– Det har vært et skrikende behov for kritikk og anmeldelser i det samiske kulturfeltet, sier billedkunstner Raisa Porsanger til Kunstkritikk.
Sammen med forfatter Sigbjørn Skåden, musiker og forfatter Aslak Heika Hætta Bjørn, og historiker Mikkel Berg-Nordlie sitter Porsanger i redaksjonen til det nystartede samiske tidsskriftet Gaskkas, som vil ta for seg strømninger i samisk samfunnsliv, kunst og kultur.
– Vi har et levende medielandskap i det samiske samfunnet, og de dekker kultur, kulturarrangementer og det som kommer ut av kunst, film, litteratur og musikk. Men det er ikke alltid med et kritisk perspektiv, forklarer hun.
Det var Sigbjørn Skåden som tok initiativ til Gaskkas, etter at Kulturrådet utlyste øremerkede midler til samisk kritikk under ordningen for tidsskrift og kritikk. Det har vært en økende oppmerksomhet rundt samisk kunst og kultur de seneste årene også fra ikke-samisk hold, observerer Porsanger.
– De siste åra har pågått en samtale om kritikk i samisk sammenheng, både om behovet for samisk kritikk innenfra og om hvordan den samiske kunsten forholder seg til den nordiske kritiske offentligheten og omvendt.
Porsanger ser også på Gaskkas som en måte å kunne utvide kompetansen i kunstfeltet i Sápmi på, og gi flere skribenter muligheten til å skrive mer i dybden og få publisert det, uten at de nødvendigvis har en organisasjon, et forlag eller et universitet i ryggen.
– Kritikk handler ikke om å sable ned kunstverk og utstillinger, men om å faktisk diskutere meninger, observasjoner, tolkninger og opplevelser av samisk kunst og kultur. Jeg tenker det er med på å utvikle det samiske kunstfeltet.
Gaskkas beskriver seg selv som et «mangfoldig tidsskrift for et mangfoldig samfunn». Porsanger forteller at tidsskriftets profil falt på plass da de jobbet med tittel.
– Gaskkas betyr «einer» på enkelte nordsamiske dialekter. Magasinet skal som einerbuska være et seigt, hardført og mangesidig vesen med greiner som bukter seg vidt ut fra stammen på uforutsigbart vis. Men gaskkas betyr også «mellom». Så man kan tolke det på mange måter. Det skal være noe som kommer innenfra, mellom oss, men også et sånt underskogskratt som kan være litt utilnærmelig, men som blir brukt til mange gode ting, blant annet til duodjimateriale, medisin og å drive ut ånder.
Første nummer av Gaskkas har kunst og kritikk som tema og samler bidrag fra norsk, svensk og finsk side av Sápmi, på nordsamisk, norsk, svensk og engelsk. Jalvvi Niilas Holmberg skriver om aktivisme og kunst, Joar Nango og Outi Pieski samtaler om monumental duodji og Pieskis offentlige verk AAhkA i det nye Regjeringskvartalet, mens Liselotte Wajstedt undersøker spenninger mellom tornedalsfinsk og samisk identitet. Nummeret inneholder også tekster om galleriet og printlaben DÁIDDA i Oslo og om hvordan Mo i Rana endte opp med en samisk gudinnestatue. I tillegg inneholder nummeret anmeldelser av blant annet TV-serien Heajastallan, Máret Ánne Saras Goavve-Geabbil på Tate Modern i London og Jalvvi Niilas Holmbergs roman Goatnelle, samt to billedserier.
– Vi ønsket skribenter som har en viss brodd eller et interessant perspektiv å komme med. Vi har ikke forsøkt å begrense noen i den tekstlige utfoldelsen. Jeg vet ikke om man skal kalle det sjangeroverskridende, men det har vært interessant å kunne prøve å tenke ut hvordan en anmeldelse eller en tekst kan gjøres på en litt annen måte, sier Porsanger.
Porsanger observerer at flere av tekstene i første nummer kretser rundt hva det vil si å være samisk kunstner, selv om det ikke er et spørsmål de har bedt skribentene ta opp.
