Det har lenge vært store usikkerheter omkring Stavanger Kunstforenings fremtid, men nå avslører foreningen at de har store ambisjoner. Kunstforeningen skal omformuleres til å bli en kunsthall, noe som ifølge Eirik Moe, som kom inn som styreleder i august, handler om et ønske om å ta virksomheten opp til et høyere nivå:
– Vi vil bli del av en internasjonal diskurs. Vi tror at kunsthallen kan bli et aktivt sted som vil engasjere publikum lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Vår enkle strategi er nå å satse på innhold i toppklassen og slik vise vår berettigelse. Vår ambisjon er å skape gode utstillinger og arrangementer som både det offentlige og private aktører ønsker å være med på å støtte opp under, sier Moe til Kunstkritikk.
På nyåret starter Hanne Mugaas i en 50% stilling som leder og kurator for Stavanger Kunstforening, og er med det ment å spille en avgjørende rolle i deres revitaliseringsforsøk.
Mugaas som er vokst opp i Stavanger, skal fortsatt ha hovedbase i New York, hvor hun har bodd de siste 6 årene. Her har hun blant annet vært med på å drive galleriet Art Since the Summer of ’69, et galleri som nå er et mobilt prosjekt.
– Målet er å sette Kunsthallen i en internasjonal kontekst, og jeg vil fortsette å bruke nettverket mitt fra New York i Stavanger. Fokus vil være på kunstnere fra både Norge og verden for øvrig. Jeg er interessert i å produsere utstillinger og prosjekter i ulike medier, enten det er i et galleri, på internett, eller som en pdf, forteller Mugaas til Kunstkritikk.
I løpet av noen få, men aktive år, har Mugaas vært involvert i alt fra tematiske kollektivutstillinger til uhøytidlige minishow. Mange av prosjektene kretser rundt nye medier. Da hun i fjor satte sammen utstillingen Chaos as Usual for Bergen Kunsthalls no. 5, kunne kunstverkene på en eller annen måte relateres til den allestedsnærværende dataskjermen. Da hun var engasjert ved Guggenheim-museet i 2010-11, var jobben hennes sentrert omkring en juryert utstilling av Youtube-videoer. I utstillingen Escape, som Mugaas tidligere i år kuraterte sammen med New Museums Lauren Cornell ved et lokalt museum i East Hampton på Long Island, var temaet hvordan dette området, kjent for sine lange stender, har fungert som bakgrunn og åsted i videokunstens historie. Her var det med verk av størrelser som Laurie Anderson, Lynda Benglis og Joan Jonas.
I galleriet Art Since the Summer of ’69, som lå på Lower East Side, har det vært alt fra stueinteriører, selskapshunder og stand-up-komedie til The Intern Show, der galleriets assistent inviterte andre av New Yorks utallige kunstnere med praktikant- og assistentjobber til å vise sin kunst. Mugaas har ikke vist så mange norske kunstnere i sine utstillinger, men Lina Viste Grønli og Nils Bech har begge vært innom galleriet. Nå er det derimot en ganske så annen galleriform som står for tur.
Den fem rom store bygningen til Stavanger Kunstforening er fra 1925, og har i sin helhet vært viet til temporære utstillinger siden 1990. Uten ressurser til å pusse opp lokalene, har foreningen vært gjennom en periode preget av lav aktivitet, og det siste året har utstillingsstedet stått uten daglig leder. Tidligere i høst ble det klart at medlemmene gikk imot planene som forelå om å la kommunen komme inn som eier av bygningen, og å innlemme foreningen i MUST (tidligere Stavanger Museum og Rogaland Kunstmuseum). Bygningen skal fortsatt være kunstforeningens eiendom og foreningen skal bestå som en selvstendig virksomhet.
– Det er veldig positivt at Kunstforeningen valgte å ikke selge bygningen. Det er en fantastisk bygning som veldig mange i Stavanger har et forhold til. Bygningen har et stort potensial, og jeg tror absolutt at den igjen kan bli et aktivt møtested for kunstnere og publikum, uttaler Hanne Mugaas.
Den fremtidige kunsthallen er ikke alene i Stavanger med å satse på en relativt ung, ambisiøs kurator, for på Rogaland Kunstsenter har Geir Haraldseth nettopp satt i gang sitt arbeid. Verken Mugaas eller Haraldseth er kommet i gang med sine program enda, så det er for tidlig å kunne vurdere hvordan kunsthallen og kunstsenteret vil utfylle hverandre.
– Lokalene er jo ganske forskjellige, og det blir nok også forskjell på profilene. Det jeg kan si er at det er spennende tider – det er jo utrolig positivt at begge disse to har valgt å satse på Stavanger, sier Eirik Moe til Kunstkritikk.
