Hva skjedde med nettkunsten?

Internett er blitt en stor del av vårt offentlige rom. Allikevel er nettkunst som fenomen og begrep lite brukt og har nesten blitt utelatt fra kunstsjargongen, tross en liten storhetsperiode for flere år siden.

Internett er blitt en stor del av vårt offentlige rom. Allikevel er nettkunst som fenomen og begrep lite brukt og har nesten blitt utelatt fra kunstsjargongen, tross en liten storhetsperiode for flere år siden.


Norsk kunstliv så en storstilt og visjonær satsning på nettkunst i årene 1999-2003. Det ble produsert utstillinger og en mengde artikler ble publisert. Kunstnett Norge skrev følgende i en rapport: ”Dette er kunst som er laget spesielt for å vises eller oppleves i digitale nettverksmedier, med svimlende muligheter for interaktiv kommunikasjon på globalt plan”. (Fra rapporten Kunstnett.no/01, En guide til norsk kunst på nettet.)

Tross store ord og satsninger er det i dag sjelden at nettkunst er viet de store diskusjonene eller mye spalteplass i blader og magasiner. De svimlende mulighetene er fortsatt et lite synlig fenomen i norsk kunstliv, selv om festivalen Piksel har holdt stand og flere norske byer i dag har egne sentre for elektronisk og interdisiplinær kunst.

På Kulturnett.no ligger det 76 artikler under emnet elektronisk kunst, hovedsakelig nettkunst, de aller fleste skrevet i perioden 1999-2003. Lars Wenaas, prosjektleder i redaksjonen Kulturnett.no, forklarer at de mange artiklene som ble produsert om nettkunst ble skrevet for Kunstnett Norge. Etter en ganske hard evaluering av flere norske nettportaler, Kunstnett, Museumsnett, Biblioteknett og Arkivnett, ble det bestemt at disse skulle bli del av en større sammenslåing til Kulturnett i 2004.

– Det er ingen grunn til at produksjonen av tekster om nettkunst skulle forsvinne, men det var nok kombinasjonen av at en gruppe svært engasjerte mennesker gikk over i andre prosjekter, og det var et resultat av sammenslåing og effektivisering, forklarer Wenaas.

Nettkunst

“Dot on a pillow” fra utstillingen æSkrevet i stein. En net.art arkeologi” (2003), viser dot’ens særlige betydning for bevegelsen. (Foto: Per Platou)

Internett ble et globalt kommunikasjonsverktøy på midten av 1990-tallet, og kunstnere ble samtidig interessert i å eksperimentere med mulighetene det nye mediet ga. Mye av nettkunsten tematiserte selve internettet.

Nettkunst brukes som betegnelse på en sjanger som igjen kan deles i undergrupper som software art, mail art, kodepoesi, generativ kunst, aktivisme, hacktivisme og flere, som igjen kan ha nye undergrupper.

Sjangeren bruker elementer fra dada, fluxus, konseptualisme, popkunst og kinetisk kunst. Etter hvert har nettkunsten også tatt for seg sosiale konstellasjoner, blitt brukt i interaktive prosjekter og utviklet seg til forskjellige hybridformer.

Net.art

Nettkunst, under betegnelsen net.art, var en bevegelse som hadde sin storhetstid fra 1994-1999. Bevegelsen ble undersøkt nærmere i utstillingen Skrevet i stein. En net.art arkeologi fra 2003. Utstillingen ble vist på Museet for samtidskunst og Per Platou var kurator. Punktumet som skiller net og art er nærmest et varemerke for bevegelsen. Flere av de tidligste net.art prosjektene er i dag klassikere og har sklidd inn i kunsthistorien. Blant kunstnerne på utstillingen var russiske Olia Lialina.

Olia Lialinas verk My boyfriend came back from the war fra 1996, er laget som GIF – animasjon og senere blitt reprodusert i flere formater og av andre kunstnere. Verket har en ikke-lineær fortelling med fragmenterte dialoger og er en kjærlighetshistorie om to elskende som treffes igjen etter at soldaten returnerer fra krigen og hans elskede har innledet et forhold til en nabo.

Olia Lialina og kunstnerne fra net.art bevegelsen viste oss en kunstform som hadde en stor grad av uavhengighet i seg. Uavhengighet fra museer og andre institusjoner. Uavhengighet fra kuratorer og gallerister. De utviklet en egen konseptuell og institusjonskritisk tilnærming, samtidig som de benektet at de arbeidet med kunst.

En annen russisk kunstner som var representert på utstillingen var Alexei Shulgin. Sammen
med Natalie Bookchin skrev han i 1999 en tekst, Introduction to net.art og den ble vist på nevnte utstilling, skrevet på en marmortavle. Teksten skulle fungere som et manifest der de ser nettkunsten som den ultimate modernismen, og med tips og triks for å bli en suksessfull modernistisk nettkunstner. I senere tid har Shulgin uttalt at net.art var et spill og en parodi på en kunstnerisk bevegelse.

Screenshot fra Olia Lialinas ”My boyfriend came back from the war” fra 1996.

