Fusjonen må granskes og de ansatte testes. Slik vil Lotte Sandberg få Nasjonalmuseet på beina igjen.
Som kulturkommentator i Aftenposten har Lotte Sandberg deltatt aktivt i diskusjonen om Nasjonalmuseet siden etableringen i 2005. I går ble hennes bok om diskusjonen rundt museet lansert. I boken dokumenterer og analyserer hun debatten, blant annet med henvisning til nyere teori om kunstforvaltning. Hva er «Masterplanen»? Er organisasjonsmodellen en konsekvens av «New Public Management»?
I et intervju med Klassekampen i dag sier hun at boken er et forsøk på å gå bort fra det sterke personfokuset i debatten, og å trekke de store linjene. Sandberg er ikke i tvil om at nedleggelsen av de enkelte museene var et grovt feilgrep, klekket ut ikke av politikere, men av byråkrater.
– Hele ideen om fusjonen som skulle bli til Nasjonalmuseet, er utklekket av byråkrater i og rundt Kulturdepartementet, sier hun og trekker spesielt frem Stein Sægrov og Magne Velure. Sandberg mener at situasjonen på museet har gått så langt at en ekstern, uavhengig granskning er nødvendig.
I sin kommentar på Minerva på fredag konkluderer Odd Gunnar Skagestad med at museumssammenslåingen har vært et gedigent feilgrep og må skrinlegges. Han mener at hverken den forestående utskiftningen av styre og styreleder, en ny styringsstruktur eller engasjeringen av en ny direktør kan løse det virkelige problemet, nemlig at det «såkalte ”Najonalmuséet for kunst” aldri skulle ha eksistert.»
I en kommentar i Dagbladet 5 oktober beskriver avisens nye kunstkritiker Kari J. Brandtzæg Lotte Sandbergs bok som innimellom åpenbart tendensiøs. I motsetning til Sandberg, som i følge Brandtzæg fokuserer mest på Nasjonalgalleriets skjebne, mener hun at det er samtidskunsten som har lidd mest under sammenslåingen. Brandtzæg, som var kurator for museets storsatsing «Kyss frosken! Forvandlingens kunst» i 2005, skriver ellers at lite nytt kommer fram i boken, men at den kan være nyttig fordi den gir en slags oversikt over Nasjonalmuseets mange og kompliserte utfordringer de fem første åra.
Den 8 oktober svarer Lotte Sandberg. Hun mener Brandtzæg har misfostått når hun hevder at Sandberg er mest opptatt av Nasjonalgalleriets skjebne. Deretter legger hun til at hun holder Brandzæg medansvarlig for samtidskunstens ulykksalige situasjon på museet gjennom sin kuratering av «Kyss frosken!t», som i en ekstern evalueringsrapport blant annet ble kritisert for økonomisk rot, mangelfull sikkerhet og problematiske habilitetsforhold. I sitt svar den 9 oktober skriver Kari J. Brandtzæg at hennes ansvar for «Kyss frosken» kun var knyttet til innholdssiden av prosjektet.
Også Morgenbladet bringer et intervju med Lotte Sandberg i anledning den nye boka. Der snakker hun om at fagligheten ved museet har sunket til bunns.
“ Dette har vært min agenda hele tiden: å påvise at fagligheten er blitt skadelidende i takt med at byråkratiseringen og kravene til popularisering har økt, fortsetter Sandberg, som legger til at historien om Nasjonalmuseet også har vært et lærestykke i demokratisk underskudd.
“ Jeg hadde aldri trodd at man i dagens Norge skulle oppleve en så sentral institusjon som var så lukket. Man har ikke fått innsyn i prioriteringer eller beslutninger, og institusjonens kritikere har ikke fått svar. Det har vært en politisk og kulturell ansvarsfraskrivelse som minner om et totalitært regime.
Historien om en fiasko, Morgenbaldet, 26 september, 2008