Søt horror

Samtidens berettigede teknologiparanoia får fritt utløp i Tora Dalsengs utstilling Fantasma i Oslo Kunstforenings gamle festsal.

Tora Dalseng, Fantasma, 2019. Foto: Istvan Virag.

Søte ting assosieres med det feminine, infantile og forsvarsløse, og utgjør, ifølge kulturteoretikeren Sianne Ngai, en estetisk kategori av det mer manipulative slaget. I utstillingen Fantasma, organisert av 1857, setter Tora Dalseng dette frieriet til betrakterens empatiske system opp mot den uhyggelige stemningen som rår i Oslo Kunstforenings festsal og tilsluttende rødtapetserte rom, der relieffer av mytiske dyr og menneskefigurer skuler ned fra taket.

Tre nedtusjede bord og to stoler er plassert i en vid sirkel, omgitt av mdf-plater lent mot veggene. Noen er kledd i speilfolie og påmalt diamantformede bord. Én er dekorert med klistremerker av disneyslott, og påtegnet en mur, hjerter, hodeløse smil og tekstbrokker. En vegg med et eldre, delvis avdekket veggmaleri står utildekket og minner om ruinene vi bor i og over. Interiørets flyktige preg, med alt plassert på gulvet eller lent mot veggene, kler det nusselige hærverket til Dalseng; det er som å komme inn på en bar der en gjest har tagget ned alle bruksflater med syrlig gul, rosa, blå og grønn.

Rabling på bruksflater er noe en gjør når en befinner seg på grensen til det bevisste, og er beslektet med psykografien surrealistene tok i bruk for å unnslippe rasjonaliteten kulturen hadde trent dem i. Med sin presist klønete strek og forenklede form kanaliserer Dalsengs figurer en fan-tilnærmelse til et førpubertalt univers. Hjerter, stjerner, blomster, spøkelser, kattepuser, og hodeløse kvinnekropper kobles på utsagn som spenner fra trivielle meddelelser («gone to the bar») over produktbeskrivelser («canned rabbit», «poet’s blood») til t-skjorte-mantraer («I’m OK, you’re OK») og sitater fra okkultisten Alistair Crowley og filmskaperen Rainer Werner Fassbinder («Love is the law», «Fear eats the soul»). Spillet mellom barndom, nostalgi, og alvor er også synlig i flyeren til Fantasma, der tittelen er skrevet speilvendt oppå et sentralmønster som blander bonderomantikk med Pac-Man.

Veggene i det tilsluttende rommet er tapetsert i burgunder og gult, med et hypnotisk, rorschachsk mønster av blader og frukt som ligner øyne. Speilvendingen av forenklede plante- og øyeformer, har smittet fra tapetet til flere av møblene. To overmalte funne malerier med forseggjorte trerammer som forestiller eikeløv og epler henger foran veggen. I Spagetti (2019), anes et bygårdsmotiv under et lag av svart, matt maling, og en kroppsløs hodeskalle med flosshatt svever oppe i høyre hjørne, over en mengde buktende, hvite linjer. I Magikerne (2019), går tre sorte spøkelser gjennom et gråhvitt landskap preget med kortspillsymbolene ruter og spar, og noen uformelige klumper, kanskje skyer.

Ordet «fantasma» kommer opprinnelig fra gresk og betyr drømmebilder, men assosieres etter populariseringen av mekaniske innretninger for illusjonsproduksjon på 1700-tallet, med speil, lys og optikk. Det er påfallende hvordan rasjonalitetens verktøy ufarliggjøres gjennom mystifiserende bruk og lesninger. Enhver teknologi som er tilstrekkelig avansert oppleves som magi, heter det. Oppfinnelsen av elektrisiteten legger årsaken bokstavelig i ledning, ute av syne. Det at den kan gi opphav til tilsynelatende uforanledigede fenomener, forbinder elektrisiteten med forestillinger om spøkelser og ånder. Dalseng drar elektrisiteten i bygningen ut i besynderlige, sylindriske lyskilder; en ser ut som en stabel flyvende tallerkner hengende fra taket, to andre er montert på hvite, minimale rektangler lent mot veggen, det klare glasset dekorert med hvite og røde, slimaktige rennelinjer

Tora Dalseng, Fantasma, 2019. Foto: Istvan Virag.

Teknologiens magiske aura forsterkes i dag av den besjelende måten vi forholder oss til den digitale grensesnitt-teknologien på. Vi tiltaler den med ufarliggjørende, feminine navn som «Siri» og «Alexa» og i en omgangsspråklig tone. Det er fristende å lese inn en preventiv intensjon i øynene og ansiktene Dalseng har tegnet. De er talismaner mot en samtidig versjon av folketroens «onde øye»: evnen til å forårsake skade med noe så enkelt som et blikk. Beskyldningene om å ha kastet det onde øyet, rammet oftest personer lavt på den sosiale rangstigen, med liten politisk og økonomisk makt. Blikket man søker å beskytte seg fra i dag, tilhører derimot en velstående, overnasjonal elite. Småparanoide teiper vi over datamaskinens integrerte kamera, som om det var gjennom denne kanalen vi avhendet persondataen vår.

Kognisjonsvitenskapen har gitt overvåkningsindustrien redskaper til å utnytte vår tilhørighetssøkende adferd. Informasjonssankingen foregår skjult bak tjenester og funksjoner utviklet for å appellere til basale behov gjennom vanedannende bekreftelser. Hvordan bryte ut av våre sjarmerende kommunikasjonsprotesers tryllekrets – om vi vil det? Kanskje ved å være mer presise i måten vi omtaler disse teknologiske fenomenene på, og slik gjøre deres manipulasjoner gjenkjennbare.

Er skyene Dalsengs spøkelser vandrer under, skinnbilder av energikrevende tjenerparker? Hennes sjarmerende, barnebokaktige tegninger resonnerer i hvert fall med kommunikasjonsprotesenes ufarliggjorte overflater. Bekreftelesesmekanismene både hekter brukeren, og lukker muligheten for eksponering mot meningsbrytning. Vi avlæres evnen til å kommunisere på tverrs av uenighet. Slik isoleres vi samtidig som vi settes i forbindelse med hverandre. I Fantasma er redskapene for delingsmøter skjøvet til siden. Ingen kan sitte sammen rundt de spredte bordene.

Tora Dalseng, Fantasma, 2019. Foto: Istvan Virag.

Diskussion