år drevet Oslo Utmark, en utstillingsserie som benytter Østmarka som visningssted. Utløsende for prosjektet var et praktisk problem, forteller Aase Falkenberg til Kunstkritikk.
– Jeg overveide å starte et visningsrom for kunst. Leiekostnadene ville i så fall være en utfordring. Så slo det meg at det rundt byen er store åpne områder tilgjengelig for alle, gratis. Oslo Utmark utviklet seg videre derfra.
Så langt har kunstnerne Ingri Haraldsen, Sigmund Skard, Jan Hakon Erichsen og Robert Johansson og Tora Dalseng stilt ut på ulike lokasjoner nær Oppsal i Oslo. Kunstnere inviteres parvis til å stille ut i en periode på en måned. Rekker man ikke åpningen, kan man få henvisninger til kart og gå på orientering. Utstillingene ledsages av essayer som tar for seg verkene og omkringliggende tema, og publiseres etter åpningen. Førstkommende lørdag (30. april) åpner Mariusstrømpeblues av Mattias Cantzler og Meditasjonsplass av Daniel Slåttnes i Oslos utmark.
Hva kan vi vente oss i denne utgaven av Oslo Utmark?
Daniel Slåttnes har allerede vært i marka noen dager, mens Mattias Cantzler har hatt en hektisk produksjonsperiode i Sverige og vil snart være på plass. Cantzler jobber mye med 16 mm film og tenkte opprinnelig å gjøre det også her. I stedet har han endt opp med å jobbe fram et mekanisk instrument som lager lyd basert på et strikkemønster. Daniel Slåttnes utforsker meditasjon aktivt gjennom sin kunstneriske praksis og arbeider med en installasjon som gir rom for nettopp dette. Jeg tror prosjektene vil stå fint til hverandre og gleder meg til å se det ferdige resultatet.
Hvilke praktiske og tematiske føringer legges på kunstnerne som stiller ut i Oslo Utmarks program? Og hvorfor invitere to kunstnere parallelt?
Kunstnerne står veldig fritt. De velger selv stedet for sitt prosjekt innenfor et relativt stort område i Østmarka. Jeg ønsker som nevnt at prosjektene i utgangspunktet ikke oppfattes direkte som land art, men at de tenkes på som utstillinger, hvor gjerne flere objekter står i forhold til hverandre. Kunstnerne kan også bevisst velge å utfordre dette utgangspunktet. Opprinnelig var tanken at alle prosjektene skulle åpnes og vises uavhengig av hverandre, to på våren og to på høsten. Men i samråd med de første kunstnerne viste det seg greiest å ha én felles åpningsdag hvert halvår.
Å stille ut utendørs, eksponert for elementene, medfører naturligvis utfordringer. Hva slags fordeler har denne visningsformen, hva tilfører omgivelsene verkene?
Noe av utgangspunktet for Oslo Utmark er å utfordre kunsten og kunstnerne, stille kunsten i en utsatt posisjon hvor den så og si må kjempe for å overleve, i kontrast til den trygge og skjermede situasjonen i et gallerirom. Det er en måte å sette tvilen til kunstens verdi på spissen. I det den måles opp mot det som ikke er skapt av mennesker, naturen, settes den også opp mot verden som fenomen. Hvis kunsten i det hele tatt har noen verdi i et slikt perspektiv, har den her sjansen til å hevde seg. At det er en test beror også på intensjonen som ligger til grunn, å forsøke å unngå å havne i land art-sjangeren. Prosjektene i Oslo Utmark er i stedet utstillinger som er flyttet ut, hvor kunstnerne definerer sitt eget rom, uten vegger og med mengder av distraksjoner. Det skal være utfordrende, men også åpnende. Skogens kompleksitet, flora og fauna, gir kunstnerne mulighet til å inngå i organisk samarbeid eller stå i motsetningsforhold til den. Vær og vind stiller krav til materialer og produksjon dersom verkene skal ses som uforanderlige, varige. Men er man villig til å miste kontrollen og spille på lag med kreftene som virker, gir det også rom for interessante eksperimenter og endringsprosesser.
Også for publikum endrer ute-arenaen premissene. For det vanlige kunstpublikummet krever det gjerne mer å komme seg ut i skogen enn å gå i et galleri, mens andre kan oppleve at det gjør det lettere. Mange som opplever utstillingene kommer også forbi tilfeldig idet de går tur eller jogger. En gjestebok er på plass hvor man kan registrere seg, skrive ned observasjoner og uttrykke meninger om kunsten. Det er interessant å se at det er ganske mange som kommer forbi og stopper opp. Omgivelsene vil spille inn på hvordan kunsten oppleves. For ikke å snakke om været. Sjansen for fiasko er kanskje større, men det samme er muligheten for at noe interessant skal skje.
Gesten i å flytte kunsten ut i skogen fremstår også sosialt og politisk motivert. Kan du utdype motivasjonen bak det å flytte kunsten ut?
Åpenhet og frihet står sentralt. Sosial åpenhet, et sted utenfor kunstfeltets vanlige regler og koder. Åpenhet for det alternative, både i form og tema. Samfunnets og kunstverdenens strukturer kan føles begrensende, lukkede og snevre. Dette er på en måte innmark, kultivert land, okkupert av ulike interesser. I motsetning til dette står begrepet utmark, koblet til allemannsretten, områder hvor man har rett til å bevege seg og oppholde seg fritt. Det handler om muligheten for å bryte ut, pløye ny mark, så og si, individets verdi og rett til å definere sitt eget rom. Samtidig betones det kollektive ganske sterkt, i forbindelse med åpningene. En gruppe mennesker, voksne og barn, ofte med innslag av firbeinte venner – hunder – trasker sammen til utstillingsstedene, hvor vi gjerne deler noe mat og drikke. Det er noe veldig fint i denne felles bevegelsen og tilstedeværelsen, som jeg ser for meg kanskje representerer en ny interesse for utforskning av det kollektive generelt i samfunnet.
