Når man kommer inn i Veem Haus for Performance i Amsterdam, oppleves bygningen først som kald og moderne. Men snart får man se en stor, bredtømret tretrapp som leder tankene tilbake til før-moderne tid. Mens jeg gikk opp denne trappen, lot jeg tankene dvele ved et mentalt bilde av Nederland i sentrum av «verdensteateret», slik situasjonen var i 1570, da det første moderne atlaset ble laget. I den aller øverste etasjen, under takgavlene, skulle det tre dager lange seminaret Humans of the Institution finne sted, sent i november.
Bortimot 20 talere, fra Norge til New Zealand, USA til Kina, i tillegg til over hundre publikummere, hadde møtt opp til diskusjon om frilanskuratorens internasjonale arbeidsvilkår. Begrepet «frilanskurator» var valgt med omhu. I motsetning til det på engelsk mer etablerte «independent curator», mente organisatorene at «frilanskurator» bedre synliggjør strukturelle utfordringer, som ellers forsvinner i de mer positivt ladde konnotasjonene som følger av å være «uavhengig». Det betyr derimot ikke at begrepsbruken ble allment akseptert av de deltakende ved seminaret: relativt få virket å være komfortable med skiftet, og mange fortsatte å foretrekke begrepet «independent».
Selve scenen, som var skjult bak en liten bokhandel, var ikledd en scenografi laget av det Stockholm-baserte, kunstnerdrevne designfirmaet Uglycute. Den inkluderte et rutenett på gulvet, laget av sølv-folie og tre tilsynelatende tilfeldig plasserte sølvbekledde podier, pyntet med grønne vekster og miniatyrfontener. Det som tok opp mest gulvplass, var klynger av trestoler spredt rundt, tilsynelatende ikke orientert i noen bestemt retning. På tre av veggene var det oppspent lerreter for synkroniserte projeksjoner, slik at bildet var synlig uansett hvilken stol man valgte å slå seg ned i.
Disse romlige egenskapene bidro til seminarets tematikk på underlig vis, ved å nærmest virke som speil eller fysiske illustrasjoner av samtalene som utfoldet seg. Effekten var en opplevelse av variasjon og bevegelse, siden vi regelmessig måtte flytte på stolene våre for å se talerne, da de aldri brukte samme podium to ganger på rad. Det ga en følelse av at man aldri helt kunne ta rammene for gitt, som om vi befant oss i en rar sammenblanding av en stor institusjon og et loftværelse omgjort til performancelokale. Noen ganger ble lyden av stemmer overdøvet av en voldsom tromming fra regndråper mot takplatene over oss. Som om vi hadde funnet ly der sammen, ventende på en felles skjebne.
Hvem er du, institusjonens menneske?
Under temaene «Whose Global, Whose Local?» (lørdag) og «Precarious Practices» (søndag), satte seminaret opp en kobling mellom kuratorens prekære arbeidssituasjon og globalisering. Intensjonen var å belyse det tveeggede sverdet mobilitet og fleksibilitet, to «friheter» som går på bekostning av stabilitet, rimelig lønn og arbeidstid, og nok tid til å utvikle arbeidet slik man ønsker. Dette ble understreket helt innledningsvis da undersøkelsen av kuratorers arbeidsvilkår, initiert av Norsk Kuratorforening, ble lansert. Undersøkelsen viser at norske institusjoner i økende grad velger å benytte seg av korttidsansettelser og frilans arbeidskraft når de knytter til seg kuratorer. Som Vivian Ziherl, co-kurator for seminaret, formulerte i klartekst: disse arbeidsforholdene skyldes ikke bare kuratorens overveldende lyst til å jobbe i tide og utide for å få et prosjekt opp på beina – det er også for mange den eneste måten å tilpasse seg et felt hvor budsjettene er små og det råder en kultur for ubetalt arbeid.
