Munch: selvopptatt, sytete og kranglevoren?

Uansett betydning som kunstner er det vanskelig å holde oppe interessen for Munch som person gjennom tilsammen tusen sider.

 

Uansett betydning som kunstner er det vanskelig å holde oppe interessen for Munch som person gjennom tilsammen tusen sider. Næss’ fremstilling er saklig og ryddig, men lite poengtert og noen steder mangelfull. Stenseth gir et interessant perspektiv på sykdom, men hypotesen om en familiepakt er ikke helt overbevisende.

Munch, en biografi av Atle Næss (Gyldendal Norsk Forlag, 2004) Pakten, Munch – en familiehistorie av Bodil Stenseth (Aschehoug, 2004)
Edvard Munch

Sant og si fremstår Munch slik vi lærer ham å kjenne i høstens to bøker som en ensporet, selvopptatt, sytete og kranglevoren fyr, som etter at han sluttet å gå på fylla i 1908 til og med blir kjedelig. Skal vi tro forfatterne hadde han en selektiv sosial intelligens; han gjør hva han må for å skaffe seg kunder, oppmerksomhet og gode hjelpere, men mangler empati. For å kompensere for fraværet av ekte medmenneskelig engasjement kjøper han seg ut av følelsesmessig gjeld til så vel venner som familien. Han fremstår dessuten med et uspiselig kvinnesyn, var livredd for å gå inn i gjensidig forpliktende relasjoner til kvinner og griper også når det gjelder seksualitet til det å kjøpe seg tjenester. Man forstår godt at Munch etter hvert ble nokså isolert og satt igjen med få venner. Til og med den gamle kampfellen Jens Thiis greier han å såre og støte fra seg mot slutten av livet hvis vi skal tro Næss’ fremstilling. Når dette blir inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest bøkene, kan det jo komme av vinklingene på mannen mer enn at inntrykket gir et sant bilde av Munch.

Kanskje er det slik at det ikke finnes noe korrekt og enda mindre rettferdig bilde av personen Munch, men kun ulike fremstillinger knyttet til de vinklinger forfatterne måtte anlegge på stoffet. I så måte utgjør Stenseth og Næss to ulike poler ved at den ene fremstillingen eksplisitt tar utgangspunkt i en hypotese som er spekulativ og egnet til å vekke en potensiell lesers nysgjerrighet, mens den andre tilstreber en saklig fremlegging av dokumenter langs en kronologisk akse. I begge tilfeller savner man en problematisering av genre, skrivemåte og vinklinger – og ikke minst savner man en kritisk gjennomgang av kildegrunnlaget og drøfting av tidligere fremstillinger.


«Pakten»
Stenseth er ute i et bestemt ærend: Hun vil underbygge en hypotese om at det i Munchs familie fantes en uutalt pakt som gikk ut på at de ikke måtte få etterkommere. Siden den påståtte pakten er «uutalt» vil det ikke være mulig å underbygge den annet enn gjennom å bygge opp en indisierekke. Forfatteren legger frem mengder av stoff som i seg selv er interessant og som hun uten videre motforestillinger fortolker dit hen at de kan underbygge hypotesen. Fortolkninger som for flere enn én leser kan virke forbausende. Ikke minst gjelder det når hun fremsetter sin teori om at bror Andreas «tok sitt eget liv ved ikke å sørge for å få legehjelp i tide». Han skal ha ønsket livet av seg fordi han hadde brutt familiens pakt om ikke å føre slekten videre ved å sette barn på sin hustru.

Det burde kanskje ha slått forfatteren at når hun ikke er i stand til å finne håndfaste bevis for sin hypotese, så kan det komme av at den har liten grad av sannsynlighet: Kanskje er det slett ikke slik at det forelå noen uutalt pakt om at barna ikke måtte få etterkommere. Kanskje var det så banalt at Munch av ulike grunner – for eksempel økonomiske grunner, muligens også fordi han ikke ville ta ansvar for andre enn seg selv, kanskje fordi han ikke var særlig begeistret for barn og i hvert fall ikke ville forstyrres i arbeidet – vegret seg for å stifte familie.

Munch hadde få motforestillinger mot å gå til sengs med kvinner og hadde i perioder et aktivt seksualliv. Munch ser jo ut til å ha hatt et for sin tid frigjort forhold til seksualitet og noe av hans problem med enkelte kvinner kan skyldes at de ikke delte hans frigjorthet. Det kunne for øvrig vært av interesse om Stenseth hadde gått nærmere inn på plasseringen av Munch i forhold til den omfattende seksualdebatt som gikk over Norden på 1880-tallet. En debatt som er grundig dokumentert i Elias Bredsdorff i Den store nordiske krig om seksualmoralen fra 1973.

