De siste årene har interessen for samisk kunst økt betydelig både i Norden og internasjonalt. Blant milepælene internasjonalt er den sterke samiske representasjonen på Documenta 14 i 2017 og omdannelsen av den nordiske paviljongen til samisk paviljong under den 59. Veneziabiennalen i 2022. Her i Norge er utstillingen Let the River Flow på OCA – Office for Contemporary Art Norway i 2018, Joar Nangos Festspillutstilling på Bergen Kunsthall i 2020 og den nylig åpnede soloutstillingen med Britta Marakatt-Labba på Nasjonalmuseet blant eksemplene på den stigende institusjonelle anerkjennelsen av samisk kunst.
Samtidig er samisk rettighetskamp langtfra over. Omtrent samtidig med at den norske Sannhets- og forsoningskomiteens rapport om fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner ble lansert i fjor, blokkerte unge samer inngangen til flere departementer i protest mot at den norske regjeringen ikke hadde fulgt opp en høyesterettsdom fra oktober 2021, hvor det ble slått fast at vindturbinene på Fosen bryter med samenes urfolksrettigheter.
Denne uken lanseres en forskningsbasert antologi med tittelen Searvedoaibma: Art and Social Communities in Sápmi, som tar utgangspunkt i et mer kunstspesifikt paradoks, nemlig at den økte interessen for samisk kunst ikke har ført til tilsvarende endringer i vilkårene for å jobbe som samisk kunstner i Sápmi. Redaktører for utgivelsen er kunsthistoriker Mathias Danbolt, samfunnsviter Britt Kramvig og leder av Samerådets kulturavdeling, Christina Hætta.
Boken har vokst ut av et forskningsprosjekt som Danbolt, Kramvig og Hætta gjennomførte sammen med Hannaellen Guttorm i perioden 2019-2022. Dette prosjektet, Okta: Kunst og friksjonsfylte fellesskap i Sápmi, var del av forskningsprogrammet «Kunst i sosiale fellesskap», et samarbeid mellom Kulturrådet i Norge og Statens Kunstfond i Danmark.
Da jeg møtte de tre redaktørene til et videointervju om antologien Searvedoaibma, tok samtalen også utgangspunkt i dette prosjektet. De kunne fortelle at Okta fokuserte på kulturfestivaler i Sápmi, ut fra en forståelse av at festivalene har hatt en sentral rolle i oppbyggingen og utviklingen av det samiske kunstfeltet.
Christina Hætta: Samiske festivaler har vært viktige arenaer for kunstnerisk utvikling ut ifra det samiske feltets egne premisser og perspektiv, samtidig har de også skapt plattformer for kunstnerisk utfoldelse i tider hvor samisk kunst ikke har hatt innpass på nasjonale arenaer. På samme måte som det samiske folket har kjempet for en anerkjennelse for å kunne være og leve som et eget folk og en egen nasjon, så kjemper jo det samiske kunst- og kulturfeltet for det samme. Det har vært og er fremdeles et stort behov for å løfte samiske stemmer og rette blikket mot hva som er situasjonen for det samiske kunst- og kulturfeltet i dag, hvordan det fungerer og hvordan det i fremtiden skal kunne støttes på egne premisser.
Mathias Danbolt: Fra mitt kunsthistoriske perspektiv har jeg vært slått av hvor lite forskning det er gjort på kunstens rolle og betydning på kulturfestivaler i Sápmi. Selv om festivalene fungerer som viktige mulighetsrom for kunstneriske eksperimenter, blir festivalutstillinger, performancer eller installasjoner sjeldent omtalt eller anmeldt. I prosjektet har vi undersøkt hvordan både samiske kultur- og kunstfestivaler, som Márkomeannu, så vel som majoritetsorienterte festivaler i Sápmi, som for eksempel Festspillene i Nord-Norge, har virket som arenaer for utviklingen av det samiske kunstfeltet og som møtesteder for å forhandle frem nye fellesskap.
Vi har fra start vært opptatt av kunnskap som en kollektiv praksis, så vi ville ikke bare kikke på festivalene vi undersøkte, men vi ville også delta på og bidra til festivalene. Vi har arbeidet med et konsept vi kaller kunnskapsdialoger, hvor vi har innsamlet viten samtidig som vi har delt på offentlige arrangementer på festivalene. Mange av dem som har bidratt i boken har vi hatt lange samtaler med i løpet av prosjektperioden. Det var ikke egentlig planlagt at vi skulle lage bok, men vi fikk lyst til det fordi vi synes det var så mange stemmer som ikke har blitt hørt, mange perspektiver som ikke har fått plass.
CH: Samtidig som interessen for og etterspørselen etter samisk kunst øker, er det samiske kunstfeltet økonomisk tynnslitt. Det samiske feltet lever i en forventning om at man er en del av det norske feltet, og at de virkemidlene som er tilpasset det norske feltet skal være like gode til å støtte det samiske feltet. Samtidig lever jo det samiske feltet over fire nasjonalgrenser, og er et eget økosystem, men hvor man er i kontakt med de ulike nasjonale feltene – spesielt på norsk, svensk og finsk side. Særlig nå med krigen i Ukraina, så er det vanskelig å ha kontakt med russisk side. Og det har vært et strukturelt problem at man ikke har forskning eller statistikk eller noe som underbygger argumentasjonen fra det samiske feltet, som i veldig lang tid har vært og stadig er underfinansiert. Det er min store motivasjon for å bidra til mer kunnskap, fordi det vil styrke den kunstneriske friheten som i dag er i en veldig skjør posisjon i Sápmi.
MD: Hele prosjektet er drevet av et ønske om å understøtte samisk selvbestemmelse. Det samiske har vært et objekt for forskning i hvert fall tre hundre år, hvor hovedsakelig forskere fra majoritetskulturen – som meg – har sett på, eksotifisert og undersøkt samisk kultur, ofte da i eksplisitte koloniale prosjekter. Men over de siste femti årene har det samiske forsknings- og kunstfeltet kjempet med å bygge egne institusjoner. Denne viktige interne institusjonsbyggingen i Sápmi tror jeg har gått under radaren hos mange i majoritetssamfunnet. Kampen for å utvikle samisk som forskningsspråk, etableringen av et samisk universitet og samiske kunstinstitusjoner har vært sentralt i oppbyggingen av en samisk kunnskapskultur og kunnskapsbase på egne premisser. Nå som samisk kunst har fått en ny synlighet i majoritetskulturen, er det viktig at denne interessen også strekker seg til kunnskapsproduksjonen som har kommet fra samisk hold de seneste tiårene. Derfor er vi veldig beæret over å publisere boken i skriftserien Dieđut, som utgis av Sámi Allaskuvla og som har femtiårsjubileum i år. Dieđut har vært og er en svært viktig kanal for å utgi og formidle samisk forskning.
I boken retter vi søkelys på betingelsene for hvordan kunst utspiller seg i Sápmi i dag, og har ikke bare forskningsartikler, men også essays fra kuratorer, kulturarbeidere og kunstnere, som diskuterer arbeidsbetingelsene i Sápmi. Det er en flerspråklig utgivelse med noen tekster på nordsamisk, ellers på engelsk. Den utgis i Sápmi og er dermed med på å videreutvikle og understøtte de samiske forskningsinfrastrukturene.
Mariann Enge: Er det et bevisst grep at de samiske tekstene i boken ikke er oversatt, eller handler det om ressurser?
Britt Kramvig: Det er vel på en måte begge deler. Jeg kommer fra et område som ble rammet sterkt av fornorskningspolitikken, som gjør at jeg – i likhet med mange andre – ikke snakker samisk, men forstår nok til å anerkjenne den rikdommen som ligger i språket og den verdensanskuelsen som ligger i det. Jeg tenker at majoritetsbefolkningen har veldig godt av å møte en verden de ikke helt forstår, som en del av det norske. Det ligger i det en påminnelse om hvorfor Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid er så viktig som det er. Det er mange ambisjoner i dette prosjektet, men en av de tingene vi har prøvd ut, er å ta i bruk samiske begreper som analytiske redskaper. Det gjør at vi kan hente frem en verden som også gjør synlig forskjellene som eksisterer mellom det norske og det samiske. Jeg mener det er helt nødvendig å understreke forskjellene. Hvis man tror at det ikke er forskjeller, så er den kampen som har pågått forgjeves. Man må anerkjenne at det er en annen verden, en annen verdensanskuelse, andre fortellinger og andre måter – ikke å se naturen på, men andre måter natur gjøres på. Selv om det selvfølgelig også finnes likheter.