Totalt bestod seminaret av seks lengre og 15 kortere presentasjoner, 21 inviterte talere, et individuelt kveldsprogram og en heldags workshop. De første to dagene var også ispedd generøse spørsmålsrunder, gjennomtenkte oppsummeringer, og kommentarer fra utvalgte «balcony callers», spesielt invitert til å stille spørsmål underveis. Helt fra starten av fikk jeg følelsen av at alle kjempet en kamp mot noe på hver sin kant (institusjoner, støttegivere, undertrykkende regjeringer etc.). Forsker, skribent og aktivist Dr. Ahmed Veriava knyttet undertrykkelsen direkte til kapitalisme og arbeid, mens han levende beskrev den politiske virkeligheten i hjembyen Johannesburg. Fra den europeiske siden var kvalene beskrevet i mer abstrakte termer: det kanskje umulige, men desperate, arbeidet med å «avkolonisere» institusjonene fremstod som et svært personlig anliggende for mange av bidragsyterne. Som «institusjonens mennesker» står de ovenfor den kjempeutfordringen det er å være personlig ansvarlig for å levere etisk, interessant og innenfor budsjettrammen. Denne spesifikke problemstillingen farget mye av samtalen over de to første dagene. Generelt og på tvers av de ulike temaene, lette de deltakende etter måter å takle dette presset på.
Documenta i Athen
Det flerårige utstillingsformatet (biennaler, triennaler…) er vel den sammenhengen hvor kuratorfiguren har blitt mest omdiskutert, siden kuratorteam forflytter seg frem og tilbake mellom verskapsbyer mens de påstår at de både kan «avkolonisere» og være tett knyttet til det «lokale» på samme tid. Kritiker og medlem av «the Temporary Academy of Arts» i Athen, Despina Zefkili, var invitert til å presentere hvilken virkning Documenta 14 hadde på kulturscenen i Athen. Det hun skisserte var en manglende kontakt og forpliktelse overfor den lokale scenen fra kuratorteamets side. Det alvorlige spørsmålet som fremkom under hennes innlegg var: hvis frilanskuratoren er avhengig av utstillinger av denne størrelsen for å overleve (og bygge karriere), hvor dypt er de involvert i kulturell kolonisering av vertskapsbyer, som Athen, og er dette mulig å unngå?
Kunsthistoriker og filmskaper Nana Oforiatta-Ayim presenterte et annet eksempel på denne dynamikken: hun hadde nylig vært deltaker ved et kuratorisk symposium hvor organisatorene, i et forsøk på å «avkolonisere» et etnografisk museum, hadde trukket frem det hun kalte et «hellig afrikansk objekt» (av ukjent opphav) som kuratorene skulle diskutere basert på formale kvaliteter, uten kontekst. Det var et ubehagelig eksempel på hva «avkolonisering av institusjonen» kan bety akkurat nå.
En dag tidligere hadde Charles Esche fra Van Abbemuseum i Eindhoven presentert forsøkene museet nå gjør for å takle sin egen kolonihistorie, blant annet ved å stille ut fotografier av personer i land tidligere kolonisert av Nederland. Forsøket på å evaluere modernismen ved å legge til marginale eller «oversette» posisjoner er en strategi Esche nylig også presenterte i prosjektet The Lost Museum ved Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo. Spørsmålet er om dette, for å bruke Esches språk, er en «de-moderniserende» handling? Og er «avkolonisering» en direkte effekt av å «de-modernisere»? Kan et større nederlandsk museum overhodet «avkolonisere» noe? Jeg kunne ønsket meg en tredje dag bygget på slike, mer selvkritiske spørsmål.
Kan frilanseren virkelig være fri?
Humans of the Institution synliggjorde et kollektivt ønske om å unngå de situasjonene som skapes av strukturell prekaritet, og som til tider kan gjøre det vanskelig å jobbe etisk. Viktigst var det at seminardeltakerne, mange av dem høyprofilerte profesjonelle i feltet, gjorde dette behovet synlig for hverandre. Samtalen, som var glimrende moderert av kuratorene Anne Szefer Karlsen fra Universitetet i Bergen, og Vivian Ziherl fra Frontier Imaginaries i Amsterdam, ble i den forstand omtalt som nybrottsarbeid.