Broren Andreas var som vi forstår heller ikke avholdende. De to stakkars søstrene hadde vel ikke særlig muligheter til seksuell utfoldelse slik det rådende kvinnesynet var. Den dårlige økonomien gjorde dem heller ikke særlig attraktive for mer bemidlede menn, og de var antakelig betenkt på å gifte seg under sin stand. Etter at Laura var erklært sinnsyk hadde hun heller ikke anledning til å gifte seg.

Sykdomshistorie
Uansett om man kunne ønske at Stenseth la frem sin hypotese med mindre skråsikkerhet, har den fungert fruktbart for boken i så måte at den virker som et drivhjul som fører leseren fremover i boken og gir retning til fremstillingen. Den er et redskap som gjør at forfatteren blir i stand til å sortere begivenheter ut fra om de er viktige eller uviktige i forhold til historien om Munch og hans familie. Hun setter også familien Munchs faktiske sykdommer og deres opptatthet og forståelse av eget sykdomsbilde inn i en videre samtidshistorisk ramme, som gjør at dette blir noe mer enn en tradisjonell biografi. Hva en ekspert i medisin og sykdomshistorie vil kunne si om Stenseths bruk av medisinalhistorien kunne vært interessant å vite.

Den alminnelige av relasjonen verk – liv når det gjelder Munch, er at de har vært nært vevet sammen. Mer enn én forfatter har tolket Munchs kunst som en speiling av Munchs liv. Eller riktigere sagt av visse episoder i Munchs liv slik de virket inn på hans sinn. I dette tilfelle må vi tro at en biografi vil kunne bidra til forståelsen av Munchs kunst gjennom en forståelse av personen som har skapt kunsten. Det problematiske ved dette er at nest etter Munchs bilder, er det resepsjonen av hans kunst som er det mest interessante ved Munch. For å gripe fatt i denne resepsjonen må man ut over fikseringen på personen Munch og sette ham og hans kunst inn i en bredere historisk – herunder kunsthistorisk, sosial og kulturell kontekst. Styrken med Stenseths bok er at den faktisk gjør dette i forhold til noen felter.

Atle Næss har verken en hypotese han vil bevise eller en fiks idé om Munch som han forsøker å overtale oss til å slutte oss til. Han har som ambisjon å gi en kronologisk fremstilling av Munchs liv ved å legge akt til akt. Det man kan savne er en poengtering av hva som er viktig i forhold til alle de trettende trivialiteter som fyller hverdagen for oss alle.

Næss legger i liten grad det biografiske til grunn for tolkninger av verkene, og er forsiktig med å utlede elementer til biografien fra verkene. I hans bok får man følelsen av at verk nevnes for å påminne om de viktigste bildenes kronologiske relasjon til den perioden det enkelte avsnitt behandler.


Berlin 1892
Resepsjonen av Munch i samtid er et aspekt som begge bøkene berører. Resepsjonen spiller vesentlig en rolle i den grad den har betydning for Munchs anseelse, økonomi eller sjelelige balanse, mens den i en kunsthistorisk sammenheng må sees som et helt vesentlig bidrag til hvordan Munch innarbeides i kunstsystemet. Den enkeltbegivenhet som spiller den største rollen for at Munch i dag er en internasjonalt kjent kunstner var hans utstilling i Berlin høsten 1892. I Næss’ bok omtales den over fem sider i en bok på tilsammen 607 sider (s. 129-34).

I en kunsthistorisk fremstilling ville man forvente at dette ble viet bred plass – ikke minst resepsjonen av utstillingen og konsekvensen, men dette er jo ingen kunsthistorisk fremstilling – det er jo «bare» en «biografi» – eller er det det? Hvis vi tar utgangspunkt i at den kunsthistoriske fremstilling har sin hovedsaklige forpliktelse til å redegjøre for begivenheten relatert til den betydning den fikk for kunsthistorien – i dette tilfelle hvordan den kom til å utløse en reaksjon som på sikt delte kunstnermiljøet i Berlin og førte frem til dannelsen av en Secession og hvordan enkelte kunstnere i Berlin ble stimulert til å fornye sin kunst i en mer radikal retning – vil det viktige med denne begivenheten innenfor biografien være hvordan Munch opplevde begivenheten, hva han fikk ut av den – bl.a. økonomisk, hvordan den virket inn på hans fortsatte livsskjebne og plassering i kunsthistorien.

