Kunstens politikk

De åpne verkene i utstillingen SAMMEN på Trondheim Kunstmuseum evner å vekke samfunnsengasjement. Men museets realpolitiske utspill i formidlingen av utstillingen skygger for kunstens egen politikk.

Ernesto Neto, Variations of Color Seed Space Time Love, 2009. © Benjamin Olavsen / Trondheim Kunstmuseum.

Trondheim Kunstmuseum (TKM) presenterer årets sommerutstilling SAMMEN som en undersøkelse av menneskelig fellesskap, og har tidligere fremhevet 22. juli som et bakteppe for utstillingen. I følge deres katalogtekst fører nemlig katastrofehendelser som fjorårets til at vi blir mer oppmerksomme på fellesskapsstrukturer vi inngår i men vanligvis tar for gitt. Utstrakt bruk av begreper som fellesskap og samhold i mediebildet siden i fjor sommer kan tyde på at denne observasjonen stemmer. Nylig har flere kommentatorer også begynt å analysere det siste årets bruk av fellesskapsbegrepet, og antydet at vi-et som hyppig omtales av politikere og journalister er en retorisk konstruksjon.  Denne ordbruken planter bestemte følelser hos enkeltmennesker, og skaper et skarpt skille mellom vi og de andre som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Dette illustrerer at så snart begrepet fellesskap defineres eller fylles med et helt bestemt innhold, så er den reelle fellesskapsfølelsen truet, og minner dermed om at åpenhet og rom for individualitet er essensielt for dette begrepet.

SAMMEN
Cao Guimarães, Ernesto Neto, Henrietta Lehtonen, Nikolaj Bendix Skyum Larsen, Rivane Neuenschwander
Trondheim kunstmuseum, Trondheim

Direktør Pontus Kyander later til å ha hatt denne påminnelsen i mente når han har kuratert SAMMEN. Utstillingen reiser nemlig ingen klar påstand om hva menneskelige fellesskap består i, men lar dette stå relativt åpent. Verksutvalget er mangfoldig på flere plan: Blant annet viser de rundt 20 verkene i SAMMEN – skapt ulike steder i Europa, Sør-Amerika og Asia i løpet av det siste tiåret – geografisk og tidsmessig bredde. Verkene som sammenstilles i utstillingen har dessuten stor spennvidde både når det gjelder teknikk, formspråk og motiv.

Rivane Neuenschwander og Cao Guimarães, Inventário de pequenas mortes (Sopro), 2000. Foto: © Benjamin Olavsen/Trondheim Kunstmuseum.

Det er mulig å skrive de mest tiltalende av utstillingens arbeider inn i to ulike verkskategorier, begge med vide og inkluderende tilnærminger til det overordnede temaet «fellesskap». For det første inneholder utstillingen en rekke abstraherte arbeider, bygget opp av organiske former, poetiske virkemidler og natursymbolikk. Blant slike verker kan nevnes Ernesto Netos Variations of Color Seed Space Time Love, der opphengte nett med sterke valører og langstrakte dråpeformer danner et flersanselig landskap i luften. I Rivane Neuenschwander og Cao Guimarães’ kornete sorthvitt-film Inventário de pequenas mortes (Sopro) svever en skjør såpeboble stille gjennom omgivelsene. Boblens stadig skiftende bevegelser vekker assosiasjoner til kroppens celler, himmellegemer og naturfenomener. Henrietta Lehtonens Porcelaine Painting er et tredje eksempel på disse abstraherte verkene. Her er det intrikate mønsteret som vanligvis finnes på keramiske vaser og potter erstattet med tilfeldige fingeravtrykk fra objektenes produksjonsprosess. Ingen av disse arbeidene inneholder referanser til samfunn definert ut fra kulturelle størrelser som religion, tradisjon eller nasjon. Ved å henvende seg til et menneskelig fellesskap der kroppen, sanseapparatet og forestillingsevnen er kollektive egenskaper, taler de i stedet et språk som har potensial til å nå nærmest alle som opplever dem.

Henrietta Lehtonen, Porcelaine Painting, 1994. Foto: ©Benjamin Olavsen/Trondheim Kunstmuseum.

