Demon med navlepiercing

Yngvild Sæters skulpturer er maksimalistiske kultobjekter som uforskammet hengir seg til kroppshorror og dårlig smak.

Yngvild Sæter, Bat ’leth (altar XXVII), 2022. Blandede materialer, 160 x 170 x 24 cm. Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstdok.

Veggskulpturene i Yngvild Sæters Altar-serie – seks av disse vises i utstilling hennes Cathedral på Norsk Billedhoggerforening i Oslo – består av motorcross-karosserideler festet på veggen i en symmetrisk v-formasjon. Skulpturene ligner Rorschach-billedkortenes ubestemmelige blekkflekker, i den forstand at formene kan dra veksel på ansikter, masker eller oppflengte torsoer. Karrosseridelenes blanke plastflater – her svarte, syregrønne eller hvite – er dekorert med kontrasterende flamme- og tribaldekaler. Fra baksiden av skulpturene tyter det ut fuskepels og kantene er smykket med blanke pigger, ringer og lenker. Nederst på flere av skulpturene, der v-formen møtes, henger det en overdimensjonert nesering.

Uttrykket er preget av de estiske kodene til goth-subkulturen som vokste ut av post-punk og industriell metalmusikk på slutten av 80-tallet. Tenk klær med spikes, lenker og andre BDSM-referanser, en hang til piercinger og kroppsmodifikasjon, tjuvlån av okkult symbolikk og all-around «darkness». Dette utrykket fremstår i dag riktignok ikke som utelukkende nostalgisk. Det har fått en revansj som del av en hedonistisk klubbkultur (det «mørke» techno-segmentet) men òg gjennom moteskapere som amerikanske Rick Owens, som kobler deler av goth-estetikken til både queer-kulturen, forbilder i rocken og brutalistisk arkitektur. Det som tiltrekker med skulpturene til Sæter er deres uforskammede – og tidsriktige – omgang med «dårlig smak». Den noe teatrale ungdomsmaksimalismen er en avleiring av det nostalgiske nå, en tid hvor den nære fortidens estetiske vokabularer synes å sirkulere i stadige nye sammensetninger.

Yngvild Sæter, Porthos, 2022. Street fighter-motorsykkelmaske, epoxy og lakk, 31 x 30 x 24 cm. Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstdok.

Den japanske kulturteoretikeren og kritikeren Hiroki Azuma gir innsikt i mekanismene bak denne resirkuleringen av stilforbilder – det at populærkulturens estetiske programmer virker å gå på repeat. I boken Otaku: Japan’s Database Animals, utgitt i 2001 og først tilgjengelig i engelsk oversettelse i 2009, viser han hvordan anime- og manga-karakterers emosjonelle appell (såkalt «moé») fabrikkeres ved at egenskapene deres selekteres fra en «database». Katteører kombineres for eksempel med piggete blondt hår og seilerdrakt, former som for anime-fansen assosieres med visse personlighetstrekk og egenskaper. På denne måten blir nye karakterene umiddelbart leselige og frembringer emosjonell investering hos de innvidde. Etter denne modellen er en ny karakter egentlig et aggregat av eksisterende informasjon. Så også med verkene til Sæter, i likhet med mye av samtidens mote og film, og ikke minst mye av den kunsten som har gått under merkelappen postinternett.

Tilbake til utstillingen. Flere av skulpturer ser ut som vevs- eller skjelettrester, tydelig inspirert av den sveitsiske kunstneren og scenografen HR Giger (1940 – 2014), som designet xenomorfene i Alien-filmene. Montgomery Scott (2022) ser ut som et hornbefengt, forkullet og hudløst kranium, med beinete utspring i vertikale linjer, som tilsier en organisk armering. Flaten er sølvkrommet og blank og gir en opplevelse av organisk materiale heftet på stål, ikke helt ulikt groteske sammensmeltninger i filmer innenfor kroppshorror-sjangeren, nevnte xenomorfs eller andre sci-fi- og dataspillmonstre. Gallerivakten forteller at verkene med et skjellettutrykk kombinerer motorsykkeldeler med leire som er modellert for hånd, for så å males eller lakkeres.

Maras the Orion (2021) minner og om bein- eller skjelettrester, men er syregrønn og blank. Den er V-formet, utseende som et demonisk horn, og er, med et grep som oppleves humoristisk, dekorert med en navlepiercing med bling-anheng. I motsetning til Giger, som gjør det transgressive til noe voldelig og skremmende, leker Sæter med hvordan det transgressive kan fremstå litt keitete, barnslig og settes i forbindelse med «dårlig smak». Det er litt som når motehuset Vetements lanserte hettegensere og bomberjakker dekorert med pentagrammer og påskriften «Total Fucking Darkness» for noen år tilbake – en ironisering over «mørke» metallmusikk-utrykk som tross alt er ganske komisk-teatralske når de er gravalvorlige.

Billedhoggerforeningens nyklassisistiske villa oppleves som en noe striglet ramme for de mest maksimalistisk-trashy verkene. Det er i hvert fall ikke vanskelig å bli nysgjerrig på hvordan en mer hemningsløs presentasjon av Sæters kunst, liksom veltende utover et helt lokale, heller enn litt for ryddig festet til hvite vegger til faste intervaller, ville sett ut.

Yngvild Sæter, Rhineheart Light, 2022. Blandede materialer, 43 x 31 x 26 cm. Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstdok.