Isolerte kulturarbeidere i alle land, foren dere!

Det er nesten vanskelig å forestille seg nå, men før eller senere vil koronapandemien måtte ta slutt. Da vil mye ha blitt annerledes, og det har for lengst blitt et mantra at vi heller ikke bør falle tilbake til den gamle «normalen» når koronakrisen er over, fordi verden allerede var i krise da covid-19 rammet oss. Unntakstilstilstanden vi er i nå har bare gjort problemene mer påtrengende.

Ikke minst har de prekære forholdene som preger store deler av arbeidslivet, blitt ekstra tydelige. Kunstnere og andre kulturarbeidere uten faste ansettelser, som kuratorer, kritikere, formidlere og teknikere, er blant dem som rammes hardt av tiltakene for å begrense spredningen av koronaviruset. Utstillinger og oppdrag er utsatt eller avlyst, og det har vært en dramatisk nedgang i kunstsalget.

Den britiske økonomen Guy Standing, mest kjent for boken The Precariat: The New Dangerous Class (2011) definerer prekaritet som mangel på arbeidsmarkedstrygghet, stillingsvern, omstillingsvern, sikkerhet på arbeidsplassen, kompetanseutviklingstrygghet, inntektstrygghet og representasjonsrett. I likhet med andre frilansere og selvstendig næringsdrivende mangler kunstnere og kulturarbeidere de fleste av disse trygghetsfaktorene. I tillegg kommer utrygghetsskapende faktorer på utgiftssiden, alt fra høye husleiepriser til produksjonsutgifter, samt usikker tilgang på atelierer og visningsmuligheter.

Grunnet koronakrisen har myndighetene rundt om i verden innført ulike former for ekstraordinære støtteordninger, både for å holde kulturinstitusjonene flytende, og for å kompensere kunstnere og kulturarbeideres tap av inntekter. Men disse nye tiltakene treffer ikke alle som trenger dem. Og at det i det hele tatt må ekstraordinære tiltak til for å kompensere frilansere og selvstendig næringsdrivende for tap av inntekter, synliggjør behovet for reelt universelle velferdsordninger. Ingen burde risikere å stå uten inntekt, enten det skyldes internasjonale, nasjonale eller helt private kriser.

Arbeidernes kampdag, 1. mai, vokste historisk sett frem i forbindelse med den internasjonale kampen for 8-timers normalarbeidsdag på slutten av 1800-tallet. Kanskje burde såkalt «borgerlønn» – en universell basisinntekt, ubetinget rett til økonomisk trygghet – være den store internasjonale kampsaken for vår tid.

Blant dem som faller utenfor dagens velferdsordninger, både de ordinære og de ekstraordinære, er kunstnere, kunststudenter og kulturarbeidere som bor og arbeider i Norge, men som er statsborgere i land utenfor EU/EØS. Ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI) dreide det seg ved utgangen av mars 2020 om 12 640 personer. Ettersom de bare har arbeidstillatelse innenfor kultursektoren, kan de heller ikke søke annet arbeid. I en underskriftskampanje på nett, støttet av Unge Kunstneres Samfund (UKS), krever denne gruppen kunstnere og kulturarbeidere blant annet at all korona-spesifikk økonomisk bistand må utvides til å inkludere borgere av land utenfor EU/EØS som bor og arbeider i Norge. De ber også om at økonomisk sosialhjelp, dagpenger og andre sosiale støtteordninger må være tilgjengelig, uten straff eller konsekvens for gjeldende oppholdstillatelse eller fremtidig søknadsbehandling.

Kulturlivet er ikke bare preget av mangel på økonomiske sikkerhetsnett. De ordinære arbeids- og inntektsforholdene er jevnt over for dårlige. Nylig lanserte kunstnerorganisasjonene Norske Billedkunstnere (NBK), Norske Kunsthåndverkere (NK), Forbundet Frie Fotografer (FFF) og Samisk Kunstnerforbund – Sámi Dáiddačehpiid Searvi (SDS) – et felles innspill til statsbudsjettet for 2021, hvor de gjør rede for den prekære situasjonen billedkunstfeltet befinner seg i, og stiller noen konkrete krav. Først og fremst tar de til orde for en reform av utstillingsøkonomien, og de bemerker at det for øyeblikket pågår en felles målrettet innsats blant kunstnerorganisasjoner i Europa for å forbedre kunstnernes økonomiske vilkår ved utstillinger.