CH: Så er det jo en samisk utgivelse. Jeg tenker at det er helt naturlig at det også er artikler bare på samisk. I det samiske har vi ti forskjellige språk, og er påkoblet ulike nasjonale språk. Da er det ofte mer naturlig at man snakker og skriver på engelsk. Og så vet vi jo at samisk kunst og kultur har stor internasjonal interesse. Det er et pluss at den kan forstås av flere enn bare de nordiske landene.
MD: Det har vært viktig å ha mulighet for flerspråklighet. Når samisk kunst nå sirkulerer internasjonalt og på store kunstmuseer, skjer det jo ofte at kunst presenteres frakoblet fra samisk språk. Vi har vært interessert i å både tenke med og rundt samiske begreper. Fra mitt perspektiv har dette kun vært mulig fordi vi har arbeidet kollektivt, for jeg kan dessverre ikke samisk. Vi er også interessert i friksjon, og det er også et sentralt begrep som går igjen i mange av tekstene. Friksjonen i møte med forskjellige samiske fellesskap og majoritetsfellesskap. Det er også mye friksjon i vår redaktørgruppe som består av en hvit, fordansket nordmann og to med veldig forskjellige samiske perspektiver. De friksjonene har vi heller ikke forsøkt å skjule. Vi snakker fra forskjellige steder, både forskjellige faglige tradisjoner og livssituasjoner, med tanke på språk og kultur.
Tittelen på boken, Searvedoaibma, er ikke er lett å oversette. Kombinasjonen av searvi, som referer til noe man deltar i, som en forening, og doaibma som betegner utførelse eller utøvelse, flytter fokus fra en idé om fellesskap som noe som finnes, til fellesskap som handling eller gjøren. Dette begrepet, som åpner for å undersøke det vi kaller fellesskapsforhandlinger, har vært en ledetråd for hvordan vi har jobbet, også redaksjonelt.
ME: I forordet er dere opptatt av at samisk selvbestemmelse over utviklingen av det samiske kunst- og kulturfeltet er et spørsmål som er nært knyttet til kampen for retten til land og vann. Kan dere utdype det poenget?
CH: Den samiske kunsten er knyttet til både land og vann. Man pleier ofte å forklare at de samiske kreative praksisene er holistisk knyttet til det samiske livet. Hvis vi ikke har landområdene våre lenger, så har vi ikke kunsten. Duodji, vårt håndverk, språkene våre, joiken, alt er tilknyttet det samiske livet. Man kan ikke se på disse tingene adskilt fra hverandre. De lever i sammenheng.
BK: Ja, og det er ikke bare retorikk. Når man ser på hvordan den samiske verden er ontologisk oppbygget, kan du ikke skille materialiteten fra det estetiske. Det har kunstnere fra Iver Jåks og frem til i dag vist i sine praksiser. Det er ikke bare kunstneriske argumenter, det er slik den samiske verden ser ut for dem som lever i den. Og dermed er det å tape landområder så enormt brutalt, det er som om et helt liv utslettes. Som for eksempel Elin Anna Labba skriver så vakkert om i Herrene sendte oss hit. Om tvangsflyttingen av samene [2021], og som vi ser i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, er tapet av landområder, og tapet av tilknytning til reindriften, det som fører til språktap og kulturtap. Vi ser historisk på det og søker å gi det en språklig akademisk kropp i denne publikasjonen.
MD: Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport har understreket effektene av den århundrelange tvangsassimilasjonen som har fratatt samer selvbestemmelse og selvdefinisjon. Rapporten peker også på betydningen som norske kulturinstitusjoner har hatt i fornorskningsprosessen. Nå forsøker mange majoritetsinstitusjoner å gjøre ting godt igjen ved å invitere samisk kunst inn i varmen. Det er jo på mange måter fint, men det er en fare for at ønsket om hurtige løsninger skaper nye problemer. Den samiske kuratoren Gry Fors Speins essay i boken diskuterer for eksempel utfordringene med at samisk kunst sirkulerer inn i majoritetsinstitusjoner uten at kompetanse på og forståelse av samisk språk og kultur følger med. Dette har store konsekvenser for hvordan kunsten blir rammesatt og formidlet.
De seneste årenes plutselige interesse for å innsamle samisk samtidskunst har påfallende nok skjedd parallelt med at etnografiske museer har vært gjennom en selvransakelsesprosess og begynt å tilbakeføre objekter som har vært stjålet, konfiskert eller kjøpt under hierarkiske vilkår. Ved siden av repatrieringsarbeidet har mange etnografiske museer også lyttet til kritikken om hvordan de har utstilt samisk kulturarv på majoritetens premisser uten å kunne formidle verdien og funksjonen av det de har hatt i samlingene. Samtidig som de etnografiske museene har begynt å sende materiale tilbake til Sápmi, har kunstmuseene begynt å reise til Sápmi for å kjøpe kunst. Det er på mange måter en selvfølge at samisk kunst inkluderes i kunstmuseene i de nasjonalstatene som har delt Sápmi opp mellom seg, så jeg kritiserer ikke at også samiske kunstnere griper mulighetene til å inngå i både nasjonale og globale kunstinstitusjoner. Det finnes jo ennå ikke et samisk kunstmuseum. Men essayet til Gry peker på at samisk kunst risikerer å ende opp med å bli like så frakoblet fra samisk språk, kultur og verdensanskuelser i kunstmuseene som samiske objekter har vært i de etnografiske museene. Hun peker på verdien i å ha en ordentlig forståelse av det større bildet.
ME: Dere har også et bidrag om samisk skeiv kultur, en forskningsartikkel i form av brevveksling mellom Elisabeth Stubberud og Tuula Sharma Vassvik.
MD: Ja, det er et viktig bidrag som diskuterer endringer i det skeive samiske miljøet det siste tiåret, med fokus på arbeidet til blant annet organisasjoner som Sápmi Pride og Garmeres. Samtalen kretser rundt hvordan skeive samiske organisasjoner og grupper har kjempet med å etablere varige infrastrukturer for å samles. De skriver sterkt om sårbarhet og utmattelse i møte med det tunge arbeidet som kreves for å bygge opp nye institusjoner, ofte med ekstremt lite midler, blant annet fordi støttestrukturer ikke er innrettet etter prosjekter som går på tvers av landegrensene i Sápmi.
BK: Indirekte adresserer vi også tendensen til at majoritetsinstitusjonene kommer på det samiske i siste liten. Når forskningsprogrammer skal utformes, når konkurranser skal formuleres, når man skal sette ned komiteer, så blir ikke det samiske en integrert del fra starten av. Samtidig er det samiske feltet i ferd med å vokse seg sterkt ikke bare innenfor kunst, men også i akademia. Bare det at vi har samisk akademia kommer som en overraskelse for mange. Men det kommer ikke av seg selv, det er hard jobbing over lang tid og over flere generasjoner der Sámi allaskuvla har vært en helt sentral institusjon. Så må man videre ha en diskusjon internt i de samiske miljøene om hva man vil prioritere, hva det er viktig å bygge videre på. Hva slags infrastrukturer har det samiske kunstfeltet bruk for, utover de etablerte institusjonene?
MD: Infrastruktur ligger som en ganske sentral tematisk tråd gjennom mange av bidragene i boken. Både Christinas tekst og Petra Laitis bidrag peker på det enormt store ekstraarbeidet som samiske kunstnere har ved å måtte oversette eget arbeid og gjøre det gjenkjennelig i en majoritetskontekst. Hvis man skal skrive en søknad til Kulturrådet har man jo inntil nylig måttet skrive på norsk eller engelsk. Det har ikke vært inntenkt i støttesystemene at man skal kunne søke på samisk. Det har derfor heller ikke vært en selvfølge at administrasjonen i Kulturrådet eller utvalgsmedlemmer har kompetanse på samisk språk, kultur og kunst.
CH: Hvem er det egentlig som utvikler det samiske kunstfeltet i dag? Er det vi selv, eller er det majoritetssamfunnet? Hva ville samisk kunst vært om fornorskningen aldri hadde skjedd? Det siste er umulig å svare på, men det er ekstremt viktige å stille disse spørsmålene. Og det er grunnen til at jeg mener at den kunstneriske friheten i Sápmi er skjør og svak, fordi disse kreative prosessene skal ikke være styrt av politisk press eller føringer. Men når man lever under premissene til majoritetsbefolkningen, så er jo ikke kunsten fri. Mangelen på forskning, statistikk og et godt kunnskapsgrunnlag svekker også våre muligheter til å snakke kritisk om egne kreative prosesser.
Selv om mange av artiklene i boken er viktige for forståelsen av samisk kunst og fellesskap i majoritetssamfunnet og ute i verden, er boken også et bidrag til oss selv for å diskutere våre egne kreative prosesser. For det trengs, og det kjenner vi på årlig når vi møtes på KulturSápmi, som er den eneste bransjefaglige møteplassen hvor feltet treffes for å diskutere. Det har blitt en veldig viktig plass for å gjøre opp status for det samiske feltet og for å diskutere hvordan vi vil utvikle de samiske kreative prosessene.