PNEK

Kuratoren for utstillingen, Per Platou, er i dag koordinator for PNEK, Produksjonsnettverk for elektronisk kunst. Han mener at nettkunst som begrep er mindre aktuell i dag fordi kunsten har utviklet seg videre og det ikke lenger er så aktuelt å snakke om hva som er kunst eller ikke, heller ikke når det gjelder nettkunst.

– Nettkunst er gått inn i rekken av begreper som er blitt historiske, som net.art. Det eksisterte en periode der de aktuelle kunstnerne lekte seg med det nye virtuelle rommet og de opprettet en type sosial bevegelse. I dag er begrepet ikke like relevant, sier Platou, og legger til:

– Tidligere nettkunstnere var som katt og mus ovenfor kunstkritikere og kunstverdenen. Det kan sammenlignes med Magrittes påstand om at dette ikke er en pipe. De sa de ikke var kunstnere og at de ikke gjorde noe som hadde med kunst å gjøre. De lekte med begrepsverdenen.

Platou legger til at det fortsatt finnes kunstnere, nasjonalt og internasjonalt, som bruker nettet til å produsere og vise kunst. – En kunstner som gjør svært interessante ting er Bjørn Magnhildøen. I tillegg er det Marius Watz som arbeider med generativ kunst og tegninger som utvikler seg i nettleseren. Internasjonalt er prosjektet ”Telephone Trottoire” av kunstnergruppen Tantalum Memorial, som ble vist på årets Transmedial i Berlin, svært interessant, sier Platou.

Praksiser på nett

Bjørn Magnhildøen, alias Noemata, arbeider med prosjekter på nettet i kategorien nettkunst. Han bruker nettet som materiale og det er nettet som er visningsarenaen. Prosjektene fra Noemata viser oss hvordan nettet fungerer som et kollektivt samlingsfelt.

Et nettarbeid fra Noemata er Norgesveven. Prosjektet gikk ut på å samle skatteopplysninger fra norske borgere og lage det som en vev. Personvern og nettsikkerhet var tematiske ingredienser i den digitale veven. Hvert tall representerte en norsk skattebetaler. Målet var å nå 3943077. Det er det i dag og veven er ferdig. Prosjektet oppfordret til dugnadsdeltagelse, noe man allerede var en del av når man hadde klikket seg inn på nettsiden.

Magnhildøen skriver i en mail om hvordan han ser nettkunsten i dag:

– Knytningen til hackerdom og teknologi gjer at nettkunsten frå starten har hatt ein anti-estetisk karakter, kode for eksempel, som det motsatte av overflate. Dernest også denne gruppas hang til (intern) humor. Trur også sjøl-referanser, paradokser, problem og puzzles høyrer med her, delvis pga. relasjonen til logikk og programmering. Lavkultur høyrer og med, heilt ned til vitser, ordspel og blødmer.

Marius Watz jobber langt mer estetisk med programkoder. Arbeidene hans vises både på nett, i utstillinger og sist som del av en live performance på Høvikodden. Karakteristisk for Watz er hans fargesterke, geometriske komposisjoner og han beskriver sin egen stil i et intervju som:- a particular brand of visual hedonism, marked by colourful organic shapes and a ‘more is more’ attitude.

Screenshot fra Afterlove.org. og arbeidet ”Norgesintegrering”.

Generator.x ble startet som et prosjekt i 2005 av Marius Watz. Det resulterte i en konferanse, en utstilling, en konsert og bloggen Generator.x. Prosjektet undersøkte estetiske strategier i en digital verden, ut fra programkode og tilhørende uttrykksformer. Watz jobber med generativ kunst, der en prosess blir startet med et dataprogram eller en annen mekanisme. Prosjektet blir videreutviklet og ferdigstilt av programkoden og funksjonen den er satt til å utføre gjennom en type bevegelse, som resulterer i digitale bilder.

En mer politisk bruk av nettet ses på Afterlove.org av kunstnerduoen med Paul Brady og Hege Vadstein. De bruker nettet til svært politiske og humoristiske prosjekter ved å ta opp temaer som boligsituasjon i Oslo, nordmenns fremmedfrykt og domenerettigheter. Blant annet kjøpte de domenet høstutstillingen.no og kom i tvist med Norske Billedkunstnere om rettighetene og måtte gi domenet fra seg. Som et aktivistisk bidrag eksisterer nettsidene enda, men under et annet domenenavn.

Offentlig rom

Tross nettets sterke posisjon i offentligheten, er kunstnere som bruker mediet fortsatt en marginal og svært intern gruppe. Mediets foregangsbevegelse, net.art, ønsket en utenforstående posisjon, mens det i dag er mer interessant å se internett som del av det offentlige rom i relasjon til det etablerte kunstetablissementet.

En kombinasjon av institusjoners vegring mot å vise denne kunstformen, og sjangerens mer ideologiske enn kommersielle karakter, kan være en mulig årsak til mediets smale posisjon i en generell kunstdiskurs. Kanskje kan man se nettkunsten som museet i sitatet fra Marcel Broodthaers’ tekst til Documenta 5 i 1972?

This museum is a fiction. In one moment it plays the role of a political parody of artistic events, in another that of an artistic parody of political events.

(Ingressbilde: Marius Watz, ElectroPlastique #1, DVD based on software, 2005)

Comments (3)