Leser vi Næss, gir hans fremstilling en grei og kortfattet om enn overflatisk kunsthistorisk fremstilling av begivenheten. Fremstillingen berører imidlertid i liten grad Munchs reaksjon (som han referer på s. 134). Det er interessant å sammenlikne Stenseths fremstilling av samme begivenhet (s. 203-7) – der nettopp begivenheten blir skildret ut fra Munchs perspektiv, og det er hans personlige reaksjoner som blir satt i fokus – den kunsthistoriske betydning av begivenheten fremgår, men er ikke hovedsaken. Det er imidlertid denne vinkling man forventer å finne i en biografi av den type Næss har skrevet.

Problemet med enkelte avsnitt i Næss bok er at den i for liten grad rendyrker sin genre og at det er en tydelig nivåforskjell når Næss skriver biografisk og når han skriver kunsthistorie. Vil man skaffe seg en lettlest oversikt over Munch og hans kunst, finnes ingen bedre bok å gripe til, så får man heller gå til faglitteraturen dersom man vil fordype seg i kunsten.

Boken har det fortrinn at den er ryddig og oversiktlig og er derfor et nyttig verktøy for alle som arbeider med Munch. Idet en så stor del av Munch-litteraturen har vært knyttet til fremlegging av de akter som Munch-museet besitter – enten i form av kunstverker eller skriftlig materiale, knyttet til utstillingsprosjekter, fyller Næss’ bok en rolle som nøktern kronologisk gjennomgang hvor et materiale som ellers er spredt i spesiallitteraturen blir syntetisert.


Private papirer
Et problem alle som skriver om Munchs liv støter på, er spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til hans egne notater, brever og andre typer samtidige private papirer. Som forfatter er den store mengden av Munchs papirer uinspirerende lesning, preget av gjentakelser og uten det fortellertalent man kan støtte på hos enkelte av hans kolleger. For enhver som har lest i Munchs brever, blant annet det utvalget av brever til familien som ble redigert av Inger Munch etter kunstnerens død, blir det i lengden trettende å lese om de to ting han etter brevene å dømme er mest opptatt av: sin helse og økonomi.

Helse og økonomi er vel fortsatt i tillegg til seksualitet, det som opptar mennesker mest her i verden – så slik sett avspeiler Munchs brev hans normalitet. Leser man andres kunstnerbrev fra samme periode – selv har jeg gått grundig gjennom blant andre Harald Sohlberg og Thorolf Holmboe – sitter man igjen med et sterkt inntrykk av at malere kanskje enda mer enn folk flest er opptatt av helse og økonomi. Kunstneres brev er ofte skuffende lesning for den som søker åndelig veiledning. De er også oftest totalt uten interesse for tolkninger av deres kunst.

Når Munch er en stor kunstner avspeiler altså ikke det nødvendigvis at han var et stort menneske – eller er det slik at den dokumentasjonen som foreligger om Munch blir tolket i retninger som fortegner bildet av mannen? Det interessante ved Munch er jo hans kunst og skal det biografiske trekkes inn i den kunsthistoriske fremstillingen blir utfordringen å vurdere relevansen av de biografiske opplysningene i relasjon til hans kunst. Ingen av de to bøkene har satt seg dette som mål.

Personfokusert
Både hos Stenseth og Næss trer kunsten tilbake for personen. Munch blir redusert til en serie verker han etterlater seg på sin vei gjennom livet og som noen ganger kan knyttes nært opp til det biografiske – andre ganger knapt berører det. Bilder som kan fortolkes som menneskelige dokumenter er interessante som det. I hvilken grad de er interessante ved å stå i en bestemt dialog med annen kunst fra perioden både når det gjelder form og innhold, blir lite berørt. Relasjonen til personen Munch er det som hele tiden blir stående i fokus – den relasjonen som i en kunsthistorisk sammenheng er mest problematisk og ofte minst interessant.

Hvis det er slik at Munchs liv og hans kunst ikke har annet med hverandre å gjøre enn at det foreligger en rekke tegninger, malerier og grafiske arbeider påført signaturen Munch, er bøker som skildrer denne personen noe vi forholder oss til som en historie som må være så spennende, rørende, gripende eller eksemplarisk at så vel forfatter som leser holder ut. I Munchs tilfelle er det vanskelig å holde oppe interessen gjennom 606 + 407 sider, uansett hvor betydelig Munch var som kunstner.

ANDRE ANMELDELSER:

Anmeldelser av Munch, en biografi av Atle Næss:
Yngvar Ustvedt i VG
Per Christiansen i Adresseavisen
Harald Flor i Dagbladet
Lotte Sandberg i Aftenposten
Jørgen Alnæs i Dagsavisen

Anmeldelser av Pakten, Munch – en familiehistorie av Bodil Stenseth
Tore Rem i Dagbladet
Lotte Sandberg i Aftenposten
Yngvar Ustvedt i VG
Jørgen Haavardsholm i Dagsavisen

Reidar Storaas om begge biografiene i Bergens Tidende

Diskussion