De fleste av de deltakende virket å enes om at frilansarbeidere i kulturfeltet både er et symptom på, og en aktør i, den nyliberale markedsøkonomien. Forsøk ble gjort på å diskutere mulighetene for rimelige arbeidsvilkår og etisk arbeid i denne situasjonen. Rachel O’Reilly, tidligere kurator for bla. Asia Pacific Triennial i Brisbane, snakket om muligheten av å nekte å arbeide under uakseptable forhold, enten ved å si nei til, trekke seg ut av eller boikotte slike samarbeid.
Da hun presenterte den kunstnerinitierte boikotten av Sidneybiennalen i 2015, la hun vekt på at slike tiltak må gjøres performative og i offentligheten for at de skal kunne være effektive. O’Reilly betraktet dette som kuratorens ansvar for å anerkjenne forholdene «på gulvet». Men flere av de deltakende mente at de, i de situasjonene de befant seg, ikke hadde anledning til å si nei, fordi det ville bety å ikke ha noen jobb i det hele tatt. O’Reilly gjorde også den feilen at hun ikke tok med kunstnernes innsats i omtalen av den spesifikke boikotten, noe som ble bemerket av «balcony caller» Lise Soskolne fra W.A.G.E (Working Artists and the Greater Economy). Hun belyste betydningen av kunstnernes arbeid for etiske, bærekraftige og akseptable arbeidsforhold, og den kommende utvidelsen av W.A.G.E til det hun kalte WAGENCY. Dette vil være et kunstnerledet støtteapparat for boikott og streik, som skal gi kulturarbeidere økonomisk, juridisk, praktisk og symbolsk støtte når de befinner seg i slike situasjoner som den O’Reilly beskrev.
I det hele tatt dreide samtalene seg lite om kunstnerisk arbeid, selv om organisatorene hadde gitt flere kunstnere taletid og også presenterte kunst som «kveldsunderholdning». Dette var noe som ble påpekt både i plenum og i flere private samtaler. Man kunne spørre seg om denne gruppen kulturarbeidere i det hele tatt ser kunstneres arbeid som en ressurs i tenkningen rundt «det kuratoriske». Seminaret gav ingen svar på dette viktige spørsmålet.
Mot slutten av den siste dagen, da kodene for sosial adferd hadde løsnet litt, ble det klart at kuratorene fra andre steder enn Europa har en lang historie med å avvise universalismen i koloniprosjektet. Derfor kjemper de også selvfølgelig med andre type problemer enn sine europeiske kollegaer. Gressrot-initiativene som kuratorene fra Vesten ønsket seg, eksisterer allerede av nødvendighet i Athen, Colombia eller Ghana – for å nevne noen eksempler fra rommet. Det ble også pekt på at den mobiliteten som deltakerne ofte beskrev som frilanserens gave, faktisk er avhengig av et europeisk pass. For å si det på en annen måte: dagens diskurs rundt independent kuratering lener seg tungt på en vestlig kontekst. I den grad dette er en ny oppdagelse, var det en svært viktig en som seminaret tydeliggjorde.
Frilanskurateringens fremtid
Ved en tilfeldighet ble jeg ledet til å tenke over spørsmålet implisitt i tittelen Whose Global, Whose Local? allerede kvelden før seminaret begynte. På vei til middag kom jeg over en livlig samling i Amsterdams gater. Musikk og latter kunne høres fra avstand, og et øyeblikk følte jeg meg oppstemt. Snart var jeg omringet av en glad gjeng mennesker, for straks å innse at jeg hadde havnet midt i den omdiskuterte Zwarte Piet-paraden.
For dem som ikke kjenner denne paraden fra før: Zwarte Piet, eller «Svarte Pete», er en prominent nederlandsk julefigur. Hvert år feires han med en parade hvor barn og voksne kler seg i black-face. Gleden min ble til sjokk, så til sorg og sinne. Det var kanskje ironisk at jeg deretter skulle tilbringe to etterfølgende dager i et varmt loft i Veem Haus, mens jeg forsøkte å forstå hva avkolonisering i det hele tatt kan bety.