– Hva er samisk kunst, og hva er det man skal eller ikke skal gjøre, eller hva er det man kan tillate seg? Har man friheten til å jobbe som man vil? Selv om tekstene i utgangspunktet handler om ulike ting, så er denne refleksjonen en rød tråd.
– Hvorfor behøver den samiske kunsten en egen samisk kritikk? Hva er det konkret dere savner i dekningen av samisk kunst i andre medier?
– Jeg sier ikke at samisk kunst bare skal kunne oppleves og reflekteres over av samer. Det vil jo være veldig begrensende for alle parter, både kunstnere og publikum og media. Men det jeg har savnet når jeg har lest kritikk av det samiske, er at anmelderen kjenner igjen kulturelle referanser og kan spille videre på dem, eller trekke fram aspekter og undertoner ved et kunstverk som ikke den norske eller ikke-samiske ser.
– Man er vant til at samisk kunst møtes med et utenfrablikk. Jeg tror mange opplever at de har avvikende meninger og føler seg litt fremmedgjort, fordi de ikke alltid kjenner igjen det som kommer fram i en anmeldelse eller en tekst om samisk kunst. Så det handler om å gi flere nyanser. Og at vi kan bestemme litt selv, da. At det er på våre premisser, rett og slett.
Redaksjonen i Gaskkas mener det er en utfordring for den samiske kunstkritikken at de mest etablerte kritikkformatene i vår del av verden er på kollisjonskurs med samtaleformen i det samiske samfunnet.
– Er det noe som kan gjøres med selve formatet på det kritiske uttrykket som gjør at det blir mer naturlig for samer å drive med kunstkritikk?
– Det samiske kunstmiljøet er lite. Gjør det det vanskelig å uttale seg kritisk?
– Ja, det er klart det er en problemstilling. Det er et lite miljø, og alle kjenner alle, eller kanskje i slekt med hverandre, for den del. Så det kan jo føles veldig risikabelt. Den som anmelder må tørre å stå for kritikken i offentligheten, ikke bare på privaten.
Porsanger forteller at ønsket om å drive kritikk «fra innsiden» også handler om å bryte en stillhet, tillate seg å dyrke uenighet innad i det samiske miljøet.
– Man har pratet om den samiske tausheten de siste årene, at man har hatt en kultur for å ikke snakke om vanskelige ting.
– Vi er jo ganske mangfoldige, Sápmi strekker seg over stort område, vi har mange ulike språk, mange ulike kulturelle praksiser. Men utad fremstår man samlet, ett folk i én kultur. Men jeg synes det er viktig å vise variasjoner og nyanser.
Denne ambisjonen er også bakgrunnen for tidsskriftets mangfoldsprofil. Tekstene i Gaskkas er primært på samiske språk, norsk, svensk og engelsk, og tidsskriftet opererer med en ingen oversettelse-holdning. Det betyr at alle tekster kun publiseres på språket de opprinnelig ble skrevet på.
– Hovedgrunnen til dette er en vilje til å la språkene leve sitt eget liv innenfor sin egen logikk og sfære, og at og la brukerne av språkene også være dem som får glede av de ulike tekstene. Unntak vil vurderes i tilfeller som vil styrke de mindre samiske språkene, og dermed tilgjengeliggjøre budskapet.
Selv om Porsanger anerkjenner at bredden når det gjelder språk og innhold er redaksjonelt utfordrende, ser hun ikke på den som en svakhet. Tvert imot.
– Gaskkas skal favne hele Sápmi, på tvers av landegrenser og språk. Den språklige variasjonen skaper gjenkjennelighet og virker inkluderende, selv om ikke alt stoffet er tilgjengelig for alle.
Foreløpig har redaksjonen bare finansiering for de to første numrene, men målet fremover er å holde det gående med to utgaver i året. Det kommer et nummer til i løpet av høsten, men dette er fortsatt under planlegging og Porsanger vil ikke røpe for mye.
