Et fjell av hatter

Hvordan Destiny’s Gratinée på Kunstnernes Hus fikk meg til å tenke på hatter – og dekorerte rom fra fjortenhundretallet.

Illustrasjon: Markus Langen.

Har du hørt det gamle uttrykket å sette en hatt på toppen av en hatt? Når man hører det forestiller man seg, om ikke annet, noe morsomt. Det er vanskelig å tenke seg noe mer unødvendig enn en hatt nummer to. Det er også en fantastisk scene i Dum og Dummere (1994) der Lloyd avslører at han gikk med hansker utenpå hanskene, mens Harry var uten hansker og hadde iskalde fingre. Å skrive en anmeldelse er på mange måter som å gå gjennom stabelen av tolknings-hatter du blir presentert for før du faktisk ser, for eksempel, en utstilling. Rammeverk på toppen av rammeverk.

I små byer, som Oslo, kan møter i kunstverden bli kompliserte. Enten det er en eks du fortvilet forsøker å unngå, eller kanskje en venn-slash-kurator-slash-jury-leder, hvis hatt du spyttet i en eller annen fuktig kveld (og som du definitivt ikke er klar for å møte ansikt til ansikt). Pinlige møter er nødt til å oppstå før eller siden, når du sniker deg rundt som en varulv om natten. Resultatet er kontinuerlige brudd på sosiale og profesjonelle grenser. Dette er kunstverdens modus operandi, spesielt i den minste av alle kunst-hovedsteder. 

Installasjonsbilde fra Destiny’s Gratinée på Kunstnernes Hus. Foto: Vegard Kleven. Gjengitt med tillatelse fra Destiny’s Atelier og Kunstnernes Hus.

Ta min egen rotete eksistens som et eksempel: Jeg er en av de mange kunstner-forfatter-kurator-typene, som best beskrives ved hjelp av bindestreker. Jeg har blitt bedt om å anmelde arbeidet til det noen ville kalle kollegaene mine, i en utstilling kuratert av et kunstnerdrevet visningssted, invitert inn i en større institusjon, i bygningen der jeg har studioet mitt, en bygning som også huser kontorene til tidsskriftet jeg skriver for. Penger er i det minste klargjørende: Min praksis er like ensartet som et eple og en stol, men når jeg selger det jeg gjør blir det som et lite fabergé-egg av «kulturell verdi». Redaktøren ser meg som en «scene-person», og viser på den måten til at denne verdien er noe som kan kjøpes. Det er virkelig ikke så komplisert.

***

Møtet finner sted. Jeg er på Kunstnernes hus i utstillingen titulert «Destiny’s Gratinée», kuratert av folkene bak det unge prosjektrommet Destiny’s Atelier, et par kvartaler unna. Jeg går gjennom utstillingen og lar øynene hvile på det de er mest tiltrukket av, men finner at jeg ikke klarer, eller kanskje ikke vil, se på noe for lenge. Langs gulvet står en serie skjøre skulpturer av seilbåter i marmor og blå harpiks av Aljoša Eraković. De får meg til å lengte til sommeren. En annen liten skulpturell gruppe av Beatrice Alexanian omfatter en video som sakte scroller gjennom uskarpe bilder av bygninger og overflater av betong, fliser og andre bygningsmaterialer. Ved siden av monitoren er det et lite, sammensatt stålobjekt og et institusjonelt konferansebord. Det ligger et enkelt, knyttet teppe på gulvet, med bilde av klessnorer som henger mellom bygninger. På åpningen lener en venn seg mot meg og sier «det handler om arkitektur». Jeg ser meg rundt, og ser at Roddy Bells malerier også antyder en type klassisk dannelsesreise-arkitektur. Jeg tenker, «kanskje».

Sannheten er at det er vanskelig å bry seg, og jeg blir irritert. Jeg sitter på kafeen på Kunstnernes Hus og drikker en lett rabbatert kaffe mens jeg ser gjennom utstillingsteksten, som inkluderer en poetisk setning, samt Destiny’s egen tolkning av kunstverkene. Noen ganger glemmer vi at dette obligatoriske supplementet til enhver utstilling først ble en greie på 90-tallets kommersielle galleriscene. Før det var det kun store museer med egne formidlingsavdelinger som hadde mulighet til, og fant det nødvendig, å gi sine besøkende en slik veiledning. Funksjonen til denne veiledningen er naturligvis å etablere utstillingens og kunstverkenes kredibilitet og verdi. Det gir to muligheter: Enten er vi redd for at verkene ikke kan snakke for seg selv, eller så antar vi at de besøkende er så dumme at de ikke forstår dem. 

