Den 58. Veneziabiennalen åpner på lørdag denne uken med 79 kunstnere i den internasjonale utstillingen, 90 nasjonale paviljonger i og utenfor biennaleområdet Giardini og et omfattende sideprogram. Kunstkritikk traff kunstneren Roderick Hietbrink (f. 1975) over en espresso på biennaleområdet. Hietbrink jobber i Oslo og Amsterdam og er produksjonsansvarlig på Unge Kunstneres Samfund i Oslo.
Kunstkritikk: Hva er ditt inntrykk av Veneziabiennalen 2019?
Roderick Hietbrink: Den er våt! Regnet øser ned. Utover det må jeg si – selv om dette ennå ikke er en fullt formulert erkjennelse – at biennalen bærer preg av den politiske og økologiske situasjonen kloden befinner seg i. Dette er til stede i mange arbeider, som ofte munner ut i store spørsmål som «hvem er vi?» eller «hva er vi laget av?». Det handler om en slags post-antroposentrisme, en tendens til å forsøke å komme bort fra mennesket som alle tings sentrum. Samtidig er det en fatalistitisk tendens i en del arbeider, som Jon Rafmans video Disasters under the Sun, der en gruppe digitaliserte, menneskelignende dukker tumler rundt i et udefinert landskap. Det er en følelse av noe skjebnesvangert i denne kunsten. Jeg setter virkelig pris på forsøkene på å komme bort fra antroposentrismen, men likevel er det, nesten med nødvendighet, mange arbeider som har mennesket i sentrum. Dette utgjør en konflikt, og her ligger også fatalismen. Det er noe vi ikke kan unnslippe.
Hva ville du forandre om du var direktør for biennalen?
Jeg deltok i Sao Paolo-biennalen i 2018, og noe jeg satte veldig pris på var at det var gratis inngang. Det å gjøre biennalen tilgjengelig for alle ville utgjøre en stor forskjell. Ellers kan man ikke annet enn å reagere på den koloniale historien, og den politiseringen av kunsten som finner sted i forsøk på forsoning. Årets nederlandske paviljong er et eksempel. Den samtidige historiseringen av Gerrit Rietvelds paviljong og forsøket på å inkludere en postkolonial praksis, i form av Iris Kensmils arbeider, er ikke helt uproblematisk. Jeg setter større pris på Den franske paviljongen, der Laure Prouvost har fått frie tøyler til å gjøre som hun vil.
Hva driver du selv med for tiden?
Jeg skal ha en utstilling på Rake i Trondheim i neste uke. Ellers forbereder jeg meg på å ta over som fungerende direktør for Unge Kunstneres Samfund i Oslo når vår leder, Rhea Dall, tar permisjon noen måneder for å gjøre ferdig sin doktorgrad. Jeg ser frem til blant annet å presentere separatutstillinger med Victoria Pihl Lind og Mikael Brkic.