De prekære forholdene som preger kulturlivet er ikke bare problematiske for enkeltindivider. Når det kommer til stykket utgjør det et større demokratisk problem, fordi det får konsekvenser for hvem som har mulighet til å ytre seg kunstnerisk. Som kunstnerorganisasjonene skriver i innspillet som de har sendt til kulturminister Abid Raja: «Kunstneres inntekter og levekår må bedres for å sikre rekruttering til kunstneryrket fra hele befolkningen på bakgrunn av egnethet og vilje, ikke sosial og økonomisk bakgrunn.»

En mer eksistensiell side av prekariteten er at mange kunstnere og kulturarbeidere, til tross for samarbeidsrelasjoner og kollektive prosjekter, står ganske alene i arbeidshverdagen. Det er vanskelig å stille krav overfor oppdragsgivere når man må representere seg selv. Frilansere tar ofte til takke med det de får, av frykt for å miste oppdrag. Nå som sosial distansering er den nye solidariteten, er faren for økt isolasjon og ensomhet noe som truer hele befolkningen, men det rammer kanskje ekstra sterkt dem som i utgangspunktet har en ustabil tilknytning til kolleger og arbeidsliv.

Fjorårets 1. mai-tog i Oslo var rekordstort, med over 10 000 deltakere. I år, i denne usikre og krevende tiden, er behovet for å stå sammen større enn på lenge. Men alle større samlinger i anledning arbeidernes kampdag er selvfølgelig avlyst på grunn av koronatiltakene, og dagen blir i stedet markert på nettet.

Kanskje er det først nå som vi ikke har noe annet valg, at vi virkelig får prøvd ut hvilke muligheter for organisering og protester som ligger i nettet og de sosiale mediene. Uansett er viktigheten av organisering i disse dager helt åpenbar. Fagforeninger melder om en økning i antall medlemmer etter koronakrisen, og er det én ting som gjelder nå, så er det i alle fall det, å utnytte den kraften som ligger i fagforeninger og interesseorganisasjoner.

Men det fysiske rommet kan fortsatt benyttes, om man er litt kreativ. Det europeiske museumsnettverket L’internationale har for øyeblikket et prosjekt gående hvor de har utfordret en rekke kunstnere til å ta utgangspunkt i de konkrete betingelsene de lever og arbeider under akkurat nå. Prosjektet Artists in Quarantine er inspirert av Sanja Ivekovićs balkongperformance Triangle fra 1979. Under president Titos besøk i Zagreb gikk Iveković ganske enkelt ut på balkongen sin og leste en bok, drakk whisky og gjorde masturberende bevegelser. Etter 18 minutter kom en sikkerhetsvakt og ga henne ordre om å trekke inn i leiligheten. Spørsmålet L’internationale stiller, er om den hjemlige sfæren fortsatt har potensial for å virke som en subversiv arena for offentlige ytringer.

Prosjektet, som løper frem til 7. mai, kan følges i L’internationales kanaler i sosiale medier. To av bidragene fremstår som særlig relevante som inspirasjon for 1. mai-markeringer. Den polske kunstneren Paweł Żukowski bidro med et banner-prosjekt som ble realisert på 40 balkonger i Warszawa. Bannerne hadde enkle slagord som «vi skal klare oss», «vi krever tester» og «utsett valget». Aksjonen gikk viralt, og mange tilsluttet seg spontant med hjemmelagede bannere. Den slovenske kunstneren Maja Smrekar og hennes samarbeidspartner Urška Lipovž har plassert en høyttaler i en vinduskarm, rettet mot regjeringsbygningen på den andre siden av gaten. Som en form for «silvilforsvarssirene» spiller de hver dag 90 sekunder av Internasjonalen. I teksten som ledsager en dokumentasjonsvideo på Instagram, beskriver de den gamle kampsangen som en «hymne for mobilitet i en tid av immobilitet». Aksjonen startet 19. mars – da den slovenske regjeringen annonserte at de ville øke lønningene for ministere og statssekretærer med 30%, mens de ennå ikke hadde kommet med noen støttetiltak for resten av samfunnet – og vil fortsette så lenge nedstengningen varer.

Oppfordringen for årets 1. mai må være å utnytte alle muligheter som finnes i kampen for bedre arbeids- og levekår, og for å opprettholde og skape fellesskaper. Lag et banner, syng en sang, skriv under på et opprop, bli med i en fagforening. Isolerte kulturarbeidere i alle land, foren dere!