Installasjonsbilde fra Destiny’s Gratinée på Kunstnernes Hus. Foto: Vegard Kleven. Gjengitt med tillatelse fra Destiny’s Atelier og Kunstnernes Hus.

Ja, jeg blir irritert av denne lille teksten, og av tittelen (Gratinée – den grillede, gylne toppingen i det franske kjøkkenet?) og jeg irriteres av de medfølgende tekstene. “Though the artists in Destiny’s Gratinée aren’t rich romantic nobles, they certainly know how to travel through history,” står det, på engelsk. Teksten i seg selv er en unødvendig hatt og ordet «reise» er en annen, som viser seg å være et overflødig nikk til den praktiske manøveren det er når Kunstnernes Hus tar et mindre kunstnerdrevet sted inn under sin vinge. Å reise er aldri uten komplikasjoner. Destiny’s er økonomisk fattige, men kulturelt rike. Og, mer enn det, stedet representerer en scene, noe antall besøkende på åpningskvelden var med på å understreke. Å flytte Destiny’s til Kunstnernes hus — den i sammenligning, store stygge ulven av et kunstnerhus — gjør noe. At kuratorene presenterer en overflødig ramme for å forstå utstillingen bidrar kun til å redusere kunstverkene, ettersom det posisjonerer de fleste av dem som små og beskjedne, også i størrelse.

Kanskje er ikke alt håp ute. På veggen på motsatt side av inngangen er det et verk med tittelen Nedenfor opp (2019) av Ane Kvåle. Verket er montert nesten oppunder taket og er en reproduksjon av en oculus fra det 15. århundrede. Dette spesifikke bildet er fra taket i Camera deli Sposi, et «dekorert rom» av Andrea Santegna, bestilt av herskeren av Mantua (Italia) for å øke byens kulturelle verdi. Motivet er et avkortet perspektiv: Vi ser en sirkulær balustrade omkranset av en gruppe voksne, en plante som står på kanten og vakler, en påfugl og lekende cheruber med vinger. Her er maleriet beskjedent gjengitt: Kopierte A4 ark holdt sammen av små biter gul tape. I tillegg til den arkitektoniske konstruksjonen som er plassert midt i rommet — en rekonstruksjon av en buegang ved inngangen til Destiny’s eget utstillingsrom (en overfladisk rekvisitt for å signalisere en forskyvning) — tar oculusen mesteparten av den visuelle oppmerksomheten. Kanskje Kvåle, i større grad enn kuratorene, signaliserer en bevissthet rundt sin egen og kollegaenes posisjon. Oculusen i Mantua ga rommet prestisje og rikdom for hoffet og dets eksklusive gjester, Kvåles oculus gjør det samme i Camera degli Gratinée.

***

Tilbake til hattene. Å ta på seg hatten til et kunstnerdrevet galleri handler om å velge hvilke av kunstverdens riter du ønsker å delta i, og hvilke du ønsker å opponere mot. Og selv når du har valgt en hatt må du avgjøre om din Bowler tilhører en Droog, som i Clockwork Orange, eller en mer beskjeden boliviansk Cholita. Å gå med den semi-profesjonelle hatten til et uavhengig galleri er vanskelig fordi den ofte representerer en hel scene. En invitasjonen fra en etablert institusjon kan være lokkende og gi løfte om eksponering, men den kollektive hatten krever at du tenker på det kollektive deg, hvilken verdi du har, og hvordan denne verdien noen ganger blir instrumentalisert. Den lille teksten på A4-papiret på Gratinée snakker om noe annet, men jeg mener denne utstillingen handler like mye om en scene som om kunstverkene. Og det å være en scene er ikke ingenting. Uten en ærlig refleksjon over de politiske og materielle følgene av å akseptere en invitasjon som denne får jeg følelsen av at Destiny’s Atelier for øyeblikket har blitt et «dekorert rom» for Kunstnernes Hus.


Installasjonsbilde fra Destiny’s Gratinée på Kunstnernes Hus. Foto: Vegard Kleven. Gjengitt med tillatelse fra Destiny’s Atelier og Kunstnernes Hus.


Comments (2)