Paljetter er et materiale som én gang var eksklusivt og upraktisk, men som i dag ofte assosieres med billigmote-industrien. Likevel virker paljettens status i smakshierarkiet tøyelig. De brukes fortsatt ofte på effektfullt vis i kostbare plagg, individuelt påsydd skjør silkechiffon, for eksempel. Samtidig brukes de noen ganger som en kommentar til smakshierarkier. I en slik camp innpakning kombineres kanskje typisk maskuline plagg med paljetter, som basketshorts eller smoking, i en overskridelse av kjønnede kleskoder. Men mest av alt er paljetter et nokså normativt tegn på fest og feiring – en motvekt til alvor og måtehold.
I den tidligere klesdesigneren og nå kunstneren Admir Batlaks utstilling på Munchmuseet, I knekken, møter man vridde og draperte stoffer dekket med tette remser med nettopp glitrende paljetter. De henger fra kantene på seks veggmonterte aluminiumspaneler med hullete flater, tilsvarende slike som brukes som kostnadsbesparende grep i fasadekonstruksjonen på nyere kontorbygg. Veggen panelene er montert på skrår ut i rommet, og selve panel- og paljettkonstruksjonene er arrangert i en dekonstruert spiral som klatrer oppover veggen. Til høyre for spiralen løper det en vertikal rekke med seks rektangulære paneler, samt to trekantede paneler, øverst og nederst. Disse inneholder tekstiler – et gjennomskinnelig vinylstoff og tykkere, tovet polyester – dekortert med knudrete striper i sterke farger. Uttrykket er malerisk, men er visstnok oppnådd ved å trykke fotografier av paljetter, og kan minne om Gerhard Richters smurte abstraksjoner.
Selv om paljetter som nevnt kan ha mange ulike konnotasjoner, avhengig av forbindelsene de settes i, utstråler bruken til Batlak fremfor alt behagelig, skimrende blikkfang – et konvensjonelt «se på meg!». På gulvet foran veggen, ligger enda to vridde bunter oppå paneler tilsvarende de på veggen. Paljettene er hvite og de draperte formene her minner om en tulipan og et brudeslør. Dette oppleves som et noe oppstyltet forsøk på displayestetikk, tilsvarende hva man finner i konseptbutikker som hyppig tar i bruk arkitektoniske grep for å skape et eksklusivt utrykk, slik som Dover Street Market eller 10 Corso Como.
Den gjentagende bruken av paljetter som skulptur eller motiv er pen, men ikke spesielt forførende. Det kommer nok av at buntene som henger der på veggen, vridde og liksom henslengte, oppleves som et stivt utrykk opp mot de feststemte og lekne assosiasjonene til paljetter man møter i klær og andre steder. Man kan forestille seg at de fargerike paljettene kommer og hekter seg på det som er grått og blodfattig, og at verket dermed gestikulerer i retning av skeive miljøer og pridefeiringens inntog i den større offentligheten, slik en del av Batlaks tidligere skulpturelle arbeider gjør. Samtidig er ikke paljetter ensbetydende med det skeive, og en slik spisset lesning krever en god porsjon velvilje. Selv om formidlingen på Munchmuseet hevder at dette til dels er et politisk prosjekt, inspirert av de massive og antiestiske spomenik-krigsmonumentene i det tidligere Jugoslavia, er en slik kunsthistorisk forbindelse til radikal og sosialistisk kunst vanskelig å få øye på. Til det er installasjonen til Batlak for konvensjonelt pyntelig, det er dessuten ingenting spesielt ladet med hvordan materialene er tatt i bruk.
Denne utstillingen er den tredje i rekken av Munchmuseets serie Solo Oslo, som tar sikte på å «utvikle den lokale kunstscenen ved å gi nyetablerte kunstnere og formidlere en mulighet til å utvikle sin praksis». Blant utstillerne så langt er det vel strengt tatt bare Batlak, som i kontekst av Oslos kunstscene, kan kalles noe i nærheten av nyetablert. Mens de tidligere utstillerne i serien, Sandra Mujinga og Piya Wanthiang, allerede var velkjente navn i feltet med flere omskrevne separatutstillinger bak seg, har Batlak frem til nå bare vært sporadisk synlig som kunstner og kunstnerskapet har en begrenset kritisk resepsjon. Selv om Batlaks utstilling er den svakeste i rekken, kan man tenke at den forsøker seg på mange interessante grep – arkitektonisk, materielt og formmessig – som kan videreutvikles eller spisses i fremtidige verk. Med andre ord virker tanken om at Solo Oslo handler om å gi en kunstner uten en helt etablert praksis en anledning til å utvikle seg, for første gang troverdig.
