Kunsten utfyller fengselsarkitekturen
Viser norske kunstnere størst solidaritet ved å tilby asylantene trøstende estetiske, «gode øyeblikk», eller gjennom å ta stilling mot regimet som fengsler dem? Jeg heller mot det siste.
Viser norske kunstnere størst solidaritet ved å tilby asylantene trøstende estetiske, «gode øyeblikk», eller gjennom å ta stilling mot regimet som fengsler dem? Jeg heller mot det siste.
Sæsonen byder på neonatale fortidselefanter og gensyn med 250 års kolonihistorie i Dansk Vestindien. Mørket har også lagt sig over Den Danske Pavillon i Venedig.
Snarere enn å bruke kunst som «bevis», slik Ingrid Halland påstår, har Munchmuseet med serien +Munch tvert imot ønsket å åpne opp for en mer søkende forståelse av Munchs kunst.
Den norske kunstvåren starter sterkest i vest, der Bergen Kunsthall dyrker den institusjonelle separatutstillingen mens Hordaland Kunstsenter erklærer utstillingsformatet for dødt.
At kunsten på Trandum er blitt valgt for å forskjønne internatets brutale arkitektur, kan være en åpenbart kritisk og – i situasjonen – helt relevant faglig og politisk handling.
Trots chefsbyten på institutionerna och förändringar på galleriscenen, så visar den svenska vårsäsongen på behovet av nya intellektuella och konstnärliga impulser i konstlivet.
Den siste månedens kulturpolitiske utspill fra Høyre bærer nyliberalismens og nasjonalismens kjennetegn. Foreløpig har ikke partiet mot til å koble disse sammen.
Utstillingsserien +Munch på Munchmuseet i Oslo har vært preget av problematiske kuratoriske grep og utdaterte kunsthistoriske metoder.
Bergen Assembly eller Berlinbiennalen? Hvem gjorde det bedst i 2016. Vi analyserer årets bidrag til Kunstkritikks julekalender.
Utställningen Like før: Sidsel Paaske 1937–1980) är en del av många olika personers och institutioners dedikerade arbete.
De selvorganiserte og kunstnerdrevne initiativene har en direkte og stor påvirkning på kunstfeltet, og det er et tap at dette ikke fremheves som en styrke på Nasjonalmuseet.
Om Trump innebär slutet för den gamla tiden, så måste de kritiska modellerna tänkas på nytt. Vi behöver en kommunistisk poetik, en poetisk princip för den samtida konsten.
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.