Plantenes internett

På midten av 2010-tallet, omtrent samtidig som bregner, sukkulenter og kaktuser inntok middelklassehjemmenes stringhyller og teakbenker, begynte de grønne plantene å dukke opp i kunstgalleriene. Først som dekorative rekvisitter i installasjonsinteriører, og deretter som hovedattraksjoner, for ikke å si hovedkarakterer. For når kunstnere arbeider med planter er det overveiende for å fremheve deres status som aktive og kommuniserende organismer.

Slik er det definitivt i Daniel Slåttnes’ utstilling Vegetal Connections på Atelier Nord ANX. Slåttnes tar utgangspunkt i plantenes evne til å sende bioelektriske signaler. Synet på menneskelig intelligens som prosessering av signaler åpner for å inkludere også andre signaliserende organismer i en mer omfangsrik intelligensdefinisjon, og Slåttnes tar dette ganske bokstavelig i sine forsøk på å kommunisere med stueplantene sine.

De mest iøynefallende av verkene er tre hjemmelagde roboter som fungerer som utvidede «proteser» for plantene – eller som bevegelige, selvdrevne blomsterpotter om man vil. Slåttnes har festet elektroder til plantebladene, de tynne ledningene er viklet omkring konstruksjonene som et overjordisk rotsystem og er koblet til robotbena slik at de elektriske signalene fra plantene får dem til å krabbe bortover gulvet i rykk og napp. Resultatet er en slags stueplante-kyborger, autonome systemer som synes å utrykke vilje gjennom bevegelsene. Et par andre planter var koblet opp til synthesizere på åpningskvelden og «fremførte» en konsert med et kaotisk elektronisk lydbilde.

Også Slåttnes og partneren Sara Rönnbäck var koblet opp med elektroder som oversatte hjernebølgene til lyder under en performativ seanse på åpningen. De heklede konstruksjonene tvunnet omkring røkelseskar, dyreskaller og harelabber som de brukte til å utføre diverse rituelle handlinger med, henger fortsatt fra taket i galleriet. Både de pseudo-sjamanistiske ritualene og de teknologiske protesene handler om å aktivere gjenstandene, enten det gjelder talismaniske kunstverk eller planter (blant skulpturene som ikke er kinetiske finner vi talende nok kaktuser plantet i et par joggesko). Når planter bringes inn i kunstrommet er det gjerne uttrykk for en økologisk bevissthet, men i Slåttnes’ tilfelle tenker jeg at det i like stor grad dreier seg om å forløse den animistiske impulsen som ligger latent i «møtet», som man sier, med kunstobjektet.

Det er ikke overraskende at interessen for animisme har tatt seg opp i en tid der alle ting er i ferd med å bli «smarte» og oppkoblede. Det er slående at aktiveringen av plantene i Vegetal Connections skjer gjennom et tekno-økologisk kommunikasjonsnettverk der det ikke skilles mellom høyerestående og laverestående liv, mellom kunstner og verk. Alle er oppkoblet, alle settes i performativt arbeid.