I ungdommen pleide jeg og en ung journalistvenn å underholde hverandre ved å baktale journaliststanden, og særlig den treigeste varianten av dem alle, samferdselsjournalistene: menn i femtiårene som skrev én artikkel i uken om veiutbygginger som aldri ble noe av. Et mindre interessant saksfelt, dekket av en mindre spenstig gjeng var utenkelig. Og det var komplett uforståelig at disse folka også hadde fått til ansvar å dekke saker som handlet om internett. I dag, tretten–fjorten år senere, har samferdselspolitiske stridigheter satt norsk politikk på hodet. Dessuten har kapitalen og informasjonsteknologien fullstendig underlagt seg vår livsverden de siste tretti-førti årene, samtidig som hele det økonomiske og teknologiske systemet vi lever under må reorienteres radikalt for å bli bærekraftig. Disse forholdene har gjort det åpenbart at et begrep som «infrastuktur», samferdselens materielle side, er høyaktuelt for både å forstå og forandre verden, og at det alltid har vært det.
Årets Festspillutstiller Mari Slaattelids utstilling Kystverket på Bergen Kunsthall er et talende eksempel på hvordan infrastrukturbegrepet har blitt uomgjengelig også i kunstfeltet, enten det er snakk om kunstens teknologiske forutsetninger, eller de teknologiske betingelser for menneskets forhold til omgivelsene. Særlig er det helt sentralt å forholde seg til infrastruktur om en, som Slaattelid, gir seg i kast med landskapet. Landskapsmaleriet har kanskje alltid handlet om vilkårene for menneskets forhold til naturen, i bunn og grunn. Slaattelid viser selv til Caspar David Friedrichs vandrer i en tekst til utstillingen. Men når noen byr oss et landskap å beskue i dag, er det simpelthen umulig å se noe annet enn vårt eget blikk for landskapet og de inngrep som vår verdensorden står bak i den antropocene geologi. Slaattelids lange karriere som maler har spent vidt, men landskapet har hele tiden dukket opp i ulike fasonger, som motiv, tema og «kompositorisk verktøy», som kurator Steinar Sekkingstad så fint påpeker i sin tekst til utstillingen. I denne utstillingen setter Slaattelid det menneskelige perspektivet på, og bidraget til landskapet i sentrum, bokstavelig talt.
Utstillingens bærende motiv – som også har gitt utstillingen sin tittel – er et fjordlandskap, og midt i bildet står en trekantet form montert på en stang. Og over trekanten, i en stige som strekker seg mot himmelen, står i enkelte bilder en mann, sett fra siden eller bakfra. Om motivet høres underlig ut, er det helt realistisk. Trekanten forestiller en ny type sjømerker som nå plasseres ut langs hele norskekysten, og mannen monterer eller utfører service på installasjonen. I tillegg til å være en slående visuell form, er selve sjømerket et fascinerende stykke ingeniørkunst som gjør bruk av noen perseptuelle fenomener som i aller høyeste grad er relevante for den som interesserer seg for billedkunstens kognitive og samfunnsorienterte sider.
Det ene er selve den tekniske funksjonen, for siden det er umulig å bedømme avstand til direkte lys i mørket, er merket indirekte opplyst. Den sjøfarende vil altså ikke se lyset fra lanternen, men lyset slik det reflekteres fra selve trekantformen. Slik jeg leser det blir sjømerket da et fruktbart motiv for å tenke over hva vi ser og hvordan vi gir det mening: Den romantiske kunstneren og hennes etterfølgeres innstilling til omverden har blitt beskrevet som en veksling mellom speilet og lampens funksjon, altså en «nøytral» registrering eller en «personlig» belysning. Lyset på sjømerket formidler ingenting utover seg selv; sjømerket reflekterer, men må belyses. Det andre er årsaken til at disse sjømerkene monteres nå. Behovet har meldt seg etter at de siste tiårenes velstandsøkning har ført til at det nå finnes veldig mange flere båter som kjører fryktelig fort, og vi fortsetter å kjøre fort i mørket. Denne formens introduksjon i den norske naturen er altså en konsekvens av endringer i samfunnet som til syvende og sist er økonomiske og teknologiske – og dermed også politiske.
Ved siden av bildene av dette sjømerket er utstillingen satt sammen av en serie varianter av et øye, samt en annen rekke bilder hvor fjorden er motiv, skapt med utgangspunkt i hvordan det ser ut når man fjerner en remse maskeringstape. Disse siste bildene skal danne kjernen i Slaattelids neste store separatutstilling, på Kunstnernes hus til neste år. I utstillingen på Bergen Kunsthall danner de tre bildegruppene en overbevisende helhet, særlig siden bildene av sjømerket tar opp i seg sentrale elementer fra de to andre seriene.
Men førsteinntrykket disse bildene etterlater handler slett ikke om persepsjon eller kommunikasjonssystemene som muliggjør samferdsel. Slaattelids aller klareste valg i denne utstillingen er paletten. Varmen slår mot oss. Og siden jeg for bare et par uker siden sto i de samme salene og så årets bergenske masterkull presentere sine avgangsarbeider og fikk noe av den samme fargeopplevelsen, er det lett å spørre seg om det vi ser er stilmessig etterplapring av fargetendenser annetstedsfra, eller om vi simpelthen ser tidsånden manifestere seg med litt ekstra ettertrykkelighet.
Slike originalitets- og motediskusjoner er kanskje ikke så interessante uansett, det viktige er jo hvordan uttrykket virker, og her virker det til de grader godt. Slaattelids bearbeiding av de samme motivene i ulike varianter, og med ulike formspråk, kunne fort fått et litt uttenkt preg, som en demonstrasjon av kunstnerens tekniske virtuositet og formale oversikt: malerens insistering på at mediet er budskapet. Her får vi servert alt, fra det helt abstrakte, via små pek til Rothko, til ganske naturtro gjengivelser, i alle fall når det gjelder form. Men det rike fargespekteret, sammen med Slaatelids åpenbart nysgjerrige, og dermed vitale, utforsking av malingens møte med underlagene, gjør utstillingen til en umiddelbart slående erfaring, estetisk interessant på mikro- og makronivå samtidig.
En som først kunne tenkes å stå nært Slaattelids prosjekt, er Fredrik Værslev og hans solnedgang fra Festspillutstilingen i 2016, men når en ser nærmere etter, sto hans ferdige resultat i diametral motsetning til Slaattelids. Der Værslev brukte maskiner og skapte et helt styrt, men også tilfeldig uttrykk, synes Slaattelids tilnærming å være fullstendig menneskelig, det vil si fri, men bestemt. Om det høres idealistisk og gammelmodig ut er det kanskje riktig. Slaattelids ensomme menneske i toppen av stigen er den som gjør kommunikasjonen mulig her. Men det er en idealisme uten store illusjoner.
Norsk fyrvesen ble stiftet på 1840-tallet, og var en del av det moderne gjennombruddet i norsk økonomi- og samfunnsliv midt på 1800-tallet, og som ifølge medieviteren Anders Johansen var preget av noen utopiske forestillinger «om bevegelse, forbindelse, utveksling, forening osv.» Når Slaattelid stopper opp ved, og nærmest mediterer over et nytt sjømerke utenfor hytten sin, gjør hun seg ikke til talsperson for slike forestillinger. Snarere blir det til en betraktning over disse idealenes teknologiske og perseptuelle forutsetninger: deres plassering og funksjon i en materiell virkelighet.