ME: Det globale kunstfeltet spiser jo motstand, kan man si. Tenker dere at det er fare for at samisk kunst kan «ufarliggjøres» innenfor rammen av kunstinstitusjonene?
BK: Det er kanskje noe av det som vi bør snakke om fremover, hvordan kan man kuratere slik at den samiske kampen ikke bare blir redusert til et estetisk uttrykk.
MD: Det er vanskelig å generalisere om samisk kunst, for feltet består av så forskjellige kunstnere som inngår i kunstneriske økosystemer på ulike måter. Når vi med boken setter søkelys på betingelsene for samisk kunst i Sápmi, handler dette også om å stille spørsmål ved selve ideen om inklusjon. I dag kjemper både kunstinstitusjoner og akademia i Norge for å være mer mangfoldig, og det settes i gang masse tiltak for å få forskjellighet inn dørene på institusjonene. Men det snakkes altfor sjeldent om hva det er denne forskjelligheten møtes med når den kommer inn. Hvilke premisser blir samisk kunst synlig på? Vi er inspirert av de mange samiske kunstnerne som ikke bare er takknemlige for å bli invitert inn, men som samtidig stiller krav til institusjonene og bidrar til å endre etablerte praksiser. I en tid hvor majoritetsinstitusjonene har begynt å hungre etter samisk kunst for å gjøre opp for den historiske neglisjeringen, kan man nettopp kreve mer enn før. Den type spørsmål har vært viktige i det samiske kunstfeltet i mange år.
CH: Når det er sagt, så ser man jo at det er en større vilje blant de nasjonale institusjonene til å forstå, og å presentere samisk kunst på den samiske kunstens premisser, men det er jo ressurskrevende, og det er ofte der det stopper. Angående det at det samiske er underfinansiert – det er jo et språk man også møter i de nasjonale feltene, at kunstfeltet er kronisk underfinansiert. Det finnes egentlig veldig lite tall på hvordan den økonomiske situasjonen er i det samiske, sammenliknet med majoritetssamfunnene. Men det er noen interessante sammenlikninger som kan gi et bilde.
Sametinget, som har ansvar for forskjellige samfunnsoppgaver fra kunst, språk, til reindrift, annet næringsliv og diverse, mottar mindre i statsstøtte enn den norske operaen. Sametinget har omlag 150 millioner i kulturbudsjettet, det skal også dekke de samiske kunst- og kulturinstitusjonene. Ser man over til svensk og finsk side, er kulturbudsjettet til Sametinget på 18 millioner på svensk side, og i underkant av 3 millioner på finsk side. Det er veldig store forskjeller på arbeidsvilkårene til samiske kunstnere, og det preger feltet som helhet. ILO-konvensjonen nr. 169, som er hovedverktøyet i å styrke våre rettigheter som urfolk i en nasjon, har Norge ratifisert, men ikke Sverige og Finland. På veldig mange måter har du trukket «gulloddet» som samisk kunstner hvis du er født på norsk side, fordi virkemidlene er større på denne siden av grensen. Slik bør det ikke være i et sunt og bærekraftig økosystem. På svensk side kan man som same søke om støtte blant andre minoriteter. Men på norsk side er vi veldig opptatt av å understreke at vi har status som urfolk.
MD: Sametinget på norsk side støtter jo også samisk kunst fra svensk og finsk side. De samiske organisasjonene jobber også hele tiden på tvers av landegrensene på en helt annen måte. Men det er få hender som skal bære mye i det samiske feltet. Med alt det internasjonale fokuset, så er det et enormt krav om å levere alt mulig utenfor Sápmi. Og det får konsekvenser for arbeidet hjemme.
CH: På norsk side har jo Sannhets- og forsoningskommisjonen ganske nylig levert sin rapport, men på svensk og finsk side er man fortsatt i gang med prosessene. På norsk side konkluderer rapporten med at fornorskningen fremdeles eksisterer, også i kunstfeltet. Vi ser et før og etter rapporten, når det gjelder ansvaret nasjonale kunst- og kulturinstitusjoner tar for feltet. Jeg håper og tror at vi er vitne til en stor endring, så nå må det politiske også følge etter – og midlene, sånn at det samiske kunst- og kulturfeltet står klare for å møte etterspørselen og ha muskler nok til å utvikle feltet på egne premisser.