Da jeg ble introdusert for den historiske bakgrunnen til Zwarte Piet, hadde vi kommet til den tredje og siste dagen av Humans of the Institution. Jeg var på besøk i samfunnshuset New Urban Collective (NUC) for å delta i arbeidsgruppen jeg hadde meldt meg på. Styreleder for NUC, Mitchell Esajas, fortalte at de har organisert store demonstrasjoner mot Zwarte Piet-paraden i Amsterdam de siste årene, med et klart budskap: Zwarte Piet er rasistisk og uakseptabel. Paraden forsvares likevel svært aktivt av befolkningen, med argumenter om kulturarv og retorikk av typen «siden Nederland var okkupert av nazistene under krigen, finnes det ikke lenger noen rasisme». At paraden sammenfalt med Humans of the Institution skaper et effektivt bilde på avstanden mellom samtalene på innsiden og utsiden av kuratorfeltet. Selv om mange kuratorer definerer sitt mandat som «brobygger» mellom kunsten og publikum, virket det som om vi ble presentert for praksiser som lå tett på akademia, jus og byråkrati, og langt vekk fra gatene, ofte lengre unna enn kunstnerne selv befinner seg.
Ideen om arbeidsgruppen virket å levere en slags løsning på en liknende avstand mellom teori og kulturpolitisk praksis. Tekstene som arbeidsgruppene produserte, med titler som «Boycott & Mobilisation» og «Fees and Conditions» skal sampubliseres med den institusjonelle publiseringsplattformen L’Internationale Online og leveres til Mondriaan Fund. Dette var et interessant og viktig element av Humans of the Institution, og en måte å gjøre tenkningen som ble produsert der tilgjengelig og relevant for resten av feltet. Jeg er helt sikkert ikke den eneste som føler at eventer som dette dukker opp med nesten samme utgangspunkt hver gang, for så å forsvinne uten spor. Selv når de filmes, ligger timer på timer med video på nett, uten egentlig å bli sett på igjen. Humans of the Institution ble streamet live på Facebook, men en imponerende innsats ble gjort med tanke på utviklingen av feltet på sikt. For å sikre institusjonell ansvarliggjøring, hadde organisatorene inngått en avtale med Mondrian Fund som sa seg villige til ikke bare å lagre, men også inkorporere tenkningen i sin fremtidige programutvikling. På denne måten innebar Humans of the Institution en ny og produktiv måte å tenke rundt resultatene av et seminar.
Å bygge nye støtteapparater
Hva kunne man lære av dette seminaret? Vel, frilanseren er ikke i «krise», den typen terminologi er uansett ikke produktiv. På den andre siden kan hun ikke lenger påstå å være en outsider. Kuratorer må ta ansvar for at de har vært en aktør på vegne av kapitalismen og en deltaker i produksjonen av neo-koloniale strukturer. Også delvis for å være altfor avhengig av global mobilitet. Noen på seminaret sa det passende med et sitat fra den kjente post-koloniale teoretikeren Gayatri Spivak: «Globalisation takes place only in capital and data. Everything else is damage control». De frilanskuratorene som var samlet disse tre dagene syntes å være personlig dedikert til en etisk ansvarliggjøring, ikke bare av fortiden, men også av nåtiden. Slikt sett er det håp.
Min konklusjon utfra denne opplevelsen er at en kollektiv forpliktelse til bedre arbeidsvilkår, saktere tempo, mindre skala, vektlegging av etisk ansvar og avvisningen av alle krav om universalitet er veien å gå. Her er det mye som kan læres fra kunstnerinitiativer, som de deltakende W.A.G.E , Indigenous New York og Club Solo er eksempler på. Forskjellen er kanskje at arbeidet til kuratorer i større grad baserer seg på en vanskelig avhengighet av institusjonene, en type avhengighet som kunstnere stadig forsøker å vri seg unna. Hvis vi virkelig skal jobbe fra bunnen og opp, må man ut av den anerkjennelsesøkonomien som driver kunstverden som helhet. Det er et modig og risikabelt steg som bare kan tas hvis det finnes et internasjonalt støtteapparat av en eller annen type. Kanskje var Humans of the Institution et skritt i retning av at det kan bli virkelighet.