Som en kontrast til verkene som spiller på et sanselig fellesskap, inneholder SAMMEN flere dokumentariske verker som fokuserer på det partikulære, og skildrer enkeltmennesker i prekære livssituasjoner. Dette er tilfellet i Nina Fischer og Maroan el Sanis film Spirits closing their eyes. Her portretteres unge japanere som har engasjert seg i veldedighet, økologi og kjernekraftspørsmål i etterkant av fjorårets tsunami. Et annet eksempel er Nikolaj Bendix Skyum Larsens gripende treskjerms videoarbeid Promised Land, som har fått en helt sentral plassering. I filmen møter vi iranske og afghanske flyktninger, alle midlertidig bosatt i den franske havnebyen Calais mens de venter på å få oppfylt sine drømmer om et nytt liv i England. Begge disse filmene benytter humor og hverdagslige gjøremål i sine skildringer, og filmenes aktører presenteres som rasjonelle, engasjerte og løsningsorienterte individer. Det er befriende at filmene aldri krever empati fra sine tilskuere, slik nyhetsreportasjer ofte gjør i sin fremstilling av mennesker i tilsvarende situasjoner som hjelpeløse ofre. Likevel etablerer filmene en grunnleggende respekt for de portretterte ved å skape identifikasjon mellom dem og oss selv, basert på individuelle særtrekk som humor, temperament, omsorgsevne og mot.

Nikolaj Bendix Skyum Larsen, Promised Land, 2011. Foto: © Benjamin Olavsen / Trondheim Kunstmuseum.

Verkene i SAMMEN skisserer altså flere mulige grunnlag for menneskelig samhørighet, basert på både allmenne og personlige fellestrekk. I de aller fleste verkene fremstår dette som forslag, ikke som konklusjoner. Utstillingen åpner for følelsesmessige eksperimenter og egne refleksjoner knyttet til spørsmålet om hvor vi hører hjemme og hvem vi hører sammen med. Slik synes SAMMEN å være tuftet på prinsippet om at tilstrekkelig rom for individuelle tolkninger og oppfatninger er en forutsetning for menneskelig felleskap.

I boka Sanselighetens politikk argumenterer Jacques Rancière for kunstens evne til å virke politisk, og begrunner sitt standpunkt med at kunst rokker ved eksisterende maktstrukturer når den stadig tilbyr nye perspektiver på samfunnet slik vi hittil har oppfattet det. I hans «estetiske regime» er spørsmålet om syns- og opplevelsesmåter alltid politisk. I forbindelse med SAMMEN kan det imidlertid virke som om TKM selv har tvilt på det åpne kunstverkets samfunnsmessige slagkraft. Et første tegn på dette er at museet har inkludert et lite antall verker med mer opplagt politisk tematikk i utstillingen, som for å ha sine egne programformuleringer i behold. Det tydeligste eksempelet på dette er kunstnerduoen COMPANYs foajémøbler, der arkitektoniske elementer fra ulike trosretninger går opp i skulpturelle enheter. Verket synes å være bygget på en idé om fred og respekt på tvers av religioner, og ønsket om å formidle dette budskapet til publikum. Resultatet blir imidlertid pedagogisk og passiviserende heller enn åpent og refleksjonsfremmende, som resten av utstillingen.

COMPANY, Sammen, 2012. Foto: © Benjamin Olavsen / Trondheim Kunstmuseum.

Kanskje er manglende tro på verkenes egen taleevne også forklaringen på hvorfor TKM har operert med så hard polemikk i formidlingen av SAMMEN. Blant flere politiske utspill fra museets side, har Kyanders pompøse uttalelse om at TKMs nye flaggstang aldri vil bære et nasjonalflagg i hans direktørperiode vakt mest oppsikt. Som PR-stunt har dette bidratt til medieoppmerksomhet for museet og en rikholdig meningsutveksling om nasjonalisme, flaggets symbolikk og (kunst)institusjonelle forpliktelser. Debatten kan imidlertid ikke sies å ha skapt nærhet til selve utstillingen. Snarere kan museets ganske høyrøstede kommunikasjonsstrategi beskyldes for å formidle noe nærmest motsatt av det de lavmælte verkene i SAMMEN representerer. Museets kontante holdning ødelegger på ingen måte utstillingen, men bidrar til å så ytterligere tvil rundt verkenes status som selvstendige meningsbærere. Antakelig ville det gagnet SAMMEN om museet hadde stolt på verkenes evne til å tale for seg selv, og rendyrket kunstens spesielle evne til å tale uten å utsi. Med avsett i Rancière kan man kanskje si at politisk polemikk her risikerer å komme i veien for kunstens egen politikk.

